fbpx – Når kvelden går mot natt, begynner arbeidsdagen min Hopp til hovedinnhold

– Når kvelden går mot natt, begynner arbeidsdagen min

Monica Aandahl Hestmarkortopedisk avd, Ullevaal universitessykehus
HJEMME OG PÅ JOBB: Jeg vet at jeg som helsepersonell utgjør den største smittefaren for pasientene. Det tror jeg alle vi som jobber i helsevesenet, kjenner på i denne tiden, skriver Line Mette Teigland i denne dagbokteksten.  Arkivfoto: Bo Mathisen

Pasientene våre er så dårlige, jeg undres på om noen av dem ville overlevd smitten om de fikk den, skriver Line Mette Teigland i denne dagbokteksten fra begynnelsen av mai.

Seks døgn med turnusfri går fort. Igjen er det på tide å gjøre seg klar til en ny periode på jobb. Tankene vandrer. Hva vil møte meg de kommende nettene? Har jeg vært forsiktig nok med tanke på smitte i friperioden min?

Jeg har vært et par turer ute blant folk. En tur for å storhandle i butikken. En annen for å gå på Posten og gjøre noen småærender. Jeg hadde med Antibac i lomma som jeg brukte jevnlig, og jeg vasket hender så ofte som mulig underveis og når jeg kom hjem.

Jeg vet at jeg som helsepersonell utgjør den største smittefaren for pasientene.

Resten av fritiden min har jeg vært hjemme og brukt tiden på strikketøy, hus- og hagearbeid, noen nettmøter og litt serier på Ipaden innimellom. Frykten for å ta med seg det fryktede covid-19-viruset på jobb ligger der hele tiden.

Jeg vet at jeg som helsepersonell utgjør den største smittefaren for pasientene. Det tror jeg alle vi som jobber i helsevesenet, kjenner på i denne tiden.

Før jeg drar hjemmefra, kjenner jeg godt etter, enda en gang, for å forsikre meg om at jeg føler meg helt frisk. Litt småsnufsete er jeg alltid om våren, men hvordan kan jeg være sikker på at det er pollen som forårsaker det også denne gangen?

Men jo: Jeg kjenner meg helt frisk og er klar for nattevakter igjen.


Det skjer mye i avdelingen på seks dager. Noen har reist hjem. Nye pasienter er innlagt. Ofte har noen dødd siden sist vakt. Slik er det på en avdeling som rommer både lindrende pasienter, akuttplasser og pasienter som har en korttidsplass.

Rapporten tar tid som vanlig, både fordi pasientene er dårlige, slik at mye må formidles videre, og fordi vi diskuterer litt underveis. Innen kveldsvaktene har dratt hjem, har det blitt helt mørkt ute.

Min kollega og jeg starter som alltid vakta med å gå en runde for å se til alle pasientene. Noen trenger kanskje litt vann, andre en sovetablett. Hos noen må det koples ned intravenøs behandling.

Mange av pasientene har allerede sovnet. Andre ligger våkne og venter på at vi skal komme for å si god natt. Enkelte trenger en prat.

Det er en spesiell stemning i avdelingen om natten. Stille, halvmørke ganger og stuer. Bare lyden fra klokkene som ringer når noen trenger hjelp, bryter stillheten.

Som nattevakter har vi ofte litt bedre tid enn personalet har på dag- og kveldstid. Litt tid til prat og litt ekstra omsorg. Det er fint for de pasientene som har ekstra mange tanker og følelser de strever med på nattestid.

For enkelte av pasientene er besøksforbudet som pårørende er pålagt grunnet covid-19, en ekstra stor belastning. Det gjør vondt å savne de nære og kjære.

På et sykehjem er det selvsagt også slik at noen av pasientene ikke har fått med seg hva som foregår der ute. Og noen har dessverre ikke noen å savne.


Etter runden sitter vi ned og oppsummerer status hos pasientene og oppdaterer hverandre, slik at vi begge kan være forberedt når noen ringer på. Vi prater litt om hvordan friperioden har vært, og deler noen bekymringer om pandemisituasjonen, som vi alle er opptatt av.

