Høyskolelektor: – Jeg jobber sykepleierelatert

Som barn drømte hun om å bli politi. Da hun var 18, var hun i militæret. Sykepleieyrket var utenkelig.

Hvordan gikk det til at Ajeitha Ulagananthan (30) nå er sykepleielærer? Hun skjønner det nesten ikke selv.

Her på VID vitenskapelige høgskole i Oslo er hun lektor på sykepleierutdanningen. Dermed er hun kommet i kategorien «utdannede sykepleiere som jobber utenfor helsetjenesten», ifølge forskningsartikkelen "Hvor blir det av sykepleierne?"

Annerledes i uniform

Arbeidspulten har hun i åpent landskap. Hun finner et ledig møterom.

– Jobber du som sykepleier, vil du si?

– Ja, jeg tar helgevakter på et sykehjem. For å holde faget ved like.

– Men som lærer?

– Jeg føler meg ikke som en fullstendig sykepleier, men jeg jobber sykepleierelatert, sier hun.

– Jeg kjenner meg mer som sykepleier når jeg tar på meg uniformen og trer inn i ferdighetssenteret eller har praktiske øvelser. Eller når jeg er med studentene på praksisstedet.

(Saken fortsetter under bildet.)

– I statistikken jobber du utenfor helsevesenet. Føles det ok?

– Det stemmer jo, det.

– Hva kaller du deg selv?

– Høyskolelektor. Og sykepleier i bunn.

Nå ved studiestart er hun ekstra opptatt av hvordan hun kan motivere studentene: Hvordan få dem til å se lyset? Og holde på dem?

– Og hvordan få flere søkere? Dessverre får vi ikke fylt plassene, sier hun.

Storesøster advarte henne

Tilbake til veien hun har gått:

Planen var å jobbe i Forsvaret. I førstegangstjenesten, den gangen var det frivillig for jenter, havnet hun i sanitetstroppen. En av befalet var sykepleier. Han sa: «Søk på sykepleien og kom tilbake til oss!»

At hun ville passe som sykepleier, syntes hun var rart å høre.

– Og min søster, som er sykepleier, sa: «Ikke bli sykepleier, det er ikke godt nok betalt!»

Nå er hun glad hun delvis fulgte befalets anbefaling, ikke søsterens.

Ajeitha Ulagananthan er fra Ørskog på Sunnmøre. Hennes foreldre er fra Sri Lanka. To av hennes tre søsken er sykepleiere.

Hoppet over kapitlet om seksualitet

Under utdanningen skjedde det noe. I anatomiboken Menneskekroppen handler et kapittel om seksualitet og forplantning.

– Vi bladde aldri opp på det kapitlet. Jeg syntes det virket spennende. Hvorfor vektla ikke utdanningen dette?

(Saken fortsetter under bildet.)

Bachelor var ikke nok, hun var sulten på mer. Hun tok videreutdanning i seksualitet og funksjonshemning på Oslomet. Deretter rett på master i klinisk sexologi i Danmark.

Mens hun studerte, jobbet hun med voldsutsatte på Statens barnehus og med kreftsyke barn på Ahus.

– Hårreisende at jeg gikk opp 150 000 i lønn

Hun var ferdig med masteren i 2019, men fikk ingen lønnsøkning på Ahus. Så i 2020 sa hun opp og begynte som fagutviklingssykepleier på Ammerudhjemmet, drevet av Kirkens Bymisjon.

– Det er hårreisende å tenke på at jeg gikk 150 000 kroner opp i lønn. På sykehjemmet ble min faglige kunnskap verdsatt, jeg følte meg sett, sier hun.

Så kom meldingen om at sykehjemmet skulle legges ned innen nyttår 2021. Om sommeren ble Ulagananthan kontaktet av VID, som hadde praksisplasser på Ammerudhjemmet.

– De syntes masteren min var interessant.

Valget ble enkelt

Hun ble tilbudt jobb. Samtidig fikk hun også stilling som fagutviklingssykepleier på et annet sykehjem.

