– Psykisk helse har også en plass i somatikken

Jeg synes jeg treffer dem ofte på sykehuset. Pasientene som minner meg på at systemet vårt er utilstrekkelig. De som både har psykiske og fysiske lidelser. Gjerne flere av hver. De forkludrer kategoriene våre. Passer ikke inn i arbeidsflyten vår.

Som han med PTSD etter en barndom med overgrep som nå kommer inn og ut på sykehuset med hodepine og kronisk tarmsykdom. Vi gir ham vanedannende smertestillende mot hodepine, fjerner kanskje enda en bit av tarmen hans og sender ham hjem. De med angstlidelser som kommer inn akutt med noe som burde vært tatt hånd om for lengst, og har journalen full av ikke-møtt-notater. Overvektige, tungt medisinerte, kronisk deprimerte som krysser av på alle punktene for risikofaktorer. Vi øker de kolesterolsenkende medisinene og setter dem på blodfortynnende, men får ikke gjort så mye mer …

Vi sender dem hjem etter å ha behandlet det de kom for, men med en følelse av å ha kittet et hull i en grunnmur som er i ferd med å rase ut.

Kropp og sinn

I spesialisthelsetjenesten er symptomene pasientene kommer inn med, kanskje egentlig toppen av isfjellet og åpenbart tett forbundet med en vanskelig livssituasjon eller dårlig psykisk helse. Kanskje sender vi epikrisen som henvisning til psykiatrien. Der blir den som regel liggende. For hvordan skal en psykiater kunne behandle en hodepine, et høyt blodtrykk eller en tarminflammasjon?

Det er filosofen Descartes som gjerne får skylda. I historiebøkene er det gjerne ham den besværlige delingen av kropp og sinn spores tilbake til. Han var nok ikke helt alene om dette tilbake på 1600-tallet, men sikkert er det at opplysningstidens dualistiske syn på mennesket har fått enorm betydning for hvordan vi har sett på sykdom.

Opplysningstidens medisinere og filosofer fortapte seg i anatomiens kompleksitet gjennom disseksjoner og kjemiske eksperimenter. De utviklet et bilde av menneskekroppen som en avansert maskin. Sjelen var en atskilt enhet som bare hadde forbigående bolig i denne maskinen. Kropp og sinn var to fundamentalt forskjellige substanser som eksisterte hver for seg.

«Kropp-sinn-problemet», altså hvordan disse to enhetene påvirker hverandre, har vært diskutert i århundrer siden. Fortsatt opererer vi med et ganske skarpt skille mellom psyke og soma som et prinsipp som både organiserer kunnskap og tjenester. Det setter sykepleiere i en paradoksal situasjon. Vi skal se hele mennesket, men befinner oss i et system som ikke gjør det.

Kunstig skille

«Skillet mellom kroppslig og psykisk sykdom er nok kunstig», sier psykiater Petter Andraes Ringen i et intervju i dette bladet. Jo mer forskning det gjøres på sammenhenger mellom psyke og soma, jo mer finner man. Lenge har man sett statistiske sammenhenger, men nå sitter forskere som studerer biologisk psykiatri på Universitetet i Oslo og finner sammenhenger også på cellenivå og i DNA-et vårt. 

De av oss som har langvarige psykiske lidelser, dør ikke bare tidlig fordi de får livsstilssykdommer av uregelmessig kosthold, røyking, medisiner og rus. Dette er også komponenter, men nå finner forskerne at bildet er så mye mer komplekst. Det er rett og slett blitt veldig tydelig at skillet mellom psyke og soma er helt kunstig.

«Vanskelige» pasienter

I somatikken er psykisk sykdom ofte noe vi kanskje først og fremst ser på som et problem for å få gjennomført utredning og behandling. Noe som gjør det litt vanskeligere for oss å gjøre jobben vår. Kan vi stole på at smertene de oppgir er reelle? Kommer de til å ta medisinene vi ber dem om? Trenger de virkelig det de ber om?

Pasienter med psykiske lidelser i tillegg til somatiske, faller lett inn i kategoriene «vanskelige» pasienter. Og når listen over diagnoser blir lang, er det ikke så helt sjelden at både leger og sykepleiere himler litt med øynene og tar symptomene litt mindre på alvor. Det er det ingen grunn til å gjøre.

«Noen får visst alt», hender det vi sier. Som om det er tilfeldig, eller kanskje litt mistenkelig, at noen både har fibromyalgi, kols, angst, depresjoner og gjentakende infeksjoner. Men forskningen er tydelig; komorbiditet er ikke tilfeldig. Det ene disponerer for det andre. Et traume gjør kroppen din mer sårbar for annen sykdom. Psykisk sykdom aktiverer immunsystemet. Hvert menneske er en organisme der alt henger sammen med alt.

Sårbarhet og forebygging

Akkurat det er en erkjennelse som er litt vanskelig å forholde seg til for en spesialisthelsetjeneste der hele strukturen er fundert på at kroppen er en samling organer og systemer som kan behandles hver for seg.

For vi trenger fortsatt at noen vet alt som er å vite om nyrer, tarmer eller øyet. At noen vet akkurat hvordan et malignt lymfom utvikler seg eller hvilken antibiotika som kan tenkes å bite på en multiresistent tuberkelbakterie. Vi trenger spesialistene. Men vi kan ikke fortsette å ignorere at synet på kroppen som en komplisert maskin isolert fra sinnet, er en feilslutning.

I et sykehus fullt av hyperspesialister kan nettopp sykepleiere være generalistene som kan se det store bildet. For kunnskapen om disse sammenhengene kan være gull verdt i den litt usynlige, men så uendelig viktige oppgaven som kalles forebygging. Når vi tar denne kunnskapen med oss inn i det kliniske arbeidet, kan vi avdekke risiko og sårbarhet og sikre forebyggende tiltak og adekvat oppfølging. Det kan vi vinne mange leveår på.