Vi håper vi er forberedt for det som måtte skje i løpet av natten, at vi har de medikamentforordningene som trengs. Vi håper at vi slipper å sende noen på legevakta eller ringe ambulansen. Vi håper at vi slipper å utsette pasientene våre for mer smittefare enn det vi allerede gjør, ved å komme inn i avdelingen etter seks døgn med fri for å ta vare på dem gjennom natta.

Under praten tar vi også opp igjen noen temaer vi snakket litt med kveldsvaktene om under rapporten. Det er svært utfordrende når legevaktslegene ringer og vil legge inn pasienter på KAD-plass uten at de er testet for covid-19.

Symptomer kan tolkes så forskjellig. Legevakts- og sykehuslegene kan legge inn pasienter hos oss hele døgnet. Som nattevakter må vi ta avgjørelsene alene, på grunnlag av noen retningslinjer på et papir.

Skal vi ta imot dem eller ikke? Tenk om vi tar en feil avgjørelse? Tenk om vår avgjørelse bringer smitten til avdelingen. Det er et stort ansvar å bære. Heldigvis har vi kolleger en god støtte i hverandre.


Like over midnatt går jeg inn til Signe for å kople fra intravenøsmedisinen. Jeg finner henne kavete, blek og svært tung i pusten. Leppene er cyanotiske, og hun kaldsvetter. Situasjonen stresser meg siden pasienten sov rolig da jeg koplet til medisinen bare en halv time tidligere.

Jeg undersøker henne raskt og legger henne i thoraxleie, setter opp vinduet, gir medisiner på forstøver og justerer opp oksygenkonsentratoren. Samtidig snakker jeg beroligende til henne og ringer på kollegaen min for å få henne til å hente epikrisen som ligger på vaktrommet.

Jeg leser epikrisen raskt og konstaterer enda en gang at det står spesifisert at hun var covid-19-negativ for to dager siden.

Jeg vil ikke gå fra pasienten når hun er så dårlig. Jeg leser epikrisen raskt og konstaterer enda en gang at det står spesifisert at hun var covid-19-negativ for to dager siden.

Signes tilstand blir etter hvert noe bedre, men hun er fortsatt svært dårlig. For sikkerhets skyld ringer jeg og konfererer med sykepleier og lege på legevakten. Der får jeg tilbakemeldinger om at jeg har handlet rett, og siden hun er blitt mer stabil nå, kan hun bli på avdelingen med hyppige tilsyn og regelmessige målinger av vitalia utover natten.

En gang hver halve time går jeg inn til henne. Observerer og teller respirasjonsfrekvens. Måler saturasjon. Når den blir bedre, justerer jeg oksygentilførselen noe ned.

Signe sover litt av og til, men for det meste er hun våken og prater med meg når jeg er innom. Hun er klar og orientert. Pandemien opptar henne også. Vi snakker om litt løst og fast, det hjelper henne slik at hun får tankene bort fra angsten og den lave saturasjonen.

Innimellom ringer det på hos andre pasienter, det er rutinearbeid som må utføres. Jeg jobber nær pasientene, uten munnbind og ekstra stellefrakk. Avstanden som myndighetene anbefaler, er umulig å overholde.

Jeg tenker enda en gang på at om jeg skulle være en smittebærer, vil det få fatale konsekvenser. Alle pasientene har mange såkalte risikofaktorer.


Ved femtiden på morgenen er Signe våken, og jeg ser med det samme at hun er dårligere igjen. Hun er kortpustet, og med stor anstrengelse sier hun til meg at hun føler at det går mot slutten, at noe er annerledes. Hun sier at hun ikke orker mer.

Jeg undersøker henne, og målingene bekrefter at tilstanden er forverret. Jeg antyder for henne at jeg ønsker å kontakte AMK og sende henne til sykehuset.

Hun gisper etter luft og blir veldig bestemt mens hun sier: «Jeg skal ikke tilbake til sykehuset. Nå får det være nok!» Hun ber meg isteden om å ringe sønnen, som hun har et nært forhold til.

Jeg prøver å kjøpe meg litt tid – jeg liker ikke å ringe pårørende før klokka seks om morgenen om det ikke er helt nødvendig. Jeg tenker på besøksforbudet: Pårørende får lov til å komme til pasienter som snart skal dø. Men ikke ellers. Jeg undres på om pasienten har rett når hun sier at hun føler hun skal dø.

I epikrisen har jeg lest at det er vanlig at hun periodevis sliter med lav saturasjon og tiltakende pustebesvær. Hun behandles dessuten fortsatt for lungebetennelse.

Jeg konkluderer for meg selv med at jeg må ta hennes følelse av at det går mot slutten, på alvor. Jeg spør henne enda en gang om det er sikkert at jeg ikke skal ringe lege, noe hun bekrefter.

Jeg velger å ringe sønnen. Han er rolig, men jeg skjønner at han er bekymret for moren.

Mens jeg snakker med sønnen, har jeg mange tanker i hodet og diskuterer med meg selv. Signe roper hele tiden i bakgrunnen om hjelp, og sønnen hører dette gjennom telefonen. Han blir selvsagt fortvilet og lurer på om han skal komme – om han får lov til å komme.

Vi har altså lov til å slippe inn pårørende til døende pasienter.

Både han og jeg er redde for å gjøre noe galt. Anbefalingene fra myndighetene om besøksforbud er svært tydelige. Men likevel har vi altså lov til å slippe inn pårørende til døende pasienter.

Vanligvis ville jeg i en slik situasjon snakket med lederen min eller avdelingsoverlegen, men jeg kan ikke ringe dem mens det fortsatt er natt. Jeg må ta beslutningen ut fra mine observasjoner og erfaringer med dårlige pasienter. I bakgrunnen hvisker min kollega til meg at hun støtter min vurdering.

Signe vil at sønnen skal komme for å være hos henne. Sønnen vil gjerne komme. Jeg tar beslutningen og forteller dem begge at jeg tar det fulle ansvaret for at jeg slipper inn besøk på grunnlag av Signes forverring.

Det føles umiddelbart som en riktig avgjørelse med tanke på pasienten, men likevel har jeg en følelse av å gjøre noe ulovlig idet jeg sier til sønnen at han kan komme. Jeg lover dem begge at jeg skal dokumentere bakgrunnen for min avgjørelse grundig.

Sønnen kommer til avdelingen 30 minutter senere. Han kjenner allerede til retningslinjene som gjelder for besøk. Han spriter hendene grundig og ifører seg utstyret som ligger klart ved inngangsdøren. Besøkende må ikle seg munnbind, plastforkle og hansker. Slik er retningslinjene fra kommunelegen.

Han skjønner at han kanskje må reise hjem igjen om pasienten blir mer stabil og situasjonen blir avklart.

Jeg kjenner likevel på flere uvante følelser. Jeg er vant til å jobbe nært på døden – nært pasienten og de pårørende. Jeg er vant til at pårørende får komme og gå som de vil døgnet rundt i en slik situasjon.


Det dør mange mennesker på avdelingen hvor jeg jobber. Jeg vet at vi er flinke til å ivareta både pasienter og pårørende i denne livsfasen.

Men jeg kjenner at pandemisituasjonen får meg til å tenke etter om vi klarer å håndtere alt på en slik måte at de pårørende kan gå videre med en følelse av verdighet rundt døden. De skal jo tross alt leve videre med sin opplevelse.

Jeg lurer på hvordan det føles å sitte ved sin mors dødsleie med plastforkle på. Og, om jeg skal være ærlig, kan jeg ikke forstå hensikten med det plastforkleet fra et faglig ståsted heller, men det er heldigvis ikke jeg som skal ta slike avgjørelser.

Jeg lurer på hvordan det føles å sitte ved sin mors dødsleie med plastforkle på.

Innen sønnen er på plass på rommet til Signe, har jeg morfinsprøyten klar. Legevaktslegen, som jeg hadde ringt til enda en gang, var forståelsesfull og forsto behovet for lindrende medikamenter.

En halv time senere, idet min vakt går mot slutten, kan jeg se at Signe har god effekt av den lille morfindosen jeg ga henne. Jeg ønsker dem lykke til i den siste tiden og ber dem ta godt vare på hverandre. Jeg dokumenter og gir rapport før jeg skifter til privattøy og går ut døra.


