– 20 prosent av kommunens vaksinedoser går i dag til helsepersonell. Det er ikke tilstrekkelig. Jeg er redd det vil få alvorlige konsekvenser for hele befolkningen dersom vi taper kampen i førstelinja, skriver Bruseth Sevaldsen.
– Sykepleierstudenter søker ofte jobb der de har hatt praksis, men bare hvis de har gode erfaringer med praksisstedet, skriver Eva Mari Andreasen.
– Ifølge rammeplanen har det vært et krav om null feil i legemiddelregning, men denne prøven trenger ikke å være i form av en eksamen, skriver Fjørtoft og Stavland.
– Det er vårt håp at det vil bidra til færre alvorlige feil ved håndtering av legemidler, skriver artikkelforfatterne, som har utviklet et nytt digitalt læringsverktøy.
– Endringa og omlegginga bygger på eit pedagogisk grunnsyn der vi legg til rette for at studentane får arbeide med temaet gjennom heile utdanningsløpet, seier Kyrkjebø.
– Målet med legemiddelregning er ikke at studentene får 100 prosent rett på én prøve, men at de alltid vet at alt er rett – før de gir legemidler til pasienten, skriver Medby og Olsen.
– Det er ikke vanskelig å forstå at enkelte mener at aktiv dødshjelp må være opp til hver enkelt. Det har jeg en stor respekt for. Likevel mener jeg at en naturlig død er en verdi vi må kjempe for, skriver lederen i Rådet for sykepleieetikk.
– Det ingen tvil om at arbeidet rundt en samisk sykepleierutdanning har vært etterlengtet og høyst nødvendig for de samiske pasientene våre, skriver studentlederen.
– I mars 2020 forandret verden seg, og med det forandret helsevesenet seg. Omsorgen forandret seg – i verden, i Norge og på Åse helsehus i bitte lille Ålesund, skriver Cecilie Eikrem.
– Jeg er forundret over at min egen faggruppe setter spørsmålstegn ved at helsesykepleiere blir tatt ut til å vaksinere. Det skulle bare mangle. Vår jobb er å drive forebyggende arbeid. Å vaksinere er å forebygge, skriver helsesykepleieren.
Irene Kingswick etterspør behandlere til folk med spiseforstyrrelser som er mer til stede og lytter. – Som medmennesker må vi vise oppriktig nysgjerrighet på hvem den andre er, stille gode åpne spørsmål, fri for fordømmelse og fasitsvar på hvordan andre burde få orden på livet sitt, skriver hun.
– Både helsepersonell og mange eldre tenker at dårlig hørsel er noe man bare må leve med som gammel. Det er alvorlig når vi vet at dårlig hørsel blant annet kan bidra til demenssykdom, skriver innleggsforfatterne.
– Man diskuterer stillingsøkning, omdisponering og bruk av farmasøyter i mangel på helsepersonell i koronavaksineringen. Men ingen nevner sykepleierstudentene som en ressurs, skriver Kent Hanssen.
– I kampen mot koronaviruset har vi nå et nytt presisjonsvåpen – vaksinen. Den må settes i frontlinjen slik at helsepersonell fortsatt kan selge arbeidskraften sin og ikke helsen og ikke livet, skriver Svimbil Mørken.
– Å sette ord på hva det er som betyr noe for deg som sykepleier vil være viktig for at du fortsetter i jobben din uansett hvor din arbeidsplass er, skriver Linda Horne Mæland.
– Videreutdanning innen palliativ omsorg vies lite oppmerksomhet. Kan det gjenspeile den generelle utfordringen innen fagfeltet i Norge hvor oppmerksomheten rundt kreft har hatt en dominerende plass? spør universitetslektoren.
Britt Moe døde 20. desember 2020 – 71 år gammel.
– Selv om NHO mener at festen er over og at det ikke er mer kake igjen, vet både vi og arbeidsgiver bedre. Årets mekling viser vei til april, skriver Torbjørn Solberg.
– Hvis portforbud innføres før man har kontroll på at smittevernutstyr benyttes korrekt, at smitteforebyggende tiltak utføres korrekt og at øvrige bevist effektive tiltak etterleves, så begynner man i feil ende av strategien!
6. januar kunne vi lese i ulike medier at regjeringen utreder muligheten for portforbud. Justisminister Mæland påpekte at det er lite sannsynlig at det vil innføres. Med bakgrunn i det – som fremstår som svært usystematiske innføringer av restriksjoner og anbefalinger siden mars 2020 – blir jeg likevel noe bekymret.