– Men der sa de: «Beklager, vi kan ikke by på lønnen du ønsker.»

Sykepleierforbundet syntes det var spesielt, for det sto i annonsen at de ville ha en med mastergrad, forteller hun.

– Da var valget enkelt. Jeg ville ha gått ned tre-fire lønnstrinn på sykehjemmet. Her på VID gikk jeg opp. Jeg har også gått opp i lønn etter det.

Liker førstehjelp og styrketrening

Ulagananthan syns det er synd at økonomien gjør at helsevesenet mister mange sykepleiere.

– Lønnen er ikke god nok, samtidig som arbeidsoppgavene blir flere, fastslår hun.

 – Jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle havne på en høyskole. Jeg har alltid likt førstehjelpsundervisning, både i militæret og i utdanningen.

(Saken fortsetter under bildet.)

Nå holder hun førstehjelpskurs på fritiden.

– Det er en hobby! sier hun glad.

Hun har også begynt på en ny master. Dessuten trener hun hver dag, gjerne før jobb. Det går mest i styrketrening.

– Det er nødvendig for ikke å bli sliten.

– Men du sliter deg ut av alt du gjør?

– Jeg har enorm kapasitet. Jeg har alltid jobbet parallelt med studiene. Men du må klare å legge bort arbeidet og sette grenser.

Bruker hundretusener på master

Den nye masteren er i verdibasert ledelse, som også innebærer selvledelse.

– Jeg har en veldig fleksibel arbeidsgiver.

Men dagene blir litt lange, medgir hun, med full jobb og fullt studium.

Penger koster det også: Den første masterutdanningen betalte hun 290 000 kroner for. Den pågående vil koste henne 160 000.

– Derfor jobber jeg ekstra på sykehjemmet. Men slike summer gjør at mange ikke kan utvikle seg videre.

Ønsker å bli leder

Her på skolen anbefaler de alle å ta doktorgrad og tilbyr stipendiatstillinger.

– Noe for deg?

– Det er en grense for hvor mye jeg skal studere, ler Ulagananthan.

Og fortsetter:

– Jeg ønsker en lederstilling. Enten innen utdanning eller i helsevesenet.

– Hva tenker du på da?

– Jeg vil se om arbeidsstedet vektlegger kunnskap og kompetanse.

Hun har registrert i stillingsannonsene at sykehjem nå øker grunnbemanningen.

– Jeg ser ikke det samme på sykehusene. Det står ikke i en eneste annonse.

(Saken fortsetter under bildet.)

– Vi trenger både han, hun og hen

Som student lærte hun at synlige tatoveringer ikke var greit. Heller ikke piercinger. Krav til hygiene støtter hun fullt ut.

– Men jeg snakker til studentene om mangfold. Vi trenger alle. Han, hun, hen. De som trenger funksjonstilpasning. Vi trenger alle sammen. Både med og uten tatoveringer.

– Hva sier du til dem?

– Vi har store diskusjoner om hva sykepleiere gjør. Yrket er enormt mye. Det kan være papirarbeid, man kan sitte i mange timer for å få omplassert pasientens hund. Dessuten tar vi over oppgaver fra legene, sier Ulagananthan.

– Jeg sier at det handler om deg som person. Vi vil utdanne mange forskjellige sykepleiere.

– Kjempekoselig å jobbe på sykehjem

Hun føler fortsatt en plikt til å stille opp som sykepleier.

– I pandemien jobbet jeg 200 prosent.

Hun var smittevernkontakt, smittesporer og vaksinatør ved siden av sin faste jobb.

– Jeg stiller på golvet når jeg ser det trengs. Eller for faglig påfyll.

Hun legger til:

– Og fordi jeg liker det. Det er kjempekoselig å jobbe på sykehjem. Det var fantastisk å jobbe med barn og kreft, men det tar masse krefter.

– Fordi de er så syke?

– Nei, på grunn av bemanningen. Vi fikk ikke gått på do, ikke ha pause, sier lektor Ajeitha Ulagananthan.