Søk og arkiv | Sykepleien

Når «tid og pengemangel» er helsetjenestekvalitetens verste fiende

Min motivasjonsfaktor i alle år har vært å jobbe for «pasientens beste». Jeg har mange års erfaring som sykepleier, anestesisykepleier, kollega, student, underviser og forsker. Jeg har jobbet både i kommune- og spesialisthelsetjenesten, på sengeposter og spesialavdelinger. Jeg har hatt pårørende som har mottatt helsetjenester. Gjennom alle disse årene og erfaringene har jeg reflektert mye over helsetjenestens utvikling generelt, og sykepleierutdanningen og sykepleiens utvikling spesielt.

Helsetjenestekvaliteten er redusert

Til tross for en rivende medisinsk og teknologisk utvikling vil jeg på mange måter si at helsetjenestekvaliteten er redusert. En av de sentrale årsakene til dette vil jeg hevde er manglende tid, forårsaket av knapphet på økonomiske ressurser. Med utgangspunkt i bare noen få av mine egne, konkrete erfaringer vil jeg her vise hvorfor, først ved å vektlegge sykepleierutdanning, deretter sykepleieutøvelsen, og til sist helsetjenesten som helhet.

Studenter ønsker veiledere med mer tid til faktisk å veilede

Da jeg gikk på sykepleierskolen (ja, det het faktisk det det første året jeg gikk der før det ble høyskole) var lærer sammen med meg ute i praksis, i hvitt. Vi hadde såkalte stelledager. For meg var problematikken med manglende «bro» mellom teori og praksis et «ikke-tema». Da jeg hadde et vikariat som lærer på høyskolen en periode, foreslo jeg å gå sammen med studentene i praksis. Dette fikk jeg beskjed om at det ikke var rammer for. Det ble beregnet mellom 8 og 9.25 timer per student man hadde i praksis. Dette omfattet alle møter mellom student, veileder og lærer, samt veiledning og sensur av arbeidskrav. Dette med arbeidsplaner og timeberegning varierer selvsagt mellom utdanningsinstitusjonene. Likevel er jeg kjent med at veiledere (og til dels studenter) etterlyser mer tilstedeværelse fra lærere i praksis, og at lærere ikke har tid til å innfri. Videre viser forskning og egne erfaringer til at studenter ønsker veiledere med mer tid til faktisk å veilede og reflektere sammen med dem. Veiledere opplever å ikke ha nødvendig kompetanse til å veilede, og ikke tid til å gjøre det på en god måte. Det å veilede kommer i tillegg til alle andre oppgaver man har, som man i utgangspunktet heller ikke har nok tid til å utføre. Økte ressurser med vektlegging av utdanning av sykepleiere kan gi:

mulighet til å ansette flere lærere, som dermed kan frigi tid til samarbeid med praksisfeltet (eventuelt opprettelse av kombinasjonsstillinger som det har vært så mye snakk om)
mulighet til å øke grunnbemanningen, slik at veileder kan fristilles til å veilede. Slik at student og veileder for eksempel kan ha ansvar for to pasienter sammen, istedenfor at veileder har ansvar for 10 pasienter i tillegg til studentveiledning
mulighet til frikjøp av sykepleiere til å ta formell veilederutdanning, det vil si fri med lønn både for å være til stede i undervisning, til selvstudier og til å arbeide med oppgaver/eksamener
(samt selvsagt mulighet for å gi et økonomisk insentiv for dem som er veiledere)
og ikke minst kunne man bygget høyskoler/universiteter med plass til det antallet studenter de tar opp …

Ensidig fokusering på effektivitet og nedskjæringer

Da jeg begynte som sykepleier var det svært sjelden korridorpasienter på sykehuset. Vi hadde tid til å sitte ned og snakke med pårørende, den terminale kreftpasienten, den engstelige pasienten med nyoppdaget hjertesykdom. Vi hadde pauserom, muntlige rapporter for overføring av informasjon som ikke ble nedskrevet. Daglige legevisitter som kunne ta timevis. I hjemmesykepleien hadde vi tid til å smøre mat til pasienten, til å ta en liten runde med støvsugeren. Alt dette synes som utopi i dagens helsetjeneste. Selvsagt er dette snakk om hvem som skal gjøre hva, og hva som er viktig for å gi tjenester av god kvalitet. Likevel synes jeg det er skummelt med den ensidige fokuseringen på effektivitet og nedskjæringer.

Helsetjenesten står ved et veiskille: Vi trenger både tid og personell (som igjen koster penger) for å ivareta den velferdsstaten vårt lovverk er rettet mot (like helsetjenester, nødvendige helsetjenester).

