fbpx Svekker våre akademiske institusjoner demokratiet? Hopp til hovedinnhold

Svekker våre akademiske institusjoner demokratiet?

Bildet viser Stortinget og den ene løvestatuen utenfor.
FIRE NYE ÅR: Selv om demokratiet står sterkt i en stortingsvalgsprosess, finnes det tilfeller der demokratiet undergraves, mener Daniel Weiss. Foto: Mostphotos

Forskere driver stadig oftere med gratis forskning og utviklingsarbeid for det private næringslivet, finansiert av det offentlige. Hvilke konsekvenser har det for demokratiet vårt? spør Daniel Weiss.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Et nytt stortingsvalg er over. Som et resultat av denne demokratiske prosessen blir det fire nye år med en Høyre–Frp-regjering. Dette kan vi være enige i. Men kan vi likevel være enige i at «[d]emokratiet står sterkt i Norge,» som regjeringen hevder på nettsiden sin? (1).

Jeg skal ikke påstå at Norge ikke er et demokratisk land, men la oss ikke glemme at demokratiet kan svekkes på mange måter. Selv i et land der demokratiet står sterkt i en stortingsvalgsprosess, finnes det eksempler på at demokratiet i stor grad undergraves.

Her er vi nødt til å diskutere et slikt eksempel. Det handler om hvordan vi i det norske samfunnet forstår verden rundt oss. Hvordan vi forholder oss til andre mennesker. Hvordan vi forholder oss til rettighetene våre, samfunnsutviklingen og sosial ulikhet. Og hvordan vi bygger fremtiden vår.

Forsker gratis for næringslivet

Dessverre ser det ut til at vi beveger oss i en retning der forskere stadig oftere driver med gratis forskning og utviklingsarbeid (FoU) for det private næringslivet, finansiert med offentlig midler. Hvordan kan dette være rettferdig? Og, noe som er enda viktigere, hvilke konsekvenser har det for demokratiet vårt?

Sentralt i denne diskusjonen er hvem det er som kontrollerer ideene og perspektivene – det vil si diskursen. Hvem avgrenser, former og definerer hvilken forskning som skal prioriteres, og bestemmer hvordan ressursene skal fordeles? De som har kontroll på denne diskursen, har også mulighet til å misbruke makten som følger av en slik innflytelse (2).

Vi ser ofte at denne makten ligger hos de største kulturelle og økonomiske aktørene våre, som for eksempel politikere, akademikere, media og store firmaer. Men når de med ideologiske eller økonomiske interesser bruker denne makten til å manipulere folk til å tro på en alternativ virkelighet, kan det svekke den generelle friheten, objektiviteten og rettferdigheten.

Tilliten til forskningen svekkes

Kontrakten mellom samfunnet og vitenskapen er helt sentral. Forskning, akademia og vitenskap har tradisjonelt sett hatt ansvaret for å produsere den kunnskapen samfunnet baserer seg på. I tillegg har de hatt ansvaret for å produsere kunnskap som kan motvirke ensidige, urettferdige og potensielt skadelige ideologier som undergraver vår forståelse av virkeligheten.

I retur tildeler samfunnet en stor mengde offentlige midler til de institusjonene som produserer kunnskap som tjener slike formål. Men for at denne kontrakten skal fungere, er den avhengig av tillit.

Regjeringen ønsker i større grad å «[s]tyrke programmer for kommersialisering av forskningsresultater» (3). Hvordan kan vi da beholde tilliten når det ikke er de tradisjonelle partnerne som kontrollerer diskursen i samfunnskontrakten? Når forskere skal finansiere forskningen sin, er de avhengige av å søke midler som tildeles i henhold til krav om hvilken type forskning som skal utføres, og om hvordan resultatene skal brukes.

Videre anbefaler Forskningsrådet, ifølge regjeringens langtidsplan for forskning, en økning på 155 millioner kroner i 2018 knyttet til «[e]t innovativt og omstillingsdyktig næringsliv». Denne økningen er nest størst etter satsingen på «[v]erdensledende fagmiljøer» (4).

Det kan se ut til at en ny partner har inngått i samfunnskontrakten: det private næringslivet.

Det kan se ut til at en ny partner har inngått i samfunnskontrakten: det private næringslivet. Vi opplever dermed en hyppig og sterk endring i samfunnskontrakten – en endring som er preget og styrt av egne interesser fremfor frihet, objektivitet og rettferdighet. Vi ser dermed hvem som begynner å kontrollere diskursen.

Samfunnskontrakten er under press

Når interessene til det private næringslivet og interesseorganisasjoner prioriteres høyere enn eller blandes sammen med samfunnsinteressene, åpner vi for at disse aktørene får mer makt til å styre samfunnsutviklingen. Og når det skjer innenfor en offentlig tjeneste som er like stor og viktig som forskningsfeltet, er det grunn til bekymring.

I denne banebrytende endringsprosessen undergraves tilliten. Samfunnskontrakten som vi kjenner den, svekkes. Individene og organisasjonene som har makt over ressursene i samfunnet, blir bedre posisjonert til å identifisere og utnytte nye maktmuligheter. Ved å bruke og utnytte forandringsprosesser strategisk får dermed de som har størst makt, mulighet til å få enda mer makt.

Fri forskning svekkes

I tillegg vil press fra interesseorganisasjoner og private aktører svekke uavhengig, fri og objektiv forskning. En generell mistillit til forskning og akademia åpner for mer uvitenhet, hat og polarisering. Dessverre ser vi denne trenden allerede med det postfaktuelle samfunnet og bevegelser knyttet til Brexit, Trump-administrasjonen og diskusjoner innen klima, innvandringspolitikk og sosial ulikhet, både internasjonalt og her i Norge. 

Når vi ser på Norge som et demokratisk land, må vi huske at demokratiet er avhengig av fri forskning. Denne kunnskapen er viktig for en fremtid preget av frihet, forståelse og rettferdig utvikling.

Vi er nødt til å stille kritiske spørsmål om hvorvidt vi er komfortable med et samfunn som preges av kapitalmakt over kunnskapsmakt. Ønsker vi å ta konsekvensene av et slikt samfunn? Her er demokratiet vårt avhengig av en fri, balansert og uavhengig diskusjon.

Referanser

1. Regjeringen. Valg og demokrati. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/tema/valg-og-demokrati/id537969/ (nedlastet 04.10.2017).

2. Van Dijk TA. Discourse and power. New York: Palgrave Macmillan; 2008.

3. Regjeringen. Høye ambisjoner for forskning. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/om-regjeringa/solberg/Regjeringens-satsingsomrader/Regjeringens-satsingsomrader/kunnskap-gir-muligheter-for-alle1/Hoye-ambisjoner-for-forskning/id753137/ (nedlastet 05.10.2017).

4. Forskningsrådet. Innspill til forskningsbudsjett for 2018. Tilgjengelig fra: https://www.forskningsradet.no/no/Budsjettforslag_2018/1254002293686 (nedlastet 05.10.2017).

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.