fbpx Eldreomsorgen vil fallere Hopp til hovedinnhold

Eldreomsorgen vil fallere

Bildet viser en mann holder opp et bilde foran ansiktet. Bildet viser et trist fjes.
SER IKKE LYST PÅ FREMTIDEN: Eldrebølgen vil skylle over landet som en tsunami. Men det er ingen bølge. Dette er noe som vil vedvare, skriver den bekymrede pensjonisten. Foto: Mostphotos

Den demografiske utviklingen vil skape store problemer for eldreomsorgen. Og jeg kan ikke forstå hvordan helsevesenet – på noen måte – skal kunne klare å vedlikeholde dagens nivå på eldreomsorgen, skriver Nils Fagerjord.

Gjennom samhandlingsreformen fikk kommunene – fra 1. januar 2012 – ansvaret for å sørge for sine borgeres behov for helsetjenester uavhengig av om tjenestene skal leveres av kommunal omsorgstjeneste eller av statlige sykehus. Tanken var å gi kommunene et motiv til å satse på forebyggende helsevern og dermed spare kostnader ved sykehusinnleggelse.

Helse- og omsorgsminister Bent Høye (H) feller knusende dom over samhandlingsreformen. Han er krystallklar: Sykehusene og kommunene har ikke lyktes med å få til et godt, tett samarbeid rundt den enkelte pasient. Etter samhandlingsreformen har flere skrøpelige eldre dødd etter utskriving fra sykehus til sykehjem, og flere har blitt utskrevet ­– fremdeles syke – til hjemmet. Og av og til uten nødvendig faglig hjelp. Så ordningen fungerer langt fra optimalt.

Norge mangler sykepleiere

Da regjeringen la frem meldingen «Leve hele livet » i 2018, ble det skapt enorme forventninger til hva som skulle gjøres for eldre. Meldingen er et gigantisk mageplask. Helsevesenet klarer ikke å følge opp. Hvorfor? Fordi Norge mangler sykepleiere. Dette skaper alvorlige utfordringer for hele samfunnet – både nå og i årene som kommer.

Vi går altså mot en stor underdekning av sykepleiere og helsefagarbeidere.

I dag mangler vi om lag 5 000 sykepleiere. I 2035 vil vi mangle 28 000 sykepleiere. Vi går altså mot en stor underdekning av sykepleiere og helsefagarbeidere. I 2060 vil det være behov for 618 000 helsearbeidere, om SSBs prognoser er riktige.

Vi svikter eldre

Men også i dag er det svikt i eldreomsorgen. Allerede i 2016 skrev Dagbladet at en stor del pleietrengende eldre i Norge er underernærte, og de omtalte dette som «Eldresviket ». Også i dag er underernæring et betydelig problem blant eldre brukere av kommunale helse- og omsorgstjenester.

Forekomsten av underernæring varierer fra 20 til 71 prosent blant sykehjemspasienter, og 20–78 prosent er i faresonen for å utvikle underernæring. Hos eldre som mottar hjemmetjenester, varierer forekomsten fra 16 til 40 prosent, og 20–59 prosent befinner seg i risikosonen. Underernæring fører til økt dødelighet, økt sykelighet og funksjonssvekkelse, sårutvikling, forlengende sykehusopphold og redusert livskvalitet.

Beboere står i fare for å bli underernært

En god del beboere på sykehjem er eller står i fare for å bli underernært. Grunnen til dette er for få måltider og for lang tid mellom kvelds- og morgenmåltid. Det viser seg at – for altfor mange beboere  går det mer enn 11 timer mellom det siste måltidet den ene dagen og frokost dagen etter.

En god del av landets sykehjem lar pasientene gå mer enn elleve timer uten mat.

For mange varer nattfasten i rundt 15 timer og for noen helt opp i 19 timer. I dag anbefales det at nattfasten ikke overstiger 11 timer for eldre sykehjemsbeboere. En undersøkelse viser at en god del av landets sykehjem lar pasientene gå mer enn elleve timer uten mat. Dette er klart i strid med forpliktelsene sykehjemmene har og kan gå hardt ut over eldres helse og livskvalitet.

Og verre skal det bli

Eldrebølgen vilskylle over landet som en tsunami. Men det er ingen bølge. Dette er noe som vil vedvare. Antall 67-åringer og eldre i Norge kan øke fra 610 000 til så mange som 1,4 millioner i 2050. Tallet på dem som er 90 år og eldre vil øke fra 27 000 til et sted mellom 80–160 000 i 2050, ifølge SSBs framskrivninger. Dette sett i relasjon til at vi på dette tidspunktet vil mangle over 600 000 pleiere. Resultatet er at helsetjenesten og eldreomsorgen bryter sammen.  