Hjemmesykepleien kom, kjørte til neste pasient, og kom tilbake igjen

Jeg trekker stadig frem min farmor på 101 år, som er kognitivt aller høyst oppegående. I en periode trengte hun øyedråper og øyesalve med 15 minutters mellomrom. Hjemmesykepleien kom, ga henne salven, kjørte til neste pasient, og kom tilbake igjen for å gi dråpene. Verken den andre pasienten eller min farmor fikk vel på denne måten den kvaliteten de kunne fått. Man skal ikke kimse av observasjoner man gjør i en «vanlig samtale».

Ble behandlet som «et nummer i rekken» på sykehuset

I min doktorgradsstudie var et funn at pasientene foretrakk innleggelse på kommunale akuttavdelinger (KAD) fremfor på sykehus, fordi personalet på KAD hadde tid til å sitte ned og snakke med dem. De ble ivaretatt som et helt menneske – mens de på sykehuset ble behandlet som «et nummer i rekken» eller «bare den syke delen». Dette sier selvsagt også mye om bemanning og belegg, men altså noe som fremstår som viktig for pasientene. Er ikke da dette noe som bør ha høy prioritet i «pasientens helsetjeneste» med vektlegging av «hva er viktig for deg» og «pasientmedvirkning»?

– Det er ikke enkeltpersoner som er problemet

Sykehusene er stappfulle. Årsaken er både økt andel eldre og kronisk syke, men også at nye sykehus bygges for små. Her vil det kanskje ikke være tilstrekkelig med økt bemanning. Det trengs også mer plass, flere senger. En erfaring fra operasjonsavdelingen er det store fokuset på «tider»: Hvor lang tid tar forberedelsene før operasjonsstart? Hvor lang tid tar det fra operasjonsslutt til pasienten overføres til postoperativ avdeling? Dette er tidsrammer hvor sykepleiere har en sentral funksjon, og presset legges på sykepleierne på å kutte tid. En periode gikk sågar ledelsen rundt og tok tiden på enkeltsykepleiere og hvor lang tid som gikk med til forberedelser o.l. Skremmende! Jeg responderte da med å ta tiden det tok fra pasienten var ferdig til operasjonsstart og til kirurgen var klar til å starte operasjonen. I en måned tok dette fra 30–45 minutter! Nå skal jeg ikke påstå at det er slik fremdeles, men dette vet jeg: Ingen i helsetjenesten jobber sakte med vilje, somler eller drikker kaffe istedenfor å jobbe! De fleste får knapt lunsjpause. Det er ikke enkeltpersoner som er problemet – det er systemet. I eksemplet over hevdet jeg at operasjonsprogrammet ville løpe mer effektivt dersom hele operasjonsteamet var til stede i operasjonsavdelingen hele tiden. Da ville man samarbeide om forberedelser, utstyr og leiring ville være i henhold til kirurgens behov fordi de var der når dette ble klargjort, de ville være klar til operasjonsstart umiddelbart når pasienten var klar. Dette vil igjen bety at kirurgen ikke kan ha visitt på sengepost også, eller avtaler på poliklinikk, eller utskrivelser eller … eller. Igjen: Organiseringen, systemet, tid til å gjøre en god jobb …

Teknologi sparer ikke nødvendigvis tid

I dagens helsetjeneste introduseres også teknologi som «et svar» på utfordringene: Pasienter og pårørende skal kunne gjøre mer selv, tjenester skal kunne ytes i hjemmet i form av digitale løsninger og fjernoppfølging eller i «hjemmesykehus». Jeg synes det er genialt å kunne e-konsultere min fastlege. Dette er helt uaktuelt for min farmor, som ikke kan se, eller min mor som ikke kan bruke teknologi (bruker ikke nettbank engang). Videre viser flere studier til at teknologi ikke nødvendigvis sparer tid for helsepersonell. I tillegg bruker de tid til å lære seg ny teknologi, eller til feilsøking når teknologien svikter, eller til dobbeltarbeid når systemer ikke snakker med hverandre …

Uhensiktsmessig bruk av kompetanse

Videre er det ikke utført noen analyse av oppgavefordeling. Hvem definerer hvilke oppgaver som skal ivaretas av hvem? Ifølge en studie gjennomført av Sykepleien sier 6 av 10 sykepleiere at de daglig utfører oppgaver som annet helsepersonell kunne utført. Uhensiktsmessig bruk av kompetanse medfører uhensiktsmessig bruk av tid for den enkelte.

Nyere innlegg på Sykepleien tydeliggjør utfordringen ytterligere: Sykefraværet øker, nyrekruttering svikter og lekkasjen av kompetanse fra spesielt sykehjem og hjemmesykepleien øker. Redusert bemanning medfører redusert tid til å gjøre en god jobb! Torstein Ulserød spør i et innlegg i DN: Hvor mange sykepleiere trenger vi? Han påpeker at vi i Norge har en mye høyere andel sykepleiere per innbygger enn i andre land. Kanskje er det slik at det ikke nødvendigvis er sykepleiere man trenger, men da er det i hvert fall noe som må utredes og risikovurderes. Spesielt når vår forskning viser at manglende kompetanse i kommunehelsetjenesten er grunnen til at henvisende lege legger pasienter inn på sykehus fremfor ved kommunale alternativer.

