– Tenk over hva du sier med blikket

Jeg har levd et liv med mye angst, isolasjon over lang tid, og har sett mange sammenhenger mellom læring og hvordan vi lever og hva som skal til for å komme seg videre.

Jeg har over 10 års erfaring fra offentlig psykiatri. Jeg har også vært del av det offentlige helsevesen ellers, da jeg har vært veldig plaget av atopisk eksem, astma, øyeplager og vanlige sykdommer man søker hjelp til.

Blikk og tonefall

Noe av det som har gjort meg fortvilet, både ved telefonsamtaler, konsultasjoner og innleggelser, er blikkene og tonefallene jeg ofte møtte. Særlig i psykiatrien møtte jeg mye som ikke bygde meg opp, men heller fikk meg til å brytes ned. Blikk og tonefall, og gjerne bruk av ord, som gjorde at jeg følte meg dum, lat, at jeg burde skjønne dette selv, og dermed avvist.

Avvist

Historien min inneholder opplevelser og erfaringer som ikke er ukjent i psykiatrien. Men meg forsto de ikke, fordi jeg framsto så reflektert, men likevel slet. Og at jeg ikke klarte, på grunn av ekstrem sosial angst, ikke kunne møte mennesker i det hele tatt, gjorde at avvisningen ble verre.

Så godt jeg hadde av de menneskene som opp gjennom årene så på meg med et forståelsesfullt blikk (ikke forståelse for følelsene mine, da ingen kan forstå helt hva andre står i, men forståelsen av at det var tøft), og ga meg tid, ro, omsorg og kanskje en klapp på skuldra.

Klar over hva de sier

Jeg håper at alle som jobber med andre mennesker, uavhengig hva de jobber med, er klar over hva de sier med blikkene, ordene, måten de sier de på og hvordan de opptrer.

Noen vil nok at pasienten skal forstå hva de sier med de nedlatende blikkene, ordene og tonefallene. At det skal føre til at pasientene skal ta til seg den lærdommen de vil lære bort; «skjerp deg», «dette blir for dumt», «du må da forstå».

Styrke til å gå videre

Det er ikke alltid lett å være menneske. Hele livet møter vi utfordringer. Hvordan vi håndterer dem, avhenger av hva vi har lært, forstått og hva vi får av hjelp. Men uansett alder, kjønn, etnisitet, eller tilstand, alle mennesker blir bedre av at andre mennesker rundt opptrer på en omsorgsfull måte. «Skjerp-deg-holdninger» hjelper ikke. At noen trenger en dytt, er det ingen tvil om, men det er hvordan man nærmer seg mennesket og hjelper det, som avhenger av om pasienten føler seg oversett, dum og lat eller får følelsen av at det er håp, at personen foran seg vil en vel, og får styrke til å gå veien videre og bli bedre.

Vil du skrive innspill til Sykepleien? Les hva du må gjøre her:  Send innlegg