Historier om dårlig mat, lav bemanning, feil medisinering, lite aktivitet, neddoping, våte bleier og eldre som passivt plasseres foran TV-en i mange timer er gjengangere. Vi vet at det er slik – både ansatte, politikere og pårørende.

Det lages planer, reformer, garantier, forskrifter og rapporter. Likevel har ikke situasjonen med noen få positive unntak  ikke blitt vesentlig bedret i eldreomsorgen, skriver Fagbladet.

Det er mange historier om feilmedisinering

Det finne mange historier om feilmedisinering. I en periode oppgir Norsk pasientskadeerstatning (NPE) at det ble utbetalt over 200 millioner kroner i erstatning til pasienter og pårørende som følge av feilmedisinerin g. I mange av tilfellene fikk pasienten varige skader. I 15 prosent av sakene døde pasienten.

I tillegg finnes betydelige mørketall. Ingen bestrider at feilmedisinering og menneskelig svikt ved norske helseinstitusjoner er et alvorlig samfunnsproblem. Feilmedisinering får store konsekvenser for både pasient, pårørende og – ikke minst – oppleves ansvaret tyngende for den som har forårsaket feil. I denne type problemstillinger er én sak, en for mye, skriver Dagens Medisin.

Sikkerheten er et problem

Også Riksrevisjonen er bekymret for kvaliteten i eldreomsorgen. Særlig er problemene store når det gjelder sikkerheten til eldre pasienter. Omsorgstjenestene har store utfordringer med å ivareta denne.

Riksrevisjonen har gjennomgått saker i flere kommuner og konstaterer at vedtak fattes uten at kommunene har god nok kjennskap til eldre menneskers hjelpebehov og ønsker. Følgelig mangler både statlige myndigheter og kommunene nødvendig kompetanse for å kunne følge opp med tiltak for forbedringer. 

Tallene viser den spektakulære utviklingen av eldre og mangelen på hjelpende hender.

Den demografiske utviklingen vil skape store problemer for eldreomsorgen. Og tallene over viser den spektakulære utviklingen av eldre og mangelen på hjelpende hender. Konklusjonen må bare være at helsevesenet ikke på noen måte klarer å vedlikeholde dagens nivå på eldreomsorgen.

Les også:

Går vi gamle for lut og kaldt vann?

Illustrasjon i sort og hvitt som viser en eldre mann i profil. Mannen og bildet er i ferd med og spises opp.
FØLER AVMAKT: Jeg registrerer at offentlige og kommunale instanser i liten grad bryr seg om vårt liv og levnet. Og når de bryr seg, lykkes de ikke helt, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjon: Mostphotos

Jeg har jobbet på Frivilligsentralen og selv hjulpet eldre og bevegelseshemmede. Nå er jeg 87 år og trenger selv hjelp. Dette er mine tanker og min opplevelse av helsevesenet.

Underernæring hos eldre har vært et problem lenge. Det ser ikke ut til at det skjer noen bedring på den fronten, selv om regjeringen utreder og Helsedirektoratet instruerer. 

I Dagbladets Magasin – fra november 2016 – leste jeg hvordan en stor del av pleietrengende eldre er underernærte i artikkelserien «Eldresviket». Så mange som nærmere 45 prosent av alle som bor hjemme med oppfølging av hjemmesykepleie er underernært. Og andelen underernærte eldre på sykehjem er opptil 60 prosent.

Ensomhet og isolasjon

Den store infamiteten er den manglende oppfølgingen av hjemmeboende eldre som ikke har noen tjenester fra kommunen. Ifølge SSBs befolkningsundersøkelse  «Helse i Norge» er det i dag 11 000 hjelpetrengende eldre som ønsker seg hjelp, men som står uten tilbud til tross for at de har store vanskeligheter med å utføre nødvendige gjøremål i hverdagen.

Konsekvensen er at mange av disse opplever ensomhet og isolasjon.

Konsekvensen er at mange av disse opplever ensomhet og isolasjon. Når en ser på hvilke faktorer som er avgjørende for helse og trivsel i eldre år, kommer ensomhet, depresjon og psykiske forhold høyt opp leste jeg i en artikkelNHI s nettsider. 

Selvmord blant eldre

Suicidale tanker kan dukke opp hos eldre. Da sliter de ofte med følelsesmessige smerter som kan oppleves som uutholdelig. Selvmord blant eldre er et underkommunisert problem. Det er lite kunnskap om emnet også blant helsepersonell, og det gjør at mange eldre ikke får den hjelpen de trenger. Dette gjenspeiles, blant annet, i en undersøkelse om eldre og selvmord.

De siste årene har antall selvmord blant eldre over 65 år ligget på mellom 75 og 100 i året. Internasjonale studier viser at det gjennomføres rundt fire selvmordsforsøk for hvert gjennomførte selvmord. Det tilsier at det er rundt 400–500 selvmordsforsøk blant eldre. Dette leste jeg i en  artikkel i Sykepleien.

Blir neglisjert

Jeg føler noe avmakt når jeg registrerer at offentlige og kommunale instanser i liten grad bryr seg om vårt liv og levnet. Og når de bryr seg, lykkes de ikke helt. Dét til tross for at Kommunenes Sentralforbund understreker at kommunale helsetjenester er førstelinjen inn til helsevesenet, og at kommunene skal sørge for gode helsetjenester til alle som trenger det.

De eldre og sykeste blant oss blir altfor ofte neglisjert.

Maktesløsheten blir ikke mindre når vi gamle opplever at politikerne pynter seg med eldreomsorg uten å faktisk hjelpe. De eldre og sykeste blant oss blir altfor ofte neglisjert.

Grotesk eksempel

I følge en artikkel i Romerikes Blad 22. mars [bak betalingsmur] ble en eldre mann (84) – nyoperert for lårhalsbrudd – kastet ut av Ahus og sendt hjem i taxi. Dette skjedde kort tid etter operasjonen. Og dette til tross for at legene var klare på at det var uforsvarlig å sende ham hjem.

Den nyopererte mannen fikk ikke kommunalt korttidsopphold på sykehjem slik at han kunne få opptrening til å komme seg på bena igjen. Han kunne ikke gå opp trappen til sitt eget soverom og heller ikke gå ned til toalett og dusj. Resultatet ble at han måtte tilbringe dagen i stolen sin, og der måtte han også sove. Da blir det jo helt grotesk når direktøren for helse og sosial sier at kommunen er opptatt av å ha en god og forsvarlig helsehjelp. Men fagre ord fra den ansvarlige er bare munnsvær når resultatet er så meningsløst.

Følelse av avmakt

Avmakt følte jeg også for en god tid tilbake da jeg syntes at det ble vel mye rusk i maskineriet og ikke fikk den hjelp og støtte jeg hadde behov for, og som jeg faktisk hadde krav på. Omsider måtte jeg selv ta initiativet å kjøpe – i dyre dommer – tid for en utredning på LHL – sykehuset på Gardermoen.

Transporten frem og tilbake kom alene på over 1200 kroner. Epikrisen var klar. jeg hadde en bekymringsfull sykdom. Det alvorlige var at hvis symptomene hadde blitt oppdaget tidligere, kunne jeg kanskje sluppet en forverring. Jeg forsto etter hvert at for alle med denne sykdommen så er trening en hjørnestein i rehabiliteringen.

Jeg fikk ikke hjelp

Ingen stilte opp da jeg trengte hjelp med å finne en institusjon som kunne hjelpe meg. Derfor gikk det altfor lang tid før jeg – på eget initiativ – begynte å lete etter en løsning.

Det var det bare å begynne å undersøke. Det var ikke lett.

Det var Helsenorge.no som hjalp meg. Her sto det «... De tjenestene bruker har behov for, både fra spesialisthelsetjenesten og fra kommunene, skal samarbeide». Og det sto: «... Habiliterings- og rehabiliteringstilbudet skal være samordnet, tverrfaglig og planlagt, og brukers medvirkning og innflytelse er viktig...» Da var det bare å begynne å undersøke. Det var ikke lett.

En bortgjemt tjeneste

Etter hva jeg erfarte finnes det ikke noe informasjon noe sted om dette. Neste trinn var å surfe på nettet blant kommunens mangslungne hjemmesider om hvor jeg kunne få hjelp. Det var en så håpløs oppgave at jeg var nær ved å gi opp. Omsider fant jeg at Tjenestekontoret i kommunen kunne være stedet, og der oppdaget jeg muligens den mest anonyme, nesten «hemmelige» tjenesten kommunen tilbyr: «Forebyggende og rehabiliterende tjenester». 

På Tjenestekontoret kom jeg i kontakt med noen hjelpsomme og hyggelige mennesker som hjalp meg med å komme i gang med treningen. Dog ett år senere enn jeg burde ha fått hjelp om jeg hadde fått korrekt veiledning fra ansvarlig.

Min konklusjon kan ikke være annet enn at helsevesenet og institusjonene på langt nær fungerer på det kvalitetsnivået de bør være!