fbpx Elisabeth Swensen: Ansvarsfraskrivelse er omdøpt til «frihet» og «menneskeverd» Hopp til hovedinnhold

Elisabeth Swensen: Ansvarsfraskrivelse er omdøpt til «frihet» og «menneskeverd»

Psykiatrisk pasient

Nå skal de alvorlig syke «slippe» å behandles når de er på sitt dårligste. Dette er «pasientens helsetjeneste» på sitt mest brutale og parodiske, skriver kommuneoverlege Elisabeth Swensen.

Fra 1. september 2017 er Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern endret. Pasientenes rett til å nekte innleggelse og behandling er styrket, likeledes retten til å avbryte behandling – selv om den har ført til bedring.

Helseministerens viktigste kunnskapsgrunnlag synes å være avisen VG samt anekdotiske vitnesbyrd fra den mest taleføre gruppen av psykiatriske pasienter: «Jeg får signaler om at pasienter opplever at de ikke blir lyttet til. Å tvangsmedisinere et menneske er en dyp inngripen. Mange endrer personlighet, andre blir sløve, sier Bent Høie, som får tilbakemeldinger om at dagens regelverk gir for vide fullmakter til bruk av tvang. Det er særlig brukerforeningene som melder om dette», skrev Aftenposten i april 2016.

Leder for Norsk psykiatrisk forening, Anne Kristine Bergem, var kritisk til mangelen på faglige vurderinger og en forsvarlig prosess i forkant av lovendringen. «Det finnes vel ingen evidens på at politikere alene er best til å utforme psykisk helsevern?» var hennes respons til Høies utspill.

Hvorfor tvang blir benyttet

Avdekking av unødig tvangsbruk er viktig. Ingen er i prinsippet tilhenger av tvang der frivillighet er mulig. Derfor er det viktig å forstå hvorfor tvang blir benyttet – og ikke minst når det er påkrevet og når det er feil – før man gjør politisk lettvinte formalgrep.

Helse Vest har i flere år iverksatt flest tvangstiltak. Både sykehusene i Stavanger og Bergen forteller at de har hatt betydelig overbelegg på sine psykiatriske akuttposter. Den faglige ledelsen mer enn antyder sammenheng mellom stress i avdelingen, mangel på psykiatere og tvangstiltak.

«Mye tyder på at det har gått fra dårlig til verre for de aller dårligst stilte psykiatriske pasientene», skrev overlege María Sigurjónsdóttir i etterkant av Opptrappingsplanen for psykisk helse (1998 – 2006). I juni 2016 slo hun alarm om forholdene ved Dikemark sykehus. «Bygget er så gammelt og uegnet at det kan gjøre pasienter sykere og mer voldelige», sa hun til VG.

De sykeste taper

Pasientene i sykehus er stort sett de med alvorlige, tilbakevendende psykiske lidelser. Denne gruppen er overrepresentert blant de med lavest inntekt og utdanning, enslige og bostedsløse.

Den stadige nedbyggingen av sengeplasser i psykiatrien rammer disse pasientene hardest. Samtidig øker tilbudene til relativt velfungerende pasienter som kan møte til avtalt poliklinisk time.

De sykeste taper, mens vi med normale livsfaseproblemer omfavnes av hjelperne innen «psykisk helse». Nå skal til alt overmål de alvorlig syke «slippe» å behandles når de er på sitt dårligste. Dette er «pasientens helsetjeneste» på sitt mest brutale og parodiske. De få pasientene jeg tvangsinnlegger trenger garantien jeg kan tilby. Det er ikke tvang som er disse pasientenes problem, men mangel på gode behandlingstilbud, ressurser og forutsigbarhet. Hjemmelen for å tvangsinnlegge og muligheten for å bli tvangsinnlagt er en god gjensidig krisekontrakt.

Hindre at sykdommen ødela for mye

Begrepet erfaringskompetanse brukes hyppig i debatter om psykiatri. De som har hatt vonde sko på, vet hva gnagsår er. Min mor og en av mine brødre var alvorlig psykisk syke store deler av sitt liv. Hun ble 61 år gammel, han 56. Til tross for sosial flaks, føyer de seg inn i statistikken som viser at psykiatriske pasienter lever betydelig kortere enn gjennomsnittet. Uten gjentatte innleggelser og behandling – med og uten tvang – ville begge gått bort tidligere.

Selv om mye ble vanskelig, var de like umistelige for oss som andres mor, far, søsken, ektefelle og barn. Når symptomene meldte seg, var skadebegrensning det overordnete målet. Vi gjenkjente mønstrene, og så det som vår oppgave å hindre at sykdommen ødela for mye. Konkret betyr det å ikke vente, slik Høies lovendring krever, til pasienten har mistet «samtykkekompetanse».

Å bidra til å tvangsinnlegge en man elsker – for den saks skyld også en pasient man bryr seg om – føles ofte som et overgrep der og da. Likevel har jeg aldri vært i tvil om at det er riktig å redde pasienter ut av sitt indre kaotiske helvete og samtidig bidra til at pårørende får hjelp til å holde ut.

«Ikke vær redd for hjelpen!»

På den tiden min mor ble psykotisk første gang, sto ideen om sinnssykeasylet fortsatt sterkt. Asyl betyr «tilfluktssted», den syke skulle skjermes, min mor var takknemlig for det – også når hun var lagt inn med tvang. Hun var vekselvis pasient, aktiv pasientvenn og medlem av kontrollkommisjonen som skal påse at de innlagtes rettigheter er ivaretatt.

Jeg var ikke særlig stolt av henne den gangen. Når jeg nå gjenfinner utklipp fra lokalavisen, skylder jeg henne en forsinket anerkjennelse for hennes mot på vegne av de mest sårbare og stigmatiserte. Under fullt navn, som pasient, har hun skrevet flere innlegg. «Takk til Presteseter sykehus» sto på trykk etter hennes sjette opphold. «Det er ikke alltid lett å hjelpe en sinnslidende som jeg, som iblant har glemt de mest elementære ting som å vaske seg og kle på seg» skriver min mor, og avslutter med en oppfordring: «Ikke vær redd for hjelpen! Den fins nemlig.»

(Innlegget er tidligere publisert i Klassekampen)

LES OGSÅ:

Vil du skrive innspill til Sykepleien? Les hva du må gjøre her:  Send innlegg

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse