fbpx Helhetlig sykepleie innebærer å ta seksuelle behov på alvor Hopp til hovedinnhold

Helhetlig sykepleie innebærer å ta seksuelle behov på alvor

Seng
Foto: Marteline Nystad

Vi vet ikke nok, vi har ikke tid og hva skal vi si? Er det ikke litt privat? Men mer privat enn urin, avføring, smerter og sår kan det vel egentlig ikke bli, spør Lill Sverresdatter Larsen.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentenes holdning.

Har du lest boken «Kvinne går til lege, og mann går på byen» av Ray Kluuns? Stijn og Carmen er gift og lever et tilsynelatende lykkelig overklasseliv, men så får Carmen kreft. Carmen mister utseende, hår og bryst. Hun lever et liv som alvorlig syk pasient i møte med stadig nytt helsepersonell.

Stijn er notorisk utro og begrunner det med at det er det han trenger for å kunne støtte Carmen.

Det er noe grelt over måten seksuelle behov får forrang, men boka tvinger fram refleksjon. Hva gjør vi som sykepleiere for å støtte pasient, pårørende og familien når sykdom og skade rammer? Seksualiteten er en del av oss fra vi blir født til vi dør, i varierende grad, og i forskjellige former. Helhetlig sykepleie innebærer å ta seksuelle behov på alvor.

Snakker ikke om det

Som sykepleiere har vi alle møtt pasienter eller pårørende hvor seksuelle behov og seksuell helse har blitt tydelig eller utfordret. Mange av oss har kjent på usikkerhet i slike situasjoner, noen av oss har kjent på frykt og ubehag.

WHO har definert seksualitet som grunnleggende hos oss. At vår seksuelle helse påvirker våre tanker, følelser, handlinger og vårt samspill med andre mennesker.

Regjeringen har i sin nasjonale strategi, «Snakke om det», bedt oss om å øke bevisstheten rundt seksuell helse som ressurs gjennom hele livsløpet på alle nivåer av tjenestene.

Samtidig viser forskning at sykepleiere snakker lite om seksuell helse med sine pasienter.

Lærer ikke nok om det

På utdanningene lærer sykepleiere om seksualitet som et grunnleggende behov, om medikamenters bivirkninger og sykdom og skade som påvirker, men det skapes få anledninger i studiet eller i klinikk til felles læring om tematikken.

Hvorfor blir seksuell helse nedprioritert?

Min umiddelbare tanke er at bachelorstudiet allerede rommer så mange viktige temaer at utdanningene diskuterer «hva skal ut?». Vi vet noe om travelhet og belastning i klinisk praksis, så rammer eller tid til disse samtalene må prioriteres foran noe annet.

Forskningen viser til årsaker som manglende kompetanse, manglende språk, mangel på tid og nedprioriteringer, samt at mange beskriver at det «trår over på det private». Privat-argumentet faller på sin egen urimelighet all den tid vi setter ord på urin, avføring, grad av smerte, beskriver sår, snakker om mestring, håp og hvordan en kan dø.

Seksuell uhelse og konsekvensene

Jeg har gjort alle feilene som forskning beskriver. Da jeg som 25-åring satte meg ned sammen med et par i 40-årene som hadde spørsmål om mulige seksuelle stillinger i etterkant av en hjerteoperasjon, vel – da tror jeg at jeg lærte like mye som dem.

Jeg har også lært av å være pasient og ha en egen seksuell uhelse. Jeg blir imponert over hun ene gynekologen som alltid spør på mine kontroller om hvordan samleie og seksuell helse fungerer. Det samme gjorde jordmora, som i tillegg til å se på riftene mine etter fødsel forklarte hvordan sex kunne oppleves i etterkant. Jeg setter sånn pris på dem som ikke tar meg og min seksuelle helse for gitt.

Risikoen ved seksuell uhelse kan være smerter, forsakelser, angst og depresjoner, men også uhelse i form av manglende reproduksjon og brutte familiebånd.

Vi vet at sykdom og sykehusinnleggelser får følger for pasientens seksualliv på kort eller lang sikt. Sykdom og helsa påvirker vår seksualitet og vår funksjonsevne.

Vi må ha tid til seksuell helse

Pasientene skal ikke trenge å bale med dette alene. Som sykepleiere har vi plikt til å anerkjenne, ha kompetanse, informere og støtte opp under mestring. Det betyr at vi også må identifisere og kartlegge alle grunnleggende behov. Det å mangle tid til å sikre pasientens seksuelle helse er også avvik på lik linje med om pasienten har problemer med eliminasjon.

Jeg har ingen forskning på det, men jeg har en opplevelse av at helsesykepleiere og jordmødre er skikkelig flinke til å snakke om seksuelle temaer. Kanskje er det noe fra deres arbeidsområde og holdninger som vi alle kan bli inspirert av?

Kanskje skulle vi hatt en seksuell helse-«Awareness-Month», hvor NSF, arbeidsgivere og universiteter lager kompetansehevende kurs og utfordrer til refleksjon? Hvor forskere holder populærvitenskapelige Pecha Kucha om eksempelvis seksualitet etter demensdiagnose fra pårørendeperspektiv, lengre utdrivningsfase hos kvinner som har vært utsatt for overgrep, vanlige medikamenter som påvirker seksualitet, verktøy for å tilrettelegge for samleie mellom personer med utviklingshemming og seksuell fungering og lyst etter kreftbehandling eller amputasjoner.

Det viktigste er å skaffe kompetanse, språk og prioritert tid til å snakke med pasienten på en respektfull og vettug måte. Og så må lederne skape rammevilkår til reelt sett å kunne gjøre jobben vår helhetlig. Vi skal ha faget i front, og sykepleie er tuftet på kunnskap og handlekraft – også når det gjelder seksualitet. Let’s talk about sex, nurses!

Les flere saker fra Sykepleiens bokasin om seksualitet her: 

Les også:
– Vi må tørre å snakke om seksuelle overgrep Forrige artikkel