Helsetjenesten står ved et veiskille

Ingen yter sitt beste når de er under konstant (tids) press! Helsetjenester koster penger. Hver eneste brikke i helsetjenesten er like viktig. Alle fortjener mer lønn, alle fortjener ressurser til utdanning (av høyere kvalitet). Når det er stor økning i andelen eldre og kronisk syke må budsjettene følge etter! Helsetjenesten står ved et veiskille: Vi trenger både tid og personell (som igjen koster penger) for å ivareta den velferdsstaten vårt lovverk er rettet mot (like helsetjenester, nødvendige helsetjenester).

Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen

Heia førstelinjeledere!

Sykepleiere vet hva som er viktig for å ivareta både ansatte, pasienter, pårørende og annet helsepersonell. Derfor har NSF vedtatt at sykepleietjenesten skal ledes av sykepleiere.

Gjennom årene som sykepleier, spesialsykepleier og forsker har jeg fått god støtte av min nærmeste leder. Først som tilrettelegger for praksis under videreutdanning og deretter hans positive innstilling til fagutviklings- og forskningsarbeid og master- og doktorgradsløp.

I etterkant er den samme lederen like positiv til initiering av forskningsprosjekter i avdelingen på et sykehus med større pasienttilgang enn kapasitet og stadig økende krav om effektivitet og «produksjon».

Ledere møter forventninger både fra toppledelsen og de ansatte

Forskning viser til den utfordrende rollen førstelinjeledere har, i en skvis mellom ledelse over seg og sine ansatte. Ledere har betydning for fagutvikling, tilrettelegging for praksisoppfølging av studenter, utvikling av ikke-tekniske ferdigheter, debrifing og oppfølging av ansatte etter uønskede hendelser, prosedyreoppdatering og mye mer … Listen er lang.

Disse lederne møter dessuten forventninger fra toppledelsen om å levere resultater i henhold til budsjett, produsere i henhold til forventet omfang og gjennomføre jobben effektivt med høy kvalitet.

De ansatte forventer tilrettelagt turnus, oppfølging ved sykefravær, en plan for fagutvikling og kvalitetsforbedring, «å bli sett» og gjerne også at lederen er synlig i avdelingen, eller aller helst praktiserer der selv for å «kjenne hvor skoen trykker».

Kristin Haugen påpekte i sin masteroppgave at ledere hun hadde intervjuet ledet mellom tretti og seksti personer i ulike stillingsstørrelser som også kunne være lokalisert på flere tjenestesteder.

Vanskelige lederoppgaver ble beskrevet som tilrettelegging av den enkeltes arbeidshverdag, å løse konflikter mellom medarbeidere samt å korrigere personalets holdninger og atferd. I tillegg har vi ansatte ulike individuelle meninger og behov, og det kan vanskelig gjøres at alle er enige i en avgjørelse. Er det mulig for en leder å oppfylle alle disse forventningene?

Sykepleieledelse er et eget fag

Norsk Sykepleierforbunds (NSF) landsmøte 4.–8. november 2019 vedtok revidert prinsipprogram og innsatsområder. Det ble fremmet forslag om og vedtatt at sykepleietjenesten skal ledes av sykepleiere. I Førde ble det sommeren 2019 ansatt en ingeniør som nærmeste leder ved anestesiavdelingen. Leder av Anestesisykepleierne NSF, Therese Finjarn, uttalte sterk bekymring for dette.

Hun anslo at 90 prosent av arbeidet i denne stillingen er fagledelse, og at «det handler om å sette sammen team, sørge for at dagen sklir, at vi har apparatur og medisiner. Det er en person som må være til stede i den daglige driften, og bistå ved vanskelige etiske avveininger». Videre påpekte Finjarn at «en som ikke har fagkompetanse, vil for eksempel ikke kunne vekte økonomiske prioriteringer opp mot hverandre for å få best utfall for pasientene».

På landsmøtet møtte jeg en rekke flinke sykepleieledere, blant andre Liv Heidi Brattås Remo, som er leder ved legevakten i Drammensregionen. Hun påpekte med stor overbevisning hvor viktig hennes bakgrunn som sykepleier er for «å jobbe målrettet og strategisk for å fremme og utvikle sykepleiefaget, og for å bedre sykepleiernes lønns- og arbeidsforhold».

Hun vet hva som er viktig for å ivareta både ansatte, pasienter, pårørende og annet helsepersonell – fordi hun er sykepleier selv. Ledelse er et eget fag. Sykepleieledelse er også et eget fag. Det viser vedtaket fra landsmøtet.

Førstelinjeledere: Dere spiller en utrolig viktig rolle i utviklingen av fremtidens sykepleietjeneste. Takk for den viktige jobben dere gjør!

Ann-Chatrin Linqvist Leonardsen