Tre som forlot sykepleien: – Så hardt som sykepleieryrket er, må det være verdt det

De fleste som forlater pasientrettet sykepleierarbeid, gjør det tidlig i karrieren, men blir oftest værende i relaterte stillinger. Bare noen få velger en helt annen vei, viser Sykepleiens forskningsartikkel «Hvor blir det av sykepleierne?»

Diem Thach, Hege Wilhelmsen og Eilev Erikstein er eksempler på det siste. 

Diem Thach: – Nå kan jeg gå fra en vakt, restarte og være klar for neste dag

Hun holdt ut sju år som sykepleier før det sa stopp. Nå er vakter på sengepost byttet ut med sjonglering av fire-fem jobber i servicebransjen for Diem Thach: i restauranten og resepsjonen i et spa, på en irsk pub, i hotellresepsjon og i en butikk. Fritid har hun ikke så mye av.

– Jeg jobber like mye som før, men nå kan jeg gå fra en vakt, restarte og være klar for neste dag, sier hun.

– Hvorfor sluttet du som sykepleier?

– Det var en kombinasjon av alt. Jeg var egentlig ganske ferdig flere år før jeg sluttet. Man håper jo at det skal bli bedre, sier hun.

Thach var også tillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund og deltok i turnusplanlegging, møter, forhandlinger og liknende.

Hun jobbet en del natt etter eget ønske og tok også ekstravakter, ekstra helger og helligdager. Dermed fikk hun ganske god lønn, beskriver hun.

Var ikke seg selv

– I løpet av de årene jeg jobbet på sykehus, endret pasientene seg. De har nå flere diagnoser, noe som krever mer arbeid. Jeg opplevde stadig oftere at jeg ikke rakk å gjøre det jeg skulle, selv om jeg løp som en gal, sier hun.

Venner og familie så at hun ble stadig mer nedstemt, sur og sint.

– Jeg var ikke meg selv, sier hun.

I januar i fjor tok hun valget om å slutte.

– Egentlig burde jeg gjort det før, men gode kolleger holdt meg igjen, sier hun.

Da flere av kollegene forsvant til andre avdelinger, ble valget lettere.

– Korona hadde nok en del å si. Det ble for mye, rett og slett, sier hun.

Å gå til en annen sykepleierjobb var uaktuelt. Hun måtte gjøre noe helt annet.

Frynsegoder: Helsesjekk, sko og boliglån

Diem Thach har ikke avskrevet yrket hun har utdannet seg til for all fremtid. Men da må noe bli annerledes.

– Da jeg sluttet, satt jeg igjen med følelsen av at det eneste jeg hadde igjen for jobben, var å være sliten.

– Hva skal til for å få deg tilbake i sykepleieryrket?

– Det bør være flere goder enn lønn, sier hun og kommer med konkrete forslag:

– Gode avtaler om fysioterapi, trening og helsesjekker. Skotøy fra arbeidsgiver, nedskriving av studielån uansett hvor i landet man bor og avtaler som gjør det enklere å få boliglån om man er sykepleier.

– Så hardt som sykepleieryrket er, må det være verdt det, sier hun.

Hege ble ingeniør: – Jeg ville ha en annen arbeidshverdag

– Det var litt tilfeldig at jeg ble sykepleier i utgangspunktet, forteller Hege Wilhelmsen fra Alta.

Etter videregående hadde hun jobb som tilkallingsvikar på et sykehjem og tenkte at det var et ok sted å jobbe.

– Men for å få fast jobb der, måtte jeg ha en utdanning, enten som hjelpepleier eller sykepleier. Ettersom jeg allerede hadde videregående skole, sa mange at jeg burde bli sykepleier.

Og slik ble det. I 1999 ble hun uteksaminert fra Høgskolen i Finnmark, avdeling Hammerfest.

Hun fikk jobb på DPS Vest-Finnmark ved en døgninstitusjon. Videreutdanning i psykiatri fikk hun via arbeidsgiver.

– Jeg jobbet der til 2007. Da søkte jeg permisjon ett år, og så begynte jeg på forkurs til ingeniørutdanning, forteller hun.

Deretter fullførte hun en treårig ingeniørutdanning.

Mange grunner til at hun byttet

– Hvorfor sluttet du som sykepleier?

– Jeg hadde aldri noen drøm om å bli sykepleier. Jeg fikk nesten sjokk da jeg innså at omtrent alle de kvinnedominerte yrkene som krever treårig høyere utdanning, og der man jobber med mennesker, hadde dårligere lønn enn andre yrker.

– Sykepleie er et krevende yrke. Man kan ikke bestemme selv når man skal gå på do eller ta en kaffepause. Ofte er det mange ufaglærte, og man er kanskje den eneste sykepleieren på vakt, sier Wilhelmsen.

Det var heller ikke så trivelig å jobbe turnus, syntes hun:

– Jeg oppdaget at det var kjipt å jobbe når «alle andre» hadde fri, spesielt i høytider som jul og påske.

Da broren hennes begynte på ingeniørutdanning, gikk det opp for henne at han ville få bedre lønn og bedre arbeidstid enn hva hun kunne håpe på.

