Liv laga: Eksperter på det viktigste

Sjelden har jeg opplevd større faglig tilfredsstillelse enn da jeg klarte å forløse en tidagers opioidrelatert forstoppelse hos en sengeliggende pasient med truende tverrsnittslesjon og tømmerstokkregime. (Suksessoppskriften var microlax som oppvarming med fem minutters virketid, etterfulgt av kroppstemperert oljeklyster i rektumsonde.)

Jeg var sprekkeferdig av stolthet og følte endelig at jeg kunne bære sykepleietittelen med rette.

For vi sykepleiere er jo veldig interessert i bæsj. Du skal ikke spise veldig mange lunsjer på et gjennomsnittlig personalrom i helsevesenet før du er vant til at dette er et tema som uten problemer kan diskuteres over maten. Vi setter entusiastisk små og store A-er i kurvene og henter gjerne kollegaer inn på skyllerommet for å se på bæsj som avviker fra normalen.

Og like mye som vi er interessert, er legene uinteressert. Og kanskje er deres manglende interesse med på å stimulere vår. Fra det øyeblikket du kan fjerne ordet student på skiltet ditt anser legene deg som ekspert på avføring. Når du kommer trekkende med obstipasjoner på previsitt setter lege kulepennen mot ordinasjonsarket, ser på deg over brilleglasset og sier «Bare si hva jeg skal skrive». Og siden enhver sykepleier med respekt for seg selv åpenbart skal være eksperter på dette, gjør vi så godt vi kan, tenker tilbake på en liknende episode og lander for eksempel på Movicol x 3. Og legen noterer fornøyd.

Men neste sykepleier foretrekker 30 ml lactulose x 2. Nei, nei, sier en annen, laksoberaldråper vesper og dulcolax supp neste morgen. Linfrø, sier en. Sviskejus, hevder en annen. Nei, nei, gå rett på microlax.

I ørkenen av kunnskapsbasert praksis er obstipasjon blitt en oase der vi fritt kan øse på subjektive erfaringer, kjerringråd, bedrevitenhet og prøve oss fram etter innfallsmetoden. Og legen noterer blåøyd alt vi foreslår. Obstipasjonen avløses gjerne av en fem dagers diare. Men da har vi allerede fornøyd dokumentert: «gitt … med god effekt.»