I Visitten stiller vi de samme spørsmålene til sykepleiere i alle kriker og kroker i og utenfor helsevesenet.

Aller først: Når ringer vekkerklokken?

– 05.30.

Sånn må det bli med tre barn i barneskolealder som skal gjøres klar før jeg drar på jobben klokken sju.

Hva spiser du til frokost?

– Brødskiver med diverse pålegg.

Når liker du best å jobbe – dag, kveld eller natt?

– Jeg er dagarbeider, så jeg må vel si dag. 

Jeg jobbet turnus i 20 år, og tenkte ikke over det før jeg fikk en mulighet til å bare jobbe dag. Etter at jeg fikk barn har jeg vært et påtvunget A-menneske, og da gir det mer forutsigbarhet og fri i helger, jul og påske. Etter en adaptasjonsfase skjønte jeg at det var lurt.

Foretrekker du armbåndsur eller søsterur?

– Armbåndsur. Men jeg bruker det ikke på jobb, da ligger det i lommen.

De nye klokkene er så moderne at mange har dem rundt ankelen, men det er ikke noe for meg. For det første har jeg for tjukke legger. For det andre vet jeg ikke om jeg vil overvåke alle deler av livet mitt. På en operasjonsavdeling kan det også bli blod og gørr, og rundt ankelen er vel klokken knapt beskyttet av en tynn bomullssokk. Jeg vet ikke om jeg ville brukt den hjemme etterpå.

Styrketrening eller rusletur?

– Rusletur, jeg synes styrketrening er forferdelig kjedelig. Men jeg sykler og løper i snitt tre ganger i uken.

Hvor gjør du av smykkene når du er på jobb?

– I garderobeskapet. Har bare en giftering.

Hvilken kroppsvæske er din favoritt?

– Det må være blod, fordi det bærer medikamentene jeg gir rundt i kroppen. Og fordi blod er kilden til liv.

Jeg ble anestesisykepleier i 2013, og den gangen var ikke blod vektlagt i undervisningen. Vi lærte om det likevel, fordi en av foreleserne mente det var viktig. I de ti årene etterpå har blod praktisk talt overtatt i behandlingen av store blodtap.

Hva er det rareste som har skjedd på en sykepleiervakt?

– Jeg husker en dag kona spurte om det hadde skjedd noe spesielt på jobb, og jeg svarte nei. Men så kom jeg på at det hadde kommet inn en pasient med en sprikende saks i hodet. 

Den historien er et eksempel på at grensene for hva som er rart flytter seg etter hvert som man får erfaring. Som sykepleiere opplever vi mye, men det er viktig å huske på at det er mennesker det handler om.

Hvem ville du aller helst hatt en prat med på vaktrommet?

– Den var vanskelig. Men jeg tenker tilbake på da jeg var på Cuba som backpacker. Der kom jeg i prat med en eldre mann som hadde vært på jobb som byråkrat under revolusjonen. Han fortalte hvordan Che Guevara hadde gått rundt og håndhilst på alle ansatte. På grunn av det kom mannen alltid til å være for revolusjonen. 

Jeg tror det handler om menneskemøtet. Alle har godt av nærhet til beslutningstakeren, og det tror jeg undervurderes i politikk og ledelse.

Så jeg vil gjerne ha en prat med ledere. Det er ikke det at vi ikke har møter, men det ville vært fint med en uformell lunsj. Alle ledere uten klinisk hverdag burde tatt seg tid til å jevnlig besøke sine enheter, det tror jeg ville styrket samhold og eierskap både nedover og oppover i systemet.

Hvis arbeidsgiver skulle sponse ett tiltak på avdelingen, hva skulle det ha vært?

– Som del av en akuttkjede vil vi aldri få lov til å stenge avdelingen. Men en felles faglig og sosial dag, der alle kunne deltatt, ville vært veldig velkommen. 

Vi anestesisykepleiere liker å jobbe alene, men vi er også veldig sosiale. Så det å gjøre noe alle sammen hadde vært fint.