Utenfor er en ny dag i startgropa for folk flest. Jeg bruker den halve timen i bilen på vei hjem til å reflektere over nattens hendelser.

Jeg tenker på hva som vil skje om vi får covid-19-smitte i avdelingen. En avdeling som ikke er bygget for den typen smitte og isolasjon. Pasientene våre er så dårlige, jeg undres på om noen av dem ville overlevd smitten om de fikk den.

Vel hjemme tenker jeg på Signe og sønnen, om de vil være der neste natt. Så kommer søvnen og befrir meg fra tankene. Heldigvis har jeg et godt sovehjerte.

Navn og karakteristiske trekk ved personer og hendelser i denne fortellingen er endret for å ivareta personvernhensyn.

Fem døde, to ble friske: Slik kvittet de seg med koronasmitten på sykehjemmet

Eva Maria Lim, styrer på Gullstålhjemmet sykehjem
UNNTAKSTILSTAND: Med isolerte pasienter og ledere i karantene var det bare én ting å gjøre: – Jeg måtte ta kommandoen, sier styrer Eva Maria Lim, som ble sykepleier i 1986. Foto: Paul André Sommerfeldt / NRK

– Til slutt hadde vi et flott «koronateam». De tålte å gå lange vakter, og mange vakter på rad, forteller styrer Eva Maria Lim.

Det var bare et tidsspørsmål: Koronasmitten måtte komme på et sykehjem også i Bergen. 

19. mars skjedde det. En pasient på Gullstøltunet sykehjem testet positivt på koronasmitte.

– Det kan virke som det er 50 år siden, sier styrer Eva Maria Lim nå.

Så kom gladnyheten

Til sammen fikk sju beboere ved sykehjemmet påvist covid-19. Fem døde. Til slutt kom gladnyheten: To av beboerne med koronavirus ble friske. Og Gullstøltunet har blitt smittefritt.

– Vi har vært i en total unntakstilstand, sier Eva Maria Lim.

Se hennes liste over suksessfaktorer nederst i saken.

Sykehjemslederen har vært på jobb mesteparten av sine våkne timer i denne perioden.

Når Sykepleien får kontakt med henne, er hun i ferd med å avslutte dagen til normal tid for første gang siden utbruddet kom. Hun vil gjerne fortelle hva de har vært gjennom. Dagen etter. For nå vil hun ta seg en fjelltur i finværet.

Flest covid-19-dødsfall på sykehjem

De fleste dødsfall der det er påvist covid-19 i Norge, skjer nå på sykehjem. Ifølge VG har 78 til nå dødd på sykehus. 124 har dødd på sykehjem.

Flest sykehjemspasienter har dødd i Oslo, minst 29. Vallerhjemmet i Bærum har vært hardt rammet, med 10 døde.

I Bergen har det vært koronadødsfall på fire sykehjem. Verst rammet er nå Metodisthjemmet, med 13 dødsfall. Der har Fylkesmannen åpnet tilsyn for å undersøke om sykehjemmet drives trygt.

Mens Metodisthjemmet er midt oppi det, har altså Gullstøltunet kommet seg over kneiken.

Vet ikke hvor smitten kom fra

Tilbake til mars: Hva skjedde på Gullstøltunet i Bergen?

Da en av pasientene fikk problemer med å puste, ble han innlagt på sykehus. For sikkerhets skyld ble pasienten, som hadde underliggende sykdom, testet for covid-19.

– Men vi trodde ikke at testen skulle være positiv, sier styrer Eva Maria Lim.

To dager senere, torsdag 19. mars, like etter vaktskiftet, kom den uventede tilbakemeldingen: Testen var positiv.

Hvor smitten kom fra, er fortsatt ukjent.

Kalte tilbake dagpersonalet

– Vi antok at alle ni beboerne på avdelingen hans kunne være smittet, i hvert fall de tre som var nærmest ham. Nå måtte vi begrense smitten. Beboerne måtte isoleres.

Det første styreren gjorde, var å kalle tilbake dagpersonalet. «Men vi er jo sikkert smittet», sa de. «Dere må isolere pasientene», fikk de høre.

– De var de beste vi har, en dugende gjeng. De syntes ikke oppgaven var så skremmende, sier Lim.

Seinvaktene fikk ikke komme inn på avdelingen.

Tok på smittetøy og forklarte pasientene hva som skjedde

Dagvaktene kom tilbake, tok på seg smittetøy, snakket med pasientene.

– De klarte på en rolig og omsorgsfull måte å forklare hva som skjedde. De ga dem mat og medisiner, stelte dem.

Klokken 22, da alle var lagt, satte de seg ned og ringte til alle pårørende.

Så overtok nattevaktene.

Avdelingslederen og flere andre sentrale personer i avdelingen var i karantene allerede, blant annet etter utenlandsreiser.

– Så jeg måtte ta kommandoen, sier styrer Eva Maria Lim.

Hadde bare fire tester, måtte vente på symptomer

Lim satte i gang med å bemanne den isolerte avdelingen for tre dager – fredag, lørdag og søndag. Fikk ordnet sykepleiere på alle nettene.

Elleve måtte i karantene i tillegg til dagskiftet, legen inkludert.

Tester var mangelvare. Noen var gått ut på dato.

– Til å begynne med visste vi ikke hvem flere som kunne være smittet. Vi hadde fire tester, og vi kunne ikke teste for tidlig. Symptomene måtte vi bare vente på. Men egentlig visste vi ikke hva som var symptomer på covid-19 på den tiden, sier Lim.

Screening ble ikke gjort før det var gått to uker. Av de ansatte fikk sju påvist smitte, fem hadde sannsynligvis fått den på jobb.

– Koronateamet tålte å gå lange vakter

– Til slutt hadde vi et flott «koronateam». De tålte å gå lange vakter, og mange vakter på rad.

Koronateamet besto av sykepleiere, helsefagarbeidere og assistenter som kjente pasientene godt.

– De tålte en trøkk. De ble så tøffe, skikkelige resere. De leste teori, så på video for å lære seg prosedyrer, sier Lim.

Ansatte var redde for å bli smittet

Eva Maria Lim opplevde også mye redsel blant de ansatte.

– Flere hadde selv underliggende sykdommer og familiemedlemmer i risikogruppen.

De kunne ikke jobbe i koronateamet.

– Flere sa de hadde lyst til å sykmelde seg for å unngå risikoen ved å være på jobb. Tre av fire nyansatte trakk seg. Det er ikke bare å omplassere personale. Vi må vite at folk er trygge. Er man redd, gjør man feil. Å sikre trygg bemanning er ufravikelig, fastslår styreren.

Renholderne jobbet overtid

Oppi det hele kom det nyheter fra Italia. TV viste pasienter som døde alene, og helsearbeidere som slet seg ut.

– Jeg var på jobb hele tiden. De andre avdelingene hadde mange i karantene. Også lederen for renhold var i karantene, sier Lim.

Men allerede dagen etter at pasientene ble isolert, ble hele avdelingen vasket ned. Tak, vegger – alt ble tatt. Tre renholdere måtte jobbe overtid for å få dette til.

Vasket med ozonvann

Begrepet kohortisolering var ukjent for dem da, men det var jo det de hadde gjort. Det vil si å legge pasienter med samme diagnose på samme areal.

Alle smittede var i samme avdeling og var dermed lett å isolere. De laget seg prosedyrer.

– Problemstillingene var mange, og både sykehjemsetaten og smittevernkontoret bisto oss i vanskelige spørsmål. Vi hadde kontakt nesten daglig.

«Hva slags klode er vi på?», tenkte Lim.

– Vi smittevasket alt. Også matvarer fikk en omgang med ozonvann, som vi har tilgang til.

Å vaske hender i ozonvann skal være like bra som håndsprit, ifølge forskning.no.

Erklært smittefritt

Det første dødsfallet kom 29. mars. En uke senere, 5. april, hadde Gullstøltunet mistet fem beboere grunnet korona.

Til sammen ble sju beboere smittet. Fem av dem døde, to ble friske. To av de isolerte beboerne ble ikke smittet, og to ble altså friske.

Dagmar Toft er friskmeldt etter å ha blitt syk av koronaviruset
BLE FRISK: Dagmar Toft (89) er den ene av de to som ble friskmeldt etter å ha fått covid-19 på Gullstøltunet. Foto: Paul André Sommerfeldt / NRK

22. april kunne Gullstøltunet erklære sykehjemmet for smittefritt. Kohortisolasjonen kunne oppheves.

NRK fortalte om Dagmar (89) som overlevde koronaviruset.

– Mye av det vi gjorde, viste seg å være riktig. Vi har ikke forvoldt mer skade enn det som hadde skjedd, sier styreren.

Den største suksessen: lange vakter

– Personalet fikk beskjed om å ivareta smitterutinene. De fikk «fullmakt» til å si fra til hverandre om de gjorde feil eller glemte seg. Dette ble kommunisert ut hele tiden.

Den største suksessfaktoren mener Eva Maria Lim er de lange vaktene.

– Og det største stuntet vi gjorde, var da seinvaktene skulle komme og vi hentet inn dagvaktene.

To av dem fikk siden påvist covid-19.

– Den velviljen var veldig verdifull

Sykepleier Cathrine Bøe Solberg er tillitsvalgt på sykehjemmet og jobber deltid som nattevakt.

– Jeg og tillitsvalgt fra Fagforbundet har hatt mange møter med ledelsen. Veien har blitt til undervis. Velvilligheten var der fra begge sider. Folk har ofret seg, sier hun.

Sykepleier Cathrine Bøe Solberg, tillitsvalgt på Gullstøltunet sykehjem
JOBBET OM NATTEN: Sykepleier og tillitsvalgt Cathrine Bøe Solberg trådte til på koronaavdelingen. – Vi spurte de pårørende om de ville være der hvis det skulle skje noe nattetid. Det var de takknemlige for, sier hun. Foto: Privat

Sykepleiere flyttet over til en avdeling der de ikke var kjent, fordi de som jobbet der vanligvis, var i karantene.

– Det kan jo føles utrygt å gå fra det kjente og i tillegg flytte til en avdeling med smitte. Den velviljen var veldig verdifull, så vi slapp å ta inn nye utenfra. Det gjorde det lettere å snu seg rundt og få kvalitet i arbeidet, sier Solberg.

Flere endret arbeidsmåten sin for å få dette til. Sykepleiere i nattstilling gikk inn og jobbet bare kveldsvakter.

– Det var viktig å ha sykepleiere på alle vaktene, sier Solberg.

Var på jobb da to av pasientene døde

– Det har vært et tett og godt samarbeid oppi det forferdelige som skjedde. Jeg personlig sto i to av dødsfallene, sier Cathrine Bøe Solberg.

Det skjedde om natten.

– Vi var to sykepleiere på den lukkede avdelingen, så jeg følte at vi var kvalifisert bemannet. Selv om det var besøksforbud, fikk pårørende komme.

– Dere så hvor det bar?

– Ja, og vi var nøye med å informere de pårørende. Spurte om de ville være der hvis det skulle skje noe nattetid. Det var de takknemlige for.

Pasientene skulle ikke på sykehus på grunn av tilstanden, det var bestemt på forhånd.

– Var du i karantene?

– Nei. Jeg var ikke på jobb da smitten ble oppdaget, jeg kom på jobb da tiltakene var iverksatt, forteller Solberg.

– Ubehagelig å ikke vite hvor smitten var kommet fra

Også styrer Eva Maria Lim trekker frem samholdet på sykehjemmet:

– Fagligheten, stayerevnen, viljen til å ofre og gi – det var en spesiell ånd på sykehjemmet.

– Smitte hadde vi hatt før, og rutinene for renhold og hygiene var gode. Men det er spesielt med en pandemi der viruset sprer seg så vanvittig lett. Det var også ubehagelig å ikke vite hvor smitten var kommet fra.

Mye har endret seg fra de måtte håndtere koronasmitten til nå:

– Testmetodene og testkapasiteten har blitt bedre. Hadde vi fått smitten nå, hadde det vært enklere. Vi var jo ikke klar over at kohortisolering var et poeng, sier Lim.

Også styreren har sluppet unna karantene.

– Dødsfallet var forventet

Pasienten som først testet positivt, døde altså 29. mars, ti dager etter at smitten ble kjent.

– Hvordan opplevde du det?

– Dødsfallet var en naturlig konsekvens av både underliggende sykdom og viruset. Det var ventet, sier Eva Maria Lim.

– Umulig å se for seg scenarioet på forhånd

– Hva kan andre lære av dere?

– Det er vanskelig å forestille seg situasjonen før du står i den. Man kan jo prøve å være i forkant, men det er nesten umulig å se for seg dette scenarioet. Men det vi har erfart, er viktig å ta med seg videre.

– Hvilke råd har du?

– Overdriv sikkerheten. Vær tett på den første tiden – fra morgen til kveld. Fordel ansvar i den grad det er mulig. Ha teamet og turnus klart, og rekrutter i forkant. Ha klart smittepakker, morspakker, med innholdsfortegnelse, minst tre pakker per ti beboere, lett tilgjengelig, sier hun og legger til:

– Ta vare på personalet.

– Tøft å oppleve pårørendes sorg

– Hva har vært verst?

– Mediene har vært tett på. Smittevernkontoret også. Rutiner og prosedyrer manglet, og vi fikk skiftende informasjon fra dag til dag. Det var tøft for personalet å jobbe i smitten, og det var tøft å oppleve lengsel og sorg fra pårørende og beboere.

– Og det beste?

– To friske og to ikke smittede! Vi vet at vi kan, og at tiltakene virker. Vi har lært masse, sier Eva Maria Lim.

Hva virket, og hva burde vært annerledes

I ettertid har sykehjemsleder Eva Maria Lim laget seg to koronaplaner. En handler om det som fungerte. Den andre om det de burde gjort annerledes.

Suksesskriterier
  • Innførte «kohortisolering».
  • Personalet som gikk inn på avdelingen, kom ikke ut før vakten var over.
  • Det ble tilrettelagt med toalett og hvilerom inne i avdelingen.
  • Beboerne på de andre avdelingene ble rådet til å holde seg mest mulig på rommene.
  • Fast, trent personell gikk inn i koronateamet for å unngå at personell gikk på tvers av avdelingene.
  • Øvrige avdelinger i etasjen fikk også økt bemanning, for å ivareta roen i etasjen og kunne bistå avdelingen som hadde smitte.
  • Det ble innført 12,5-timersvakter for å sikre kontinuitet i bemanning og kompetanse.
  • Personale fra de to «friske» avdelingene ble «håndlangere» for «smitteavdelingen». Det ble laget detaljerte rutiner for transport av mat, utstyr, medisiner, skittentøy og boss.
  • Økt renhold, fast renholder i etasjen. Personalet smittevasket på slutten av alle skift.
  • Alle fikk opplæring i smitterutiner. Personalet øvde på å ta på og av smittetøy – gang på gang. På vakt måtte de se på hverandre når de tok på og av smittetøy.
  • Ingen fikk gjøre prosedyrer uten å ha øvd. Ble det gjort feil i avdelingen, måtte alt kastes, og de måtte starte på nytt.
Hva burde vi gjort annerledes?
  • Skulle ha kartlagt personale og kompetanse for å etablere et «koronateam» og «drille» disse personene før utbrudd.
  • Skulle hatt obligatorisk opplæring i smittevernrutiner i forkant av utbruddet, og mye mer praktiske øvelser.
  • Personalet skulle begynt med loggføring etter vakter mye tidligere.
  • Skulle hatt bedre oversikt over smittevernutstyret, og tidligere ha laget et lokalt beredskapslager for smittevernutstyr – felles for alle avdelinger.
  • Skulle fortrinnsvis brukt smittefrakker i tøy. Da burde vi hatt oversikt over antallet på forhånd, og på et tidligere tidspunkt skulle vi latt være å sende dem vi hadde, til sentralt vaskeri. Vi hadde muligheter for å vaske smittefrakkene selv, men fordi vi hadde for få, fikk renholderne merarbeid og ble stresset. De måtte også jobbe unødvendig mange ekstratimer i helger, for at avdelingen med smitte skulle få nok rene smittefrakker.