-Jeg kan ikke si det. Opplysningene er taushetsbelagte, unntatt offentlighet, og jeg har ikke mulighet eller myndighet til å oppgi annen informasjon om pasienten enn det du har fått nå. Tilbakemeldingen på den andre enden av telefonen lar ikke vente på seg. Kort fortalt: samtalen slutter etter et raseriutbrudd og et crescendo av en personlig utskjelling. Jeg blir fortalt at jeg burde overlate jobben til en som kan den, at menn ikke passer som hjemmesykepleiere. Ikke første eller siste gang, tenker jeg, noterer "et verbalt utbrudd fra en pårørende" som årsak til samtalens slutt.

Personlig informasjon er nettopp det, og skal behandles av offentlige tjenestefolk i henhold til lover og etiske føringer. Slikt kan i andre sammenhenger oppfattes som en tverr og vanskelig oppførsel, og gi lave skåringer på tilfedshetsmålinger og brukerundersøkelser. Nettopp brukerundersøkelser brukes av flere kommuner som sannhetsserum, men hva svares det på? Ikke alle verken ønsker eller evner å se det store bildet. Pasientens rettigheter er for en sykepleier poenget her, fokus må være der.

Sykepleiere er innovatører av legning og i praktisk yrkesutøvelse. Om få år jobber vi igjen annerledes i helsesektoren. Vi bruker teknologi for å hjelpe oss til bedre beslutninger, og tilrettelegging for enklere rutineløp. Flere internasjonale studier (inklusive OECD) peker på at feil bruk av velferdsteknologi hindrer gevinstrealisering. Dette påvirker både økonomi, behandler og pasient. Slikt endrer kanskje rutiner om hvordan pasientorienterte beslutninger tas, av hvem - og hvilke. I sin tur krever dette økt dialog, deling av informasjon og kunnskapsbaserte beslutningsgrunnlag. Du kan lese mer om sykepleierdrevet innovasjon her: https://www.nsf.no/vis-artikkel/3276923/17036/Sykepleiere-med-suksess-i…

Så derfor: Hvor lenge beholder vi dagens varierte forvaltningsledd? Delelinjen mellom spesialist- og primærhelsetjenesten, mens pasienten er den samme? Med kommuner i et KS som uttaler at Norge har for mange sykepleiere! Du leser altså riktig, Kommunenes Sentralforbund misforstår rapporter fra OECD og leser statistikk i en egen klasse. Spe på med uklare forståelser mellom regioner om hva samme sak faktisk betyr, i pasientenes helsetjeneste? Vi vet at kunnskapsarbeideren behøver motivasjon gjennom selvledelse, som ofte forutsetter faglig felleskap (kolleger), autonomi og mestringsopplevelser. Skapes det nå?

Den debatten bør vi alle ta del i. Her må vi snakke om økonomi, ressursbruk, og riktig bruk av knapp kompetanse. Dele kunnskap og utfordringsbilder. Vi mangler sykepleiere i forhold til forsvarlige pasientforløp allerede. Kommuner sliter med å få nok sykepleiere, og vil ikke lykkes før de innser at de må gjøre seg faglig og lønnsmessig noe lekrere. Sykehusene har ikke nok av spesialiseringene som etterspørres. Regjering og Storting bevilger ikke nok til å drifte et samlet helsevesen, og hele befolkningen behøver et Sykepleierløft. Så hva skjer?

Forestillingen om at helse skal være et markedsøkonomisk styrt budsjettkapittel er sterkt levende hos byråkrater og regjerende politikere. Blant dem som ikke ser at utelukkelse av fagorganisasjoner i lukkede prosesser er et demokratisk problem, og til ulempe for pasienten. Kan dette fortsette? Skal vi endre målsetting, og investere i folkehelse i stedet for å reparere de fleste først på verkstedet? Da trenger vi flere som er der folk bor, som ser endringspunktene og kan veilede til økt selvhjelp. Samtidig som beredskap på et sykehus må være nettopp det. Debatten må ikke være unntatt offentlighet, den må finne sted nettopp der. Du er herved invitert!

Det kan sitte langt inne å si «unnskyld». For mange er dette et vanskelig ord å ta i sin munn. Det kan gå mange år før noen sier “unnskyld” selv om de egentlig ønsker å gjøre det. Andre har tungt for å innrømme egne feil, og velger å late som om det går over – og sier aldri noe mer om saken.  Resultatet kan bli dårlige relasjoner, konflikter og haltende samarbeid.

Forrige dagen sa jeg selv unnskyldtil en kollega. I det jeg sa det, oppdaget jeg at det er lenge siden jeg har brukt ordet. Reaksjonen hos den andre var overveldende. Hun fikk tårer i øynene og vi fikk en samtale jeg vil spare på. Vi ble enige om at dette må blogges om!

Jeg vil herved slå et slag for det lille ordet! Både på jobb og hjemme.

Læremestre

Jeg vokste opp med autoritære lærere og rollemodeller. Å innrømme svakheter var helt utenkelig. I dag ønsker jeg meg kollegaer og samarbeidspartnere som er menneskelige, mennesker som tør påpeke egne feil og la fasaden falle. Folk som viser ydmykhet og som tar ansvar for god kommunikasjon. Vi trenger gode læremestre for en åpenhetskultur som skaper engasjement og mot til å ta sjanser. Det skapes et godt og sunt arbeidsmiljø når vi våger å by på oss selv.

Å si “unnskyld” når jeg kjenner at jeg har gått over grensen – utvikler mer overbærenhet og trygghet.

Det er ikke sikkert at min unnskyldning blir tatt imot, men densjansen må jeg ta.

Her er 3 tips som vil hjelpe å fremføre unnskyldningen på best mulig måte:

1.Empatisk

Vær empatisk og ekte når du fremfører din unnskyldning. Å vise følelser og innlevelse er viktig for å oppnå troverdighet. Fatt deg i korthet og kom rask til poenget. Se vedkommende rett inn i øynene. Ikke bruk «men» etter budskapet, det skaper skepsis hos den andre. Bruk heller “unnskyld”, enn “beklager. Det er bare ordet “unnskyld” som sier at du angrer uten forbehold.

Si heller: “Unnskyld for at jeg kjeftet på deg i møtet”, enn “jeg beklager at det skjedde, men ...," eller “det er mulig at jeg burde ha gjort det annerledes, men ..."

Det gjør inntrykk når en kollega våger å innrømme feil og eie sin egen sårbarhet.

2.Ydmyk og tydelig

Vær ydmyk og ha fokus på det som faktisk skjedde, hva du innser i dag og hva du ønsker å endre fremover. Lange forklaringer og beklagelser tåkelegger hovedbudskapet. Ligg unna å gå i forsvar. Å være åpen og ekte får frem mer forståelse og tilgivelse hos den andre. 

3.Lytt og vær tålmodig

Lytt til mottagerens respons og la vedkommende bruke den tiden han trenger. Vær forberedt på forskjellige reaksjoner. Noen blir helt stille, noen lager store scener. De fleste trenger litt tid til å finne de rette ordene. Om du får tilgivelse kan dette være med å skape sterke bånd.

Takk til slutt for at du ble tatt i mot! Det er aldri feil.

Hva om du ikke blir tatt imot? Eller blir avvist? Det skal jeg skrive om neste gang ...