Elisabeth Benonisen: Staten er den største langeren vi har  

Som 15-åring ble jeg plassert på en barnevernsinstitusjon. Jeg var traumatisert og trengte profesjonell hjelp og terapi. Traumene resulterte i angst, depresjon og dårlig søvnkvalitet.

Institusjonen jeg bodde i hadde ikke nok ressurser eller kunnskap for å kunne hjelpe meg med mine problemer. Løsningen ble å medisinere bort de verste symptomene.

Forandret meg

Jeg selv ønsket ikke medisiner, men måtte ta disse i påsyn av betjeningen. Jeg startet opp med tre forskjellige medisiner om dagen: Sobril, Seroquel og en antidepressiva jeg ikke husker navnet på i dag. I løpet av den ene måneden jeg gikk på disse tablettene, forandret jeg meg. Jeg husker vagt at følelsene gradvis forsvant. Ikke bare de dårlige følelsene, men alle følelser. Følelsen av glede, lykke, tristhet, sorg. Alt ble borte. Jeg ble fullstendig likegyldig.

Jeg husker at min mor kom på besøk etter en stund. Hun fikk sjokk da hun møtte meg. Jeg var i hennes øyne totalt forandret. Hun kjente ikke igjen barnet sitt. Den datteren hun sendte av gårde for to måneder siden var en helt annen person nå.

Hun tok meg heldigvis bort derifra og med seg hjem. Som 15-åring måtte jeg begynne å trappe ned på store mengder beroligende tabletter.

Etter dette møtte jeg for alvor psykiatrien. Jeg ble innlagt for å få hjelp med mine problemer. Igjen ble jeg medisinert bort. Lenger og lenger bort fra meg selv, bort fra Elisabeth. Heldigvis var jeg ennå såpass oppegående at jeg skjønte at disse medisinene ikke var bra for meg. Jeg ønsket ikke å leve et liv fritt for følelser med en eneste stor tomhet. Jeg begynte da å gjemme medisinen under tunga, late som jeg tok dem.

Bare overleve?

I dag er jeg 25 år. Jeg er fortsatt psykisk syk og trenger fremdeles hjelp fra helsevesenet, men jeg står ikke på noen faste medikamenter. Jeg har opplevd mye vondt i livet mitt, og i perioder har jeg det helt for jævlig vanskelig. Men å stå på faste medisiner og ta bort smerter kjemisk er ikke et alternativ for meg. For å medisinere bort alle vonde følelser innebærer også å medisinere bort alle gode følelser. Å gå gjennom livet uten å føle glede, sorg, håpløshet, lykke og latter – hvilket liv er det?

Man kommer seg ikke videre i livet med medisiner, man kan kanskje eksistere, overleve. Men man lever ikke. Samtale, kognitiv terapi, tid, endre tankemønstre, trygghet, omsorg og kjærlighet er det som i alle fall jeg mener er nøkkelen til å kunne klare å behandle det meste innenfor psykisk helseomsorgen.

Den «vanskelig» pasienten

Det er ikke bare i psykiatrien overmedisinering finner sted. Jeg har jobbet på sykehjem, i hjemmesykepleien og på sykehus og har ofte møtt pasienter som blir overmedisinerte. Underbemanning, dårlig økonomi i kommunene, tidspress hører man ofte om i helsevesenet. Hvilke konsekvenser får det for den «vanskelige» pasienten?

Den «vanskelige» pasienten er en person som gjør mere ut av seg enn hva den lille bemanningen som er på jobb klarer å håndtere. Pasienten trenger mere hjelp enn hva vi som pleiere makter å utføre. Disse pasientene er urolige, forsøker å reise seg opp fra rullestolen, flytter på ting, vandrer rundt i avdelingen. Er det pasienten eller systemet som er vanskelig?

Sover døgnet rundt

I de fleste tilfeller seg jeg at leger forordner medisiner for å gjøre denne pasienten mindre vanskelig. Vår pappa eller bestefar blir da gitt beroligende midler som ofte er vanedannende, eller psykofarmaka for at han ikke skal gå så mye i gangene, slik at han ikke skal «mase» på betjeningen om å gå tur, dra hjem eller finne på noe som krever tid og ressurser fra dem som er på vakt.

Men hvem har vel lyst til å sitte i ro i en stol eller ligge i senga hele dagen? Når pappa/bestefar får disse tablettene blir han trøtt. Sitter og dupper av i en stol på stua. Vi som jobber der, vekker ham selvfølgelig til måltider, før vi gir ham en ny dose med tabletter slik at han dupper av litt til og er rolig mens vi rydder opp etter middagen, frokosten eller kveldsmaten.

Så er det kveld. Han har sovet mer eller mindre hele dagen. Da regner vi vel med at han sovner lett til natta, ikke sant? Men da har han ikke behov for å sove mer. Det blir nattevandring og fall, et problem siden det er lavere bemanning på natt.

Etter noen netter med våkenhet tas det opp på legevisitten, og hva skjer da? Jo, da blir pasienten satt på en dose sovemedisin kl. 21:00. Den «vanskelige» pasienten er nå igjen blitt mye enklere å forholde seg til. Han sover nå om dagen, ettermiddagen, kvelden og om natta. Med unntak av når han er delvis våken til måltidene.

Fortjener bedre

Er dette et liv våre kjære fortjener? Å bli dopet ned for at staten ikke bevilger nok penger til helsevesenet slik at pappa/bestefar kanskje i stedet kunne brukt dagen sin slik: gå en tur ut i sansehagen med personalet, være på aktivitetsstua (noe som blir mer og mer lagt ned over hele landet) og finne noen aktiviteter som pasienten liker og ønsker å gjøre. Kanskje når besøket hadde kommet senere på dagen vil pasienten være i stand til å holde seg våken og føre en samtale og være delaktig i et sosialt fellesskap. Og til slutt på kvelden lagt seg til å sove etter en endt dag, fylt med meningsfulle og innholdsrike opplevelser.