fbpx Sykepleierne som sa ifra – hvor er de nå? Hopp til hovedinnhold

Sykepleierne som sa ifra – hvor er de nå?

De beskyldes gjerne for å syte og klage, sykepleierne som ytrer seg i mediene om en hard hverdag. Men de får også støtte.

Hva skjer med dem som har ytret seg kritisk om den belastende arbeidshverdagen? Har de skiftet beite, eller holder de ut?

Sykepleien.no publiserer stadig innspill fra frustrerte sykepleierne som «har fått nok». Som mener noe radikalt må gjøres. De spår at mange vil forlate yrket.

Noen mener at Sykepleierforbundet, representert ved leder Lill Sverresdatter Larsen, er selve hovedstemmen i klagekoret.

– Vi har et ansvar for også å fortelle om de reelle situasjonene som gjør at folk ikke holder ut, for at det skal bli bedre, sier hun.

Samtidig kaller hun sykepleie for verdens fineste yrke.

Fakta
 Rebekka Thoresen
  • 33 år
  • Ble sykepleier i 2017
  • Jobber nå: Hjemmesykepleien i Holmestrand kommune, påbegynt master

«Det spilles på vår godhet»

Rebekka Thoresen fra Drammen er en av dem som satte seg ved tastaturet. «Det spilles på vår samvittighet over en lav sko, og vi er flere som har fått nok», er tittelen på innlegget hennes. Det ble publisert 21. januar 2023.

Det kunne stått «profesjonell masekopp» på skiltet hennes, for det er en stor del av jobben min om dagen, skriver hun i innlegget.

Hun forteller om underbemanning og sykepleiere som slutter. Om hvordan hun maser på utslitte pårørende, fastleger, legevakt, sykehusene, kollegene og tillitsvalgte. Fordi de ikke har hatt tid til å gjøre det de skulle og ville ha gjort. Årsak: For få folk på jobb.

«Det spilles på vår godhet og empati for å få oss til å strekke oss litt lenger», skriver hun.

Når hun sier ifra om kritikkverdige forhold, blir hun kalt sutrete.

«Vi er mange som vurderer andre yrker fordi jobben spiser opp fritid, nattesøvn og overskuddet til å ta vare på dem som betyr noe for oss», skriver hun.

Og konkluderer:

«Vi vet hva som funker: lavere belastning og høyere lønn. Reduser antall helger og helligdager vi må jobbe i samme slengen, så er det ikke umulig at fagfolkene kommer tilbake.»

Opplever turnusen som tøff

Hva har hun selv valgt å gjøre? Sykepleien ringer henne.

– Jeg er i yrket, men ser på muligheter for å komme ut av det. Det handler ikke om arbeidsplassen jeg har nå. Her er det stort fagmiljø og gode arbeidsvilkår, sier hun.

Hun har skiftet arbeidsgiver siden hun skrev innlegget, men jobber fortsatt i hjemmesykepleien.

– Det eneste jeg har å klage på, er turnusen. Den opplever jeg som tøff.

Har vurdert å kjøre isbil

Jeg ønsker å finne noe annet med normal arbeidstid. Jeg elsker sykepleierjobben, men jeg er for mye hjemmefra.

– Hva tenker du på når du sier «noe annet»?

– Jeg har lekt med tanken på alt fra å kjøre isbil til å jobbe i butikk. Men har funnet ut at det er lurere å ta en master. Det har jeg begynt på nå.

– I hva?

– Helsefremmende arbeid.

– Tenker du da å fortsette som sykepleier eller noe annet etterpå?

– Jeg håper å kunne fortsette som sykepleier.

– Men ikke på golvet?

– Jeg håper på en type kontorjobb. Noe med forebygging. Helsestasjon eller noe sånt. Jeg får se hvor det er bruk for meg. Når du får barn, koster det mye å jobbe turnus. Er du alene om omsorgen, slik jeg er, er det enda vanskeligere, sier Rebekka Thoresen.

Fakta
Line Maria Bjørnes
  • 41 år
  • Ble sykepleier i 2019
  • Jobber på sykehuset i Ålesund, startet på intensivutdanningen i 2022

«Alle har et bristepunkt»

«Sykepleier til salgs» er tittelen på innlegget Line Maria Bjørnes fra Stranda hadde i Sykepleien 21. desember i 2022.

«Alle mennesker, alle relasjoner, og alle ansettelsesforhold har et bristepunkt. Et punkt hvor du ikke kan se deg tilbake og bare fikse ting med enkelhet lenger», skrev hun innlegget.

Og videre:

«Jeg er redd at denne lille «bagatellen» for mange vil være det som gjør at en ser seg om etter andre, alternative arbeidsplasser».

– Jeg mister stadig kolleger

Sykepleien ringer henne.

– Har du funnet på noe alternativt?

– Jeg er fortsatt under videreutdanning med bindingstid i akuttmottaket på Ålesund sykehus.

– Var du på nippet til å gjøre noe annet?

– Nei, jeg trives godt på arbeidsplassen min, men jeg mister stadig kolleger. Blant annet har tre av mine mannlige sykepleierkolleger startet på ingeniørutdanning, forteller hun.

Hennes inntrykk er at menn er flinkere enn kvinner til å si ifra og derfor finner seg andre yrker først.

– Når jeg snakker med dem som gir seg som sykepleiere, går det samme svaret igjen: Grunnlønnen er for dårlig, og kompensasjonen for ubekvem arbeidstid samsvarer ikke med belastningen det medfører.

Ute etter det konkrete

Bjørnes presiserer at hun selv liker yrket veldig godt:

– Vi må framsnakke det i stedet for å snakke det ned. Vi må finne ut hva som konkret skal til for å få folk til å bli i yrket. Bakgrunnen for at jeg skrev det innlegget, var jo tross alt at jeg gjerne vil beholde kollegene mine.

Line Maria Bjørnes ser at mye må ordnes på det politiske planet, og at det er mye deres ledere ikke får gjort så mye med. For eksempel virker det som om innleid arbeidskraft går på et eget budsjett, påpeker hun:

– Sykehusene og kommunene leier inn vikarer som koster mye penger. Samtidig skjer det at en del ansatte ikke får gå på kurs fordi det mangler midler.

Dette kan gjøre noe med moralen i yrket, mener hun:

– Stadig flere sykepleierkolleger går faktisk over til vikarbyrå og tjener gode penger på det.

– Ikke bare lønnskamp som er viktig

Sykehuset i Ålesund er fra 1971. Bjørnes håper at det nå blir lagt til rette for å bygge om lokaler, noe som kan føre til bedre logistikk og pasientflyt.

– Da vil det bli bedre for pasientene og lettere for oss som jobber her.

– Det er så mye annet enn lønnskamp som også er viktig. Oppgavedeling, for eksempel. Hva brukes sykepleierne og legene til?

Hun foreslår:

– Få inn flere helsefagarbeidere og assistenter til å gjøre ting som ikke nødvendigvis en lege eller sykepleier må gjøre. Kanskje ikke bruke sykepleiere til å ta smittevask på stuene? Og om vi må det, kanskje vi burde fått et tillegg for det?

Og videre:

– Sørge for nok tilgjengelige legeressurser. Det vil bedre pasientflyten, sikre at rett pasient får rett hjelp til rett tid og gi oss tid til å skrive ut pasientene når de er klare for det. Slike ting vil også bedre arbeidsvilkårene for sykepleiere.

En bagatell?

– Det kan kanskje virke som en smålig bagatell, men økonomisk støtte til sko man bruker på jobb, tror jeg hadde vært bra. Kanskje vil avdelingene som innfører dette, ha et fortrinn når de ansetter? Det handler ikke om kronene det koster. Men «goodwillen» det medfører, betyr mye og gjør at man føler seg verdsatt.

– Fikk du respons på innlegget ditt sist vinter?

– Den var veldig, veldig stor, både fra leger og sykepleiere, men også fra privatpersoner.

Fremmede mennesker ringte og sendte meldinger til sykepleieren, som bor på Stranda. Det er godt stykke unna arbeidsplassen, en drøy time hver vei med bil og ferge.

– Mange reagerte selvsagt på at vi ikke får gratis kaffe, og at vi må betale for å parkere på jobb. Diverse jobbtilbud fra private aktører fikk jeg også, men jeg har ikke hørt noe fra ledelsen.

– Burde være lettere å ta master

Til jul er Bjørnes ferdig med intensivutdanningen.

– Jeg har veldig lyst til å skrive en masteroppgave, men det kan bli vanskelig tidsmessig og økonomisk siden det dessverre er lite støtte å få.

På fulltid er det beregnet å ta seks måneder å skrive en master:

– Jeg har fått tilbud om å jobbe bindingstiden min i 100 prosent og få 30 dager lønnet permisjon fordelt på ett år for å skrive masteroppgave. Det er inkludert alle seminarer og oppmøte på skolen.

Hun syns sykepleiere som ønsker det, bør få bedre muligheter til å skrive en masteroppgave.

– Men også der må det nok gjøres noe politisk. I mange andre yrker er ikke masterarbeidet noe man kan velge vekk. Jeg skulle ønske det samme for oss. Det handler om holdninger til yrket vårt, sier Line Maria Bjørnes.

Fakta
Vigdis Jarness Reisæter
  • 42 år
  • Ble sykepleier i 2008
  • Jobber som salgskoordinator i Kolonihagen

Ble skremt og sluttet

En av dem som faktisk har sluttet som sykepleier, er Vigdis Jarness Reisæter, som bor i Oslo.

7. november i 2018 publiserte sykepleien.no dette innlegget fra henne: «Forrige uke sluttet jeg som sykepleier»

Innlegget hadde hun først lagt ut på Facebook-siden sin, og det ble delt 7 000 ganger.

«Å aldri strekke til, uansett hvor hardt man jobber, er en tung bør å ta med seg hjem etter endt vakt», skrev hun.

Etter nesten ti år i eldreomsorgen var hun skremt over å se at «avstanden mellom hva vi burde gjøre og hva vi faktisk har tid til å gjøre blir større for hver dag».

Vigdis Jarness Reisæter

Hun skrev:

«Det føles grusomt å ikke kunne gi de eldre på sykehjem den faglige kompetansen, omsorgen og verdigheten de har krav på.»

– Min tid som sykepleier er ikke over

Siden 2018 har ikke Reisæter jobbet som sykepleier, men hun har skrevet boken «Jeg skal hjelpe deg. En sykepleiers farvel til eldreomsorgen». Nå jobber hun i bedriften Kolonihagen.

– Men jeg identifiserer meg fortsatt som sykepleier, sier hun når Sykepleien ringer henne.

– Ser du deg selv som en reserve?

– Absolutt. Min tid som sykepleier er ikke over. Jeg er i bakgrunnen der, selv om jeg ikke har uniformen på.

Hun utdyper:

– Jeg sa jo opp jobben min i protest mot et system jeg ikke lenger kunne stå inne for, og jeg lovet meg selv at jeg ikke skulle tilbake i yrket før jeg så en forandring. Men jeg har knapt sett en eneste forandring siden jeg sluttet, heller en forverring.

Hun har innsett at hun må være med på å skape endringer selv:

– Nå drømmer jeg og de andre i Kolonihagen om å starte sykehjem og barnehage på samme sted så generasjonene kan møtes, sier Reisæter.

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse