fbpx – Kan man finne fred i møte med sykdom? Hopp til hovedinnhold

– Kan man finne fred i møte med sykdom?

Bildet viser en eldre kvinne som ligger i en seng og en mann som holder henne i armen
SER KLARERE: Jeg har møtt mange pasienter som selv beskriver at de tenkte annerledes om mange ting etter at de ble alvorlig syke. En sa: «Det er som om jeg får pusset brilleglassene og ser klarere.» Ofte tenker pasientene på en ny måte om hva som er viktig, og hva som betyr noe, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjonsfoto: LightField/Mostphotos

Vi som sykepleiere må ha et fokus på eksistensielle og åndelige behov i møte med pasientene våre – uavhengig av hvilket forhold vi har til tro selv, skriver Stine Buxrud.

Overskriften på dette innlegget kan virke selvmotsigende. Å bli syk innebærer for mange uro, usikkerhet og tap av kontroll. Å kjenne på fred i en slik situasjon kan være vanskelig!

Noen opplever sykdom som varer i kort tid. Dersom man får en akutt blindtarmbetennelse og blir operert raskt, kan man ganske snart komme tilbake til hverdagen igjen. Men mange opplever sykdom og ulykker som er mer alvorlige, og hvor prognosen er usikker.

Man kan tenke: «Vil jeg bli frisk igjen av kreftsykdommen?» eller: «Vil jeg kunne gå igjen etter bilulykken?»


Som sykepleier fulgte jeg en gang en pasient med en muskelsvinnsykdom tett. Livet gikk mot slutten. Han hadde angst, var redd for å dø og bekymret for hvordan han ville dø.

Pasienten ønsket å snakke med prest, og en av de lokale prestene kom. Han og pasienten snakket sammen, ba, og presten sang noen salmer. Jeg fikk være med. Pasienten sa at han følte seg rolig.

Neste dag fikk jeg et bønnekort av ei venninne, som passet godt til pasientens situasjon. Jeg tok med dette til pasienten og leste det for han. Han så på kortet og leste selv. Tok inn ordene.

Da han døde, sovnet han stille og fredfylt inn, slik han hadde håpet.

Jeg hadde vært mye sammen med pasienten og kjente til hvilken angst som hadde herjet i kroppen hans den siste tiden. Hvordan han hadde gruet seg for selve dødsøyeblikket. Og så døde han så fredfylt som han gjorde.


Jeg ønsker med dette innlegget å belyse hvordan sykdom kan utfordre pasienters verdier og tro. Og ved dette også å peke på at det er viktig at vi som sykepleiere har et fokus på eksistensielle eller åndelige behov i møte med pasientene våre – uavhengig av hvilket forhold vi har til tro selv.

I innlegget deler jeg noen erfaringer og tanker som jeg selv har hatt som sykepleier, og håper at de kan være til nytte for flere i møte med pasienter som står overfor alvorlig sykdom.

Jeg vil også dele noen tekster fra Bibelen, som jeg har erfart har berørt pasienter som står i krevende situasjoner.


I Ordspråkene 18,14 skriver kong Salomo: «Motet holder et menneske oppe i sykdom, men mismot, hvem kan bære det?» Hvordan kan man finne og fatte mot i en slik situasjon? På bordkalenderen min står det blant annet: «Tro er å lene livet sitt mot noe større enn seg selv.»

Å kunne lene livet sitt mot noe som er større enn seg selv, kan være med på å gi mot når dagene er tøffe. Og å tørre å slippe andre inn når livet blir snudd på hodet.

Ei dame som jeg er veldig glad i, er alvorlig syk. Hele veien, siden hun fikk de første symptomene, har hun invitert og inkludert venner og familie til å gå sammen med henne i sorg og glede. Ved å gjøre dette har hun gitt oss en gave i form av tillit, ekthet, varme, klokskap og nærhet.

Og resultatet er at hun har et solid nettverk. Hun lærer oss mye om mot. Det krever en god porsjon mot å slippe andre nær når man står midt i en krise.


Å være uhelbredelig syk er svært tøft og krevende. Det kan også være en utfordring for troen. Kanskje føler man seg forlatt, og at Gud er langt borte.

Salmenes bok i Bibelen setter ord på hvordan noe av dette kan oppleves. Forholdet til Gud kan svinge mellom fortvilelse og gråt, men også takknemlighet over at Gud går sammen med oss i alle slags dager. Lengsel etter helbredelse på den ene siden, og å kjenne seg omsluttet av kjærlighet på den andre siden.

«Tårer dag og natt», står det i salme 42, «Å være tynget av sorg», «Å vente på Gud».

Samtidig beskrives det også en takknemlighet over at man aldri går aleine, samme hvor mørkt det er, hvor mange tårer man har grått, og hvor redd man er.

Jeg tror vi alle har noen spørsmål som vi gjerne skulle snakket med Gud om ansikt til ansikt. Noen av mine spørsmål er hvorfor det skjer så mye vondt i verden. Og hvorfor unge mennesker blir syke og dør.

Det er mye vi ikke forstår mens vi lever her på jorda. I 1. Korinterbrev 13,12 står det: «Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.»


Jeg kjenner en flott mann, som overlevde å være fange i en konsentrasjonsleir i Polen under andre verdenskrig. Det tok femti år før han klarte å fortelle fra denne tiden.

Han sa til meg: «Vet du hvilket bibelvers som ga meg stor styrke i konsentrasjonsleiren?» Og han fortsatte: «Salme 23.»

Jeg kikket på han med store øyne. Jeg kjenner Salme 23 godt. Det er en salme som har vært spesiell for meg i mange sammenhenger. Den lyder slik:

Herren er min hyrde,
jeg mangler ikke noe.

Han lar meg ligge i grønne enger,
han leder meg til vann der jeg finner hvile.

Han gir meg nytt liv.
Han fører meg på rettferdighets stier
for sitt navns skyld.

Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal,
frykter jeg ikke noe ondt.
For du er med meg.
Din kjepp og din stav,
de trøster meg.

Det gjorde inntrykk å høre mannen fortelle at han – akkurat da han led som mest, var syk og manglet alt – likevel opplevde at Gud omsluttet han og ga han det han trengte: hvile, håp, trøst, ny kraft, tro på rettferdighet og trygghet.


Anders Skuterud er seniorrådgiver i Norsk Psykologforening. I et intervju med avisen Vårt Land i fjor uttalte han at hans erfaring er at mennesker trekkes nærmere religion og tro når de er døende.

Mange faktorer påvirker dette. Noen av faktorene kan være at man ikke lenger «tar livet for gitt», og at man blir tvunget til å stoppe opp og tenke.

I Norge lever vi forholdsvis trygt. Vi slipper mange bekymringer som mennesker i andre land har. Jeg har møtt mange pasienter som selv beskriver at de tenkte annerledes om mange ting etter at de ble alvorlig syke.

En sa: «Det er som om jeg får pusset brilleglassene og ser klarere.» Ofte tenker pasientene på en ny måte om hva som er viktig, og hva som betyr noe.

Min erfaring er at relasjonen til de nærmeste blir svært viktig. For mange er det en tid for samtaler og forsoning. Og mange nærmer seg tanker om tro og Gud på nye måter.


Det er svært tøft og krevende å bli alvorlig syk. Det er også svært krevende å være pårørende. Informasjon er viktig. Det samme er muligheten til å lufte tanker, og til å få høre at det er mange måter å reagere på. Det er også mange måter å sørge på.

At pårørende blir utslitt og kjenner på vanskelige følelser rundt dette, er helt normalt. Kjenner du til uttrykket compassion fatigue, som kan oversettes til empatiutmattelse? Man blir rett og slett for sliten til å vise omsorg, og klarer ikke å være empatisk i like stor grad som tidligere.

Reaksjonen kan være et ubevisst forsøkt på å beskytte seg selv. Dette kan ramme både pårørende og oss som jobber i helsevesenet.

