Sykepleiere som underviser og forsker, har ikke forlatt yrket

Forskningsartikkelen «Hvor blir det av sykepleierne?» i denne temautgaven viser hvordan offentlig yrkesstatistikk er brukt for å telle opp «antall sykepleiere som har forlatt yrket».

At sykepleiere som jobber med utdanning og forskning, telles som å jobbe utenfor helsetjenesten, er kanskje ikke overraskende. Det som er overraskende, er at denne statistikken brukes til å kommunisere at det finnes en stor reserve av sykepleiere som for tiden er sysselsatt utenfor helsetjenestesektoren, og som kan gjenoppta klinisk pasientrettet arbeid. Er konklusjonen riktig?

Les hele forskningsartikkelen i lenken under.

Regnes som sysselsatt utenfor helsesektoren

Sykepleieprofesjonen omfatter klinisk virksomhet, ledelse, utdanning, fagutvikling og forskning. Alle de nevnte områdene må dekkes for å styrke og videreutvikle sykepleiefaget. De fire prosentene av sykepleierne som jobber med utdanning ansatt i universitets- og høgskolesektoren (UH-sektor), regnes i offentlige statistikker i dag som sysselsatt «utenfor helsesektoren».

Selv om ulik kategorisering av UH-ansatte sykepleiere og sykepleiere i klinikken kommer av sektorenes inndeling i henholdsvis Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet, tar denne kategoriseringen ikke hensyn til hvilken profesjon de ansatte tilhører. Derfor er en slik kategorisering misvisende når formålet er å undersøke sykepleierelatert reservekapasitet.

De UH-ansatte det er snakk om, er høykompetente fagpersoner som arbeider med sykepleiens kjerneoppgaver. Utdanning og forskning er helt sentralt for å utdanne sykepleiere som er dyktige klinikere, undervisere og forskere som kan være med å heve kvaliteten på sykepleien. Bærebjelken i utvikling av sykepleiefaget er et solid kunnskapsgrunnlag basert på forskning og fagutvikling. Det kommer pasientene til gode.

Det blir oppmerksomhet rundt fagutvikling

Betydningen av evidensbasert praksis og pasientsikkerhet ved at sykepleiere med forskerutdanning enten arbeider med pasienter eller i kombinerte stillinger mellom praksis og UH-sektor, har vært trukket frem i mange år. De fleste leger med forskerutdanning har slike stillinger. For sykepleiere har det likevel foreløpig ikke fått særlig gjennomslag.

Sykepleiere med forskerutdanning har også ofte rådgivende stillinger knyttet til forskning og kvalitetsoppgaver i praksis. Nå ser det ut til å være en holdningsendring i riktig retning. Vilkårene for slike stillinger for sykepleiere er likevel enda ikke optimale. Vi trenger ledere som ser betydningen av denne utviklingen. Offentlig yrkesstatistikk bør gjenspeile UH-sektorens avgjørende bidrag for sykepleie og unngå å kategorisere disse som å være «utenfor helsetjenesten».

Det er flere fordeler ved delte stillinger mellom UH-sektor og klinisk praksis. Kombinerte stillinger mellom klinikk/kommune og universitet/høyskole styrker oppdatert og pasientnær undervisning i UH-sektoren. Det styrker også oppmerksomheten rundt fagutvikling og evidensbasert sykepleie i klinikk/kommune. Videre kan det være et sentralt tiltak for å få sykepleiere til å bli i klinisk arbeid.

Det kan være en motivasjonsfaktor at det legges til rette for forskning uten at man må forlate sin kliniske stilling. En satsing på forskerlinjer og økt rekruttering til masterutdanninger kan også være motiverende og stimulerende for sykepleierne. Samtidig møter UH-sektoren rekrutteringsutfordringen når mange av underviserne og forskerne med sykepleiebakgrunn vil gå av med pensjon i nærmeste fremtid.

Er det behov for å forske?

Behovet for forskning i helsesektoren vil bare øke fremover. Helsepersonellkommisjonen skisserer områder det må forskes mer på. Sentralt her er forebygging, mestring av egen helse og rehabilitering. Vi må også styrke kommunehelsetjenesten og samarbeidet mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten. Dette oppfordrer vi sykepleiere med forskningskompetanse til å være med å bidra til.

Sykepleiere bør også forske på bedring av måten vi arbeider på i klinikkene/kommunen og hvordan oppgavedeling, velferdsteknologi eller kunstig intelligens kan løse personellutfordringer. Vi må forske på tiltak som reduserer pasientskader, for eksempel feil bruk av legemidler. En annen sentral problemstilling for å løse en estimert fremtidig sykepleiemangel er å forske frem tiltak for å redusere andel tidlig uføretrygd og tidlig pensjon blant sykepleiere.

Forskningsartikkelen «Hvor blir det av sykepleierne» i denne temautgaven konkluderer med at det ikke finnes en reservekapasitet blant sykepleiere. Vi er langt på vei enige i denne konklusjonen og vil dermed understreke betydningen av å styrke både utdanning og forskning blant sykepleiere. Vi mener at dette er av stor verdi for å holde på de sykepleierne vi allerede har, og kanskje også for å rekruttere nye.

UH-sektoren kan i liten grad avhjelpe på fremtidig sykepleiemangel i klinikken da den har sine egne rekrutteringsutfordringer. Samtidig bør ikke disse sykepleierne regnes som å ha «forlatt» yrket, da de innehar sentrale oppgaver for utvikling av sykepleie.

Med de endringer vi står overfor, med økt digitalisering og stadig flere eldre med sammensatte behov, har vi mer enn noen gang behov for å styrke sykepleieres undervisnings- og forskningskompetanse.