Vi må snakke om senskader etter kreft

Da jeg var 21 år gammel, var jeg fryktløs. I dag er jeg fortsatt fryktløs, men bare i liv-eller-død-situasjoner. Skal jeg derimot ut og fly alene, slik jeg skal i dag, er gråten aldri langt unna.

Jeg vet det høres dramatisk ut, så jeg ønsker å forklare hvorfor. I 2013 ble jeg alvorlig kreftsyk. Tiden etter kreftsykdommen har vært en sammenhengende kamp for å finne tilbake til det livet jeg en gang hadde, og den styrken jeg vet finnes inne i meg.

Den irrasjonelle frykten for å gjøre ting som jeg aldri før har bekymret meg for å gjøre, har sin årsak i kreftbehandlingen jeg har gått gjennom, og senskadene som nå har manifestert seg. Jeg har innsett at det livet jeg levde før jeg ble syk, aldri vil komme tilbake.

Full pakke

Jeg var ung, 39 år, da jeg ble syk, og fikk derfor «full pakke» med både cellegift og stråling. En kjent sideeffekt av en slik behandling er tap av korttidshukommelsen, noe som også rammet meg. Denne nye utfordringen er strengt tatt som en bagatell å regne sammenliknet med å ligge livløs under bakken i en vakker kiste. Jeg er meget takknemlig for å være i live! Det har derimot sin pris å overleve kreft, og det er ikke alltid like populært å snakke om akkurat det. Så derfor er det selvsagt det jeg skal gjøre – prate om senskader fra kreftbehandling!

Jeg er, som nevnt tidligere, fryktløs i liv-eller-død-situasjoner. Sannheten skremmer meg heller ikke, og jeg prater gjerne om den – uansett hvor deprimerende den kan være.

Det er viktig at man innser hva det innebærer å få kreft. Man vil aldri bli helt seg selv igjen, og man vil aldri bli helt frisk. Dette er den brutale sannheten som rammer en av tre av oss. Før man innser disse harde faktaene og lærer seg å jobbe rundt utfordringene sine istedenfor å dvele ved det som en gang var, vil man ikke klare å gå videre i livene sine.

Det er, etter min mening, en misforstått «omsorg» å skjule informasjon om senskader for den kreftrammete. Man står bedre rustet til å takle senskader når man vet hva som potensielt kan manifestere seg etter en kreftbehandling.

Det finnes selvsagt gråsoner av kreft. Noen blir sykere enn andre, og noen dør. Andre igjen merker lite til selve sykdommen og har få komplikasjoner og senskader fra behandlingen. Er du en av dem som overlever, så kan jeg garantere deg at det første du vil høre når du er ferdig med behandlingen, er: «Da var det over! Nå kan du gå tilbake til det gamle livet ditt. Du er frisk!»

Det er aldri helt over …

Alle som har gått gjennom en kreftbehandling, vet derimot bedre: Det er faktisk ikke over. Det er et nytt liv, på godt og vondt, som venter alle som har hatt kreft.

Vi «jatter» ofte med bekymrete medmennesker for å prøve å bagatellisere det vi har gått gjennom, og det vi frykter følger i kjølvannet av kreften. Vi ønsker ikke å være den triste elefanten i rommet som ingen vil prate med fordi det gjør dem så deprimerte!

Alle ønsker selvfølgelig å hjelpe, men det kan være vanskelig å finne den «rette» tingen å si. Kreft er en sørgelig påminnelse om vår egen dødelighet, og er derfor et tema som det kan være krevende å prate om.

Men, over til det viktige: senskader fra kreftbehandling! Temaet er både trist og komisk. Annie Skogmann sa i et intervju at hun hadde hukommelse som en liten grønn ert etter kreftbehandlingen. Jeg kjenner at jeg er sjalu på Annie. Min hukommelse er som et inntørket byggryn!

Etter tre forvirrende år har jeg og legen min innsett at tapet av korttidshukommelsen min kan være permanent. Alle avtaler må skrives ned, ellers er de borte. Jeg klarer ikke å lese mer enn fire tall av gangen. Å logge seg inn i nettbanken er blitt et mareritt. Jeg gjør avtaler med venner som jeg ikke møter opp til, og noen ganger glemmer jeg også hva de heter. Jeg sliter med å bestille flybilletter fordi nettsiden går ut på tid når jeg skal skrive inn passord og koder. Greier jeg å bestille billettene, må familie og venner minne meg på når jeg skal dra.

Dette er den andre gangen jeg reiser alene siden jeg ble syk i 2013, og jeg er redd. 

… men forskningen går framover

Det er selvsagt en trasig situasjon å befinne seg i, men fy fader så mye skøy det har medført! Jeg har aldri før flirt så mye av meg selv som jeg nå gjør hver eneste dag.

På den mer triste siden er det også en del å ta av: Ti år med Tamoxifen øker faren for blodpropp og kreft i underlivet. Strålingen på venstre bryst kan øke faren for hjerteinfarkt. Strålingen kan også øke faren for å utvikle lungekreft.

Cellegiften dreper ikke bare kreftcellene, men også mange andre viktige celler i kroppen, i mitt tilfelle hjerneceller. Slimhinner tørker ofte ut under behandling, og du kan miste både tenner og negler i tillegg til håret. Skulle jeg være så uheldig å få kreft igjen, kan jeg ikke begripe hvordan legene skal få cellegiften inn i kroppen min. Alle blodårene i armen har kollapset, og veneporten ga meg en blodpropp i halsen, så den tør jeg neppe å operere inn igjen. Det er en kalkulert risiko, som heldigvis inntreffer sjelden.

Mange sliter med utmattelse og konsentrasjonsvansker og depresjoner. Støttestrømper og lymfeødem er de minste av våre bekymringer. Og så skal vi ikke glemme de årlige mammografiene …

Jeg vet … Sorry! Dette ble veldig fort veldig trist. Ikke bli lei dere! Kreftforskningen går raskt framover, og behandlingsmetodene blir bedre og mer skånsomme. Om ikke lenge er det immunterapi og nanoteknologi som gjelder, og sorgene som jeg forteller om her, vil være ikke-eksisterende for kommende generasjoner.

Det er mange lyspunkter i livet mitt og livet til andre kreft-overlevere. Jeg har fått en merkbar forbedring av den visuelle delen av hjernen min. Jeg fikk toppkarakterer i de fleste fag i fjor. Jeg greide dette fordi fagene hadde en «historie» jeg kunne feste faktaene på. Den visuelle delen av hjernen min fungerer bedre enn noen gang før!

Og det viktigste av alt er at kreativiteten min endelig har funnet en plattform å lande på. Jeg skriver hver dag, og det gir meg glede og mening i hverdagen. Jeg setter også stor pris på livet mitt og alle menneskene i det. Er egentlig en bank-kode viktig når man har genuin glede i livet? Det finnes heller ingen garantier for at noen av oss vil leve evig. Trist, men sant!

Å reise sammen

Jeg sitter i skrivende stund på Norwegians flight fra Gran Canaria til Oslo. Jeg har besøkt venninnen min Rebekka. Hun var bekymret for meg da jeg kom til Gran Canaria alene fra Malaga, og også da jeg skulle dra hjem alene til Tromsø i dag. Vi har meldt hverandre kontinuerlig. Hun kjenner meg godt og vet om mine nye «utfordringer».

På flyplassen på Gran Canaria opplevde jeg noe fint. Jeg møtte en dame som på grunn av uforutsette hendelser måtte reise tilbake til Norge alene. Da vi sto i køen til innsjekking på Norwegian, snudde hun seg mot meg og spurte: «Hvor skal du reise, og vet du om vi står i den rette køen?» Jeg merket at hun var bekymret over å reise alene, akkurat som meg. Plutselig kom en akutt følelse av liv eller død seilende over meg. Jeg var ikke lenger alene med angsten, og den hyggelige damen trengte min hjelp.

Jeg beit i meg alle mine bekymringer og sa med stoisk ro: «Hei! Jeg skal til Tromsø, og jeg vet ikke om vi står i den rette køen, men det skal jeg finne ut av!» Jeg kjente selvtilliten vokse inni meg mens jeg pratet med henne. Med iver i stemmen kunne hun fortelle at hun også skulle til Tromsø. Jeg så rundt meg på alle de fremmede menneskene. Jeg priset meg lykkelig for at jeg hadde møtt akkurat denne damen, som jeg nå personlig skulle hjelpe med å komme trygt fram. Jeg geleidet henne til innsjekkingen og stilte meg fryktløs bak henne!