Det er en normal reaksjon på en stor følelsesmessig belastning over tid. Hvor viktig er det ikke å snakke om dette, og å få informasjon om at det er en normal reaksjon?


Selv er jeg en kristen sykepleier. Jeg er opptatt av å møte pasienten der han eller hun er, med respekt for den troen og de tankene som er viktige for pasienten.

Det kunne vært spennende om kolleger med en annen tro ville dele noen av sine erfaringer som sykepleier i møte med pasientenes eksistensielle behov?

Ny prosedyre for å møte pasientens åndelige og eksistensielle behov

bildet viser Ingrid Vassli Flateby
KORONA-RELEVANT: – Covid-19-pasientene kan være kritisk syke og mange vil ha tanker om livet, døden, håp og fortvilelse, sier Ingrid Vassli Flateby. Hun har vært med og laget den nye prosedyren som hjelper sykepleiere med å kartlegge og møte pasientenes åndelige og eksistensielle behov. (Foto: Privat)

Det er sykepleierne, ikke pårørende eller prester, som er tettest på isolerte covid-19-pasienter. Nå har det kommet en prosedyre som hjelper dem å ivareta pasientenes åndelige og eksistensielle behov.

Sykepleieres yrkesetiske retningslinjer sier at sykepleieren skal understøtte håp, mestring og livsmot hos pasienten. Videre skal sykepleieren ivareta den enkelte pasients behov for helhetlig omsorg.

I dette ligger det også at sykepleiere må møte pasientens åndelige og eksistensielle behov.

– Men vi vet at disse behovene ofte ikke blir kartlagt eller møtt, til tross for at de betyr mye for pasienten, sier Ingrid Vassli Flateby ved seksjon for samhandling og likeverdige tjenester ved Oslo universitetssykehus (OUS).

Derfor laget hun og kolleger en prosedyre som ligger på Helsebiblioteket.

– Særlig aktuell i koronatiden

Poenget er å hjelpe helsepersonell til nettopp å kartlegge og møte disse behovene, som det ofte kan oppleves vanskelig å snakke om. Enten fordi man ikke har tid, eller fordi man kvier seg. Kanskje man ikke vet hvilke ord man kan bruke.

– Det finnes mange barrierer for at helsepersonell ikke møter pasientene på dette området. Meningen er at prosedyren, eller retningslinjen som vi kaller den, kan hjelpe til med kunnskap og gi sykepleierne et språk til å kunne snakke om dette. Håpet mitt er at mange flere sykepleiere får øynene opp for at slike samtaler og kartlegginger er viktige for pasientenes helse, sier Flateby.

Hun mener prosedyren er særlig aktuell nå under koronakrisen, siden sykepleierne er tettest på isolerte pasienter. Pårørende, prester og ressurspersoner fra andre tros- eller livssynssamfunn har mer begrenset tilgang.

– Covid-19-pasientene er kritisk syke, og mange vil ha tanker om livet, døden, håp og fortvilelse. Å ivareta pasientens åndelige og eksistensielle behov og åpne for samtale rundt disse temaene kan være av stor betydning for pasientene som er i denne situasjonen, mener Flateby.

Tilgjengelig for alle

Prosedyren er en såkalt «nivå 1-prosedyre».

– Det betyr at prosedyren gjelder for hele sykehuset og er godkjent av sykehusledelsen, forklarer Flateby.

Og siden den er kunnskapsbasert, ligger den på Helsebiblioteket, tilgjengelig for alle, både i spesialist- og kommunalhelsetjenesten.

– Alt som står der, er relevant også i kommunehelsetjenesten, men den store forskjellen er at tjenestene der ofte skal gå over lang tid. Så da ville jeg kanskje lagt til noe om retten til å få utøve sin tro og sitt livssyn, sier Flateby.

Hun og sosialantropolog Maja Garnaas Kielland har gjort prosedyrearbeidet i samarbeid med prest Øystein Buer ved prestetjenesten og en arbeidsgruppe hvor helsepersonell fra ulike avdelinger ved OUS var med. De startet i 2018 og prosedyren ble publisert i slutten av 2019.