I mars–april 2020 kom det fortløpende en rekke anbefalinger og restriksjoner, og det var sprik mellom internasjonale og nasjonale anbefalinger og mellom anbefalinger fra Folkehelseinstituttet (FHI) og fra Helsemyndighetene, noe jeg selv kommenterte i en kronikk i Dagens Medisin. Dette skapte igjen stor usikkerhet både i samfunnet og blant helsepersonell.
I tillegg ble anbefalinger endret, noe som jo er naturlig basert på ny kunnskap. Det ble fremmet anbefalinger for, blant annet, bruk av smittevernutstyr med egne tilpasninger for bruk ved mangelsituasjoner. Det oppsto også usikkerhet omkring hva som faktisk hadde effekt og hvor sikre tiltakene egentlig var.
Det å «stenge» Norge hadde effekt: smitten ble begrenset. Men idet alt stengte, er det usikkert hvilke tiltak som faktisk hadde effekt. Etter min mening fulgte så en altfor rask gjenåpning av landet, også tilsynelatende uten struktur. At vi da opplevde økt smitte, er ikke å forundre seg over. Når sommeren da kom, med sydenturer og åpne grenser, var det etter min mening direkte årsak-virknings-sammenheng at smitten økte.
Massiv informasjon – med til tider usikker relevans/effekt – gjorde det etterhvert umulig å vite hvordan en skulle forholde seg utover det basale med håndvask/hånddesinfeksjon, hoste/nyse-atferd og «meter'n». At smitterisiko-atferd gjennom dette økte, er heller ikke overraskende.
Utfordringen hele veien har vært å holde smittetallet under kontroll slik at etterspørselen etter helsetjenester ikke skulle overstige kapasiteten. Norge manglet, også før pandemien, kvalifisert helsepersonell og ressurser. Når vaksinen endelig kom, valgte regjeringen å prioritere beboere i sykehjem (som faktisk kan være enkelt å isolere) og eldre over 85 år.
For det første burde det, etter min mening, ikke vært tvil om at helsepersonell som jobber med covid-19-pasienter burde stå først i prioriteringskøen. For det andre burde man kanskje på et tidspunkt vurdere forhold som kvalitetsjusterte leveår.
Valget med å vaksinere sykehjemsbeboere har sannsynligvis utspring i den massive smitteøkningen i sykehjem. En studie blant 82 sykehjem – publisert i Sykepleien Forskning i juni 2020 – konkluderer med følgende:
«Opplæring av personalet på viktige fagområder som smittevern, bør gjøres obligatorisk og ikke overlates til den enkelte ansattes initiativ. Når det gjelder bemanningssituasjonen, er det fremdeles utfordringer med mangel på sykepleiere og små stillinger som medfører at mange pleiere arbeider flere steder. Slik bemanning kan medføre økt smitterisiko under den nåværende epidemien og i fremtidige epidemier».
En bekjent av meg har nylig fått påvist korona etter å ha arbeidet med en covid-19-pasient på et sykehjem. Vedkommende forteller at de ved sykehjemmet bruker visir (med skumgummikant/strikk) som sprites etter bruk, legges i en felles kasse og gjenbrukes. I en prosedyre fra Bergen påpekes det at bruk av visir med strikk/skumgummi kun skal benyttes av én person på en vakt. Videre forteller vedkommende at istedenfor at fast ansatte får jobbe overtid ved avdelingene, så leies det inn vikarer som også jobber andre steder.
I anbefalingene for sykehjem fra FHI står det at ledelsen i sykehjemmet bør:
Dette er konkrete eksempler på hvorfor smitten i sykehjem kan være så høy: mangel på etterlevelse av anbefalinger og kunnskap om og/eller etterlevelse av smittevernprinsipper.
Skoler har også opplevd økning i smitte. Ved skolen til min yngste sønn har det gjennom lang tid vært utbrudd i et klassetrinn. Elevene i klassen har vært ut og inn av karantene en rekke ganger. FHI viser til at tiltak ved gult nivå har effekt og er tilstrekkelige. Likevel er det svært ulikt hva som praktiseres ved ulike skoler, også de i geografisk nærhet.
I mars–april stengte alt: frisører, tannleger, fysioterapi og planlagte avtaler på sykehus. Stengingen fikk selvsagt ulike konsekvenser – som at bedrifter måtte permittere ansatte, eller gikk konkurs, eller at pasienter ikke fikk nødvendig trening/behandling.