Hege Wilhelmsen oppsummerer:

– Derfor byttet jeg yrke. Jeg ville ha en annen arbeidshverdag.

Og det har hun aldri angret på. Nå jobber hun i et rådgivende ingeniørfirma.

– I en av de første ingeniørjobbene jeg hadde, husker jeg at vi fikk en kasse med mat i julegave fra arbeidsgiver. Esken var fylt med mye godt, fenalår og greier. Men likevel kom det klager: Det var mat i julegave, i år igjen. De visste ikke hvor heldige de var! Frynsegoder finnes jo ikke i helsevesenet, sier hun.

Kommer ikke tilbake

Tegning og beregning er jobbhverdagen hennes nå.

– Når arkitektene har tegnet et hus, så beregner vi hvordan vi skal få bygget til å stå.

– Er det noe som kan få deg til å komme tilbake til sykepleieryrket?

– Nei. Jeg skal ikke tilbake til sykepleieryrket, slår hun fast.

Eilev hoppet av etter et halvt år

Eilev Erikstein har jobbet som somatisk sykepleier på sengepost. Den varte ikke lenge før han var et helt annet sted. Kan han lokkes tilbake?

Sykepleien møter ham på Diakonhjemmet sykehus for å snakke med ham om sykepleierkarrieren.

– Ja, det er fort gjort, sier Erikstein.

En mann ble avgjørende

Tilbake i 1982, etter å ha hoppet av et mellomfag i historie på Blindern, snublet han litt tilfeldig inn i en jobb i helsevesenet.

– Via en kamerat fikk jeg jobb på Gaustad sykehus på en lukket kvinneavdeling. Det var sånn da at «alle» fikk jobb. Fra dag én så syntes jeg det var fint. Jeg ble fascinert av historiene, fascinert av folkene. Og fant en greie i meg selv: Dette var all right å jobbe med, forteller han.

En av avdelingslederne på Gaustad var mann. Og sykepleier. Det hadde aldri falt ham inn før, men da tenkte han: Kanskje jeg kan bli sykepleier?

Diakonhjemmet kom på radaren, og i 1984 ble han tatt opp til en fireårig utdanning som førte til sykepleier- og diakonutdanning.

Kort sengevisitt

Med bestått statseksamen og stempel på at han var offentlig godkjent sykepleier fra Fylkeslegen, gikk han en kort stund inn i sykepleierrollen:

– Min karriere som somatisk sykepleier er et halvt år på natta på kirurgisk sengepost på Diakonhjemmet, sier han.

Etter seks måneder med nattarbeid gikk ferden tilbake til Gaustad. Der ble han i tre år, som assisterende avdelingsleder på en sikkerhetspost.

– … that's it!

I 1991 fikk Eilev Erikstein tilbud om jobb som diakon i Vest-Telemark, samme sted som hadde hatt sin diakonpraksis.

Han takket ja og flyttet med kona og datteren på fire måneder til Dalen i Telemark. Der jobbet han som diakon i Tokke, Vinje, Nissedal, Kviteseid og Fyresdal.

– Og … that’s it. Jeg sa det var fort gjort, humrer han.

For siden den gang har han bodd i Dalen og jobbet som prostdiakon i de fem kommunene i Vest-Telemark. I tillegg er han diakon på en DPS-avdeling og fengselsdiakon. I løpet av årene har han også utvidet kompetansen, blant annet innen familieterapi.

Fire somre på rad har han vært tilbake på Diakonhjemmet som sommervikar.

– De trengte noen ekstra under pandemien, og så har det fortsatt. Det er fjerde året jeg er her. Jeg stepper inn som sykehusdiakon for å få kabalen til å gå opp mens de fast ansatte her har ferie, sier Erikstein.

For fremdeles har han et hjerte for både Diakonhjemmet og sykepleien.

– Diakonhjemmet lærte meg mye om å hente frem ressurser hos folk og være tydelig på folks side. Menneskets håpskrefter er så enormt store. Det å gi folk muligheter til å reise seg, til å bli myndiggjort, det er noe jeg sitter igjen med fra sykepleien og diakonien, sier han.

Blir ved sin lest

– Hva skal til for å få deg tilbake til sykepleieryrket?

– Som å jobbe på en sengepost eller på et sykehjem, mener du?

Han drodler litt rundt spørsmålet. Mest erfaring har han innen psykiatri. Somatiske prosedyrer er det flere tiår siden han hadde i hendene. Og det er absolutt interessante sykepleieroppgaver både innen psykiatri og somatikk.

– Jeg har stor respekt for sykepleiere på for eksempel sengepost, som gjør en helt fantastisk innsats for pasientene hver dag. De er så nære pasientene, de står i usigelig vanskelige prioriteringer og komplekse situasjoner og har et stort ansvar.

Men, konkluderer han:

– Kjærligheten til diakonjobben er for stor til å bytte. Det er såpass lenge siden jeg har utøvd sykepleieryrket nå. Med mindre det er en situasjon hvor myndighetene bestemmer det eller liknende, tror jeg det er til det beste at jeg fortsetter som diakon, sier han.

Les også om sykepleieren som ble betongarbeider i lenken under.