– Det at vi valgte å gjøre den kunnskapsbasert, gjorde at det tok ekstra tid. Vi søkte gjennom alt av relevant nordisk og engelsk litteratur på området først, sier Flateby.

– Handler ikke bare om religion

– Åndelige og eksistensielle behov handler ikke bare om religion, sier Flateby.

I prosedyren skriver de om at tidligere har åndelighet blitt forstått som religiøsitet, men at man i dag har en bredere forståelse hvor religion og troen på, eller søken etter, en høyere makt bare er en av tre dimensjoner ved begrepet. 

Åndelig og eksistensiell:

Det engelske ordet «spirituality» har i Norden blitt oversatt til «åndelig og eksistensiell». Begrepet har tre dimensjoner som kan gripe inn i hverandre:

  • Den eksistensielle dimensjonen dreier seg om spørsmål knyttet til identitet og mening. For eksempel spørsmål om lidelse og død, skyld og skam, frihet og ansvar, glede og livsmot.
  • Den verdimessige dimensjonen dreier seg om hva som er verdifullt og viktig for den enkelte her i livet. Den er ofte knyttet tett opp til relasjonen; til oss selv, til familie, venner, arbeid, naturen, kultur og moralske standarder.
  • Den religiøse dimensjonen handler om troen eller søken etter en høyere makt.

– Dette virker komplisert å komme inn på. Hvordan skal sykepleierne få tid til dette når de allerede klager over dårlig tid til å gi helsehjelp?

– Dette er i aller høyeste grad nødvendig helsehjelp. Det er viktig for håp og mestring, og for det andre gir det sykepleierne en mer meningsfull og spennende jobb, sier Flateby, som selv er sykepleier.

– Det er leit hvis helsepersonell ikke avdekker det dersom uro og angst er av eksistensiell eller åndelig art. Da kunne de ha hjulpet pasientene med årsaken til uroen, legger hun til.

HOPE-verktøyet

– Hva er det aller viktigste spørsmålet å stille pasienten i denne sammenhengen?

– Hva er viktig for deg mens du er her hos oss, svarer Flateby kjapt.

Men hun understreker samtidig at hvis man bare stiller dette ene spørsmålet, vil man kunne få mange generelle svar.

– Derfor vil jeg anbefale å bruke kartleggingsverktøyet HOPE, som vil kunne gi mer utdypende svar. Som sykepleiere er det viktig at vi ser hele mennesket. Her har vi fått verktøyet som hjelper oss med det, sier hun.

De tre bokstavene i HOPE minner helsepersonellet om hva de skal spørre om:

H for håp: Hvor finner du styrke/trøst/mening/kilder til håp?

O for organisert religion/livssyn: Tilhører du et bestemt tros- eller livssynssamfunn?

P for personlig åndelighet og praksis: Hva er viktig for deg når det kommer til tros- eller livssynsutøvelse?

E for effekt på medisinsk behandling og veien videre.

Hvordan man bruker HOPE og ulike underspørsmål til hver bokstav, står nærmere forklart i prosedyren.

– Alltid relevant

– I hvilke situasjoner er prosedyren tenkt for, foruten ved palliativ behandling og terminale pasienter?

– Den vil alltid være relevant, egentlig. Kanskje ikke hvis du skal operere en inngrodd tånegl, men alle situasjoner der pasienter er innlagt av langvarig eller alvorlig art, sier Flateby.

– Er det noe spesielt man må huske på for å sikre at folk fra ulike kulturer blir ivaretatt på dette området?

– Det er å tørre å være nysgjerrig og åpen og å våge å spørre. Det viktigste er ikke å kunne noe om den enkeltes kultur, men å lytte.

Flateby legger til et siste lite råd:

– Får du vite noe som er viktig å dokumentere slik at tilrettelegging kan gjøres, eller at andre kan ta opp igjen tråden på en senere vakt, må du huske å spørre pasienten om tillatelse til å dokumentere. Det gjelder selvfølgelig for alle pasienter, uansett hvor de kommer fra.