Jeg var tidlig ganske bastant og lite innsiktsfull når jeg påpekte at «ingen dør av at operaen er stengt», eller at «man ikke får klippet håret på en måned». Men denne perioden har åpnet øynene mine for de enorme samfunnsøkonomiske og personlige konsekvensene pandemien har hatt og kommer til å få.
Med blikk på både sykdom, død, samfunnsmessige og personlige konsekvenser tiltak eller mangel på tiltak har, mener jeg det er helt essensielt at helsemyndighetene har en systematisk tilnærming til anbefalinger og restriksjoner.
Folkehelseinstituttet var relativt raskt ute med å lage et dynamisk «kart» over tilgjengelig forskning på covid-19. De har også produsert en rekke norske kunnskapsoppsummeringer. Slike oversikter er uvurderlige når man skal vurdere ulike retningslinjer, tiltak, anbefalinger og restriksjoner.
I september 2020 ble en kunnskapsoppsummering om covid-19-restriksjoner implementert i Asia og Europa og publisert i det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet. Oppsummeringen viser at ulike landene har valgt ulike strategier med varierende suksess på smittebegrensning. Tidlig identifisering og isolasjon av smittede er vist å ha stor effekt. Bruk av munnbind er også vist effektivt. Vi bør vel kunne se til forskning og erfaring fra andre land og dra nytte av hva som har virket der.
Selv om, for eksempel, en kunnskapsoppsummering fra Jordan viser at innføring av portforbud (24/24, 3 dager) hadde god effekt, viser en oppsummering fra 226 land til en rekke andre effektive tiltak (og nasjonalt portforbud er ikke en av dem).
Min erfaring er at de fleste er ganske lei av «korona», og alle restriksjonene vi har levd under fra og til siden mars 2020 – i snart ett år. Vi bes om «å holde ut». Innføring av nødvendige tiltak som er forståelige, og som folk har tillit til, medfører i henhold til forskning etterlevelse.
Portforbud vil innebære en begrensning i mulighet til fysisk aktivitet som for mange er helt sentralt både for fysisk og psykisk helse. Det finnes også mye forskning på effekter av sosial isolasjon som et portforbud ytterligere vil medføre.
Som helsepersonell anmodes vi om å jobbe kunnskapsbasert – med utgangspunkt i forskning, erfaring og brukerkunnskap. Som forsker er jeg opptatt av å ikke «tro» men «å vite» og av å jobbe systematisk for å finne svarene. Forskere er kjent med at for å kunne vurdere årsak-virkning må man ha kontroll på hva som er årsak og hva som er virkning samt å ha kontroll på hvilke tiltak som kan tilskrives effekt.
Om mange tiltak iverksettes samtidig, er det umulig å vite hvilket tiltak som hadde effekt. I tråd med dette, ville det kanskje vært gunstig etter nedstengingen av Norge med en gradvis gjenåpning og med samtidig evaluering av effekt? Mitt håp er at helsemyndighetene vil se til forskningen, innføre fra «øverst» i listen over effektive tiltak og samtidig jobbe for å løse de påviste utfordringene vi har og som vi også vet medfører smitte.
Jeg er klar over at det er mye jeg ikke kan og vet og at myndighetene kan ha en strategi de ikke kommuniserer åpent, eller som jeg ikke har fått med meg. Men jeg mener at hvis portforbud innføres før man har kontroll på at smittevernutstyr benyttes korrekt, at smitteforebyggende tiltak utføres korrekt og at øvrige bevist effektive tiltak etterleves, så begynner man i feil ende av strategien!
– Med lave forventninger og stor spenning fulgte jeg meklingen. En mekling som kommer i en tid med mye oppmerksomhet rundt yrket vårt og nødvendigheten av et såkalt sykepleierløft. Så hva skjedde? spør Elise Fiske.
– Det vil aldri passe å bli syk. Det vil aldri passe at sykepleiere streiker. Det vil aldri passe å ha en verdensomspennende pandemi. Men noen ganger er det likevel uunngåelig.
– Det er grunnleggende urettferdig at mange opplever å ikke få pensjonsopptjening fra den første krona de tjener, og det problemet må vi klare å løse uten samtidig å kutte i rettighetene til andre, skriver Rigmor Aasrud.
Da ledelsen kuttet i rapporttiden på St. Olavs hospital, gikk sykepleierne i fakkeltog i gatene, forteller Gro Lillebø.
Du varsler ikke for egen skyld. Du gjør det av hensyn til pasientene, skriver Linda Susanne Krüger.
