fbpx – Jeg brøt smittevernreglene Hopp til hovedinnhold

– Jeg brøt smittevern­reglene

Bildet viser en hånd iført en plasthanske som berører hånden til et eldre menneske
EN DISTANSE: – Jeg tenkte på hvor grunnleggende viktig det er å kjenne på pasienten med ei hånd. Det får meg til å tenke på hvor selvfølgelig det var før korona, og kanskje var denne selvfølgelighetene undervurdert i mine daglige arbeidsoppgaver som sykepleier, skriver Ragna Lovise Bjørke. Illustrasjonsfoto: Mostphoto

– Jeg hadde tatt av meg «rustningen» og var på vei ut av pasientrommet. Det var da det skjedde. Pasienten strakk ut hånda si mellom de blanke metallrørene. Og jeg ga ham hånda mi, uten hanske på.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

For første gang siden 13. mars 2020 hadde jeg holdt en pasient i hånden, uten hanske på. Og ikke nok med det, jeg hadde brutt smittevernreglene. En isolert pasient i påvente av koronasvar.

Jeg husker denne hendelsen så utrolig godt. Det var i vinter. Pandemien hadde vi allerede levd med i snart et år, og 3. smittebølge var på god vei. Smittetallene økte igjen, innleggelser i sykehusene steg dag for dag, og nok en gang måtte både treningssentre, svømmehaller og restauranter stenge.

For min del var frykten for å bli smittet større enn noen gang. Kanskje ikke frykten for å bli syk i seg selv, men frykten for å smitte andre, deriblant kolleger og pasienter. Hendelsen var et uhell, eller på en måte ikke, men likevel.

Strenge prosedyrer

Plutselig på en kveldsvakt sto jeg der, med gode og dårlige følelser om hverandre, inne på pasientrommet. En blanding av gode følelser som å være rørt, glad og takknemlig, men også følelsen av å ha gjort noe galt. Pasienten, en eldre mann, ble kjørt ut av rommet med portør, videre til sengepost, isolert i påvente av koronasvar.

Denne mannen ga sånn uttrykk for takknemlighet.

Som prosedyre hadde han blitt tatt imot som smittepasient som de aller fleste andre på den tiden, noe som innebar full «rustning» av meg som sykepleier – med gul smittefrakk, munnbind og visir. Det er nok ikke så lett å få et inntrykk av en sykepleier tett innpakket i gult, men denne mannen ga sånn uttrykk for takknemlighet, selv om han måtte igjennom både stikking til venefloner, blodprøver og blodgass, en rekke undersøkelser, EKG og på toppen av det hele, en koronatest.

Et kaos av følelser

Og det var da det skjedde. Jeg hadde tatt av meg «rustningen» på vei ut av pasientrommet og sto i døra i påvente av portør. Pasienten strakk ut hånda si, så lang den var, mellom de blanke metallrørene i sengehesten. Hånda bar preg av alderdom, og de store, skjøre blodårene lå helt utenpå huden. Uten hanskene på, ga jeg ham hånda mi. Et fast, sterkt og varmt håndtrykk i det han sier: «Mange tusen takk for den gode hjelpen».

For første gang siden 13. mars 2020 hadde jeg holdt en pasient i hånden, uten hanske på. Og ikke nok med det, jeg hadde brutt smittereglene. En isolert pasient i påvente av koronasvar. Det var en merkelig følelse.

Tenk at noe så alminnelig som å holde en pasient i hånda skulle gi meg et slik kaos av følelser. Den gode følelsen det gir av å gi noen god omsorg blandet med en ekstrem frykt for å bli smittet av korona. Jeg stoppet opp et lite minutt for å kjenne godt etter før jeg spritet meg godt, kledde meg i «rustningen» og begynte å smittevaske rommet – klargjøring til neste pasient.

En tankeprosess startet

Pasienten testet etter noen timer negativt på korona, og jeg kunne puste lettet ut, men det var med det en tankeprosess startet i meg.

I over ett år har vi beskyttet oss med munnbind, hansker, visir og briller. Vi holder avstand, begrenser antall personer på rommene og tenker smittevern i alt vi gjør. Og det er fantastisk.

Vi kommer oss igjennom dette. Gjennom 3. smittebølger har denne enorme innsatsen i helsevesenet bidratt til å holde tallene relativt under kontroll. Vi har blitt så gode på smittevern og nye rutiner at jeg snart ikke husker arbeidshverdagen uten pandemi.

Jeg begynte å tenke på nærheten etter denne episoden.

Jeg begynte å tenke på nærhet etter denne episoden. Hvordan noe så grunnleggende plutselig kan virke så fjernt og annerledes. Hvor mye det betyr for pasientene å ha ei hånd å holde i. Hvor viktig det er med gode, trygge blikk, med varmende smil og ansiktsuttrykk som viser empati og forståelse. Det er ikke lett å utøve den formen for sykepleie iført «rustningen» hvor det eneste du ser er noen kinn og kanskje et par ører.

Jeg kjenner på en distanse

Jeg tenkte på hvor grunnleggende viktig det er å kjenne på pasienten med ei hånd. Er pasienten varm? Klam? Kald? Hvordan er huden? Når ansiktet mitt ikke synes, og hender og kropp er pakket inn i plast, så kjenner jeg på en distanse. En distanse som får meg til å tenke på hvor selvfølgelig disse tingene var før korona, og kanskje var disse selvfølgelighetene undervurdert i mine daglige arbeidsoppgaver som sykepleier.

I påvente av koronasvar så blir det ikke mange ekstra turer innom rommet, for det tar sånn tid å ta på «rustningen». Heldigvis blir man både mer dreven og finner stadig nye gode løsninger etter 1,5 år med pandemi. Men den ekstra turen innom sengekanten, for å ønske god natt, si god bedring eller bare et håndtrykk har ofte uteblitt.

Den nye normalen

Oppi alt det tekniske vi holder på med, alle målinger og undersøkelser, så minnet det meg på at det er helheten som er så viktig, og vi trenger alt. Det må vi ikke glemme. Og vi må ta alt dette med oss tilbake inn i den nye normale hverdagen nå som det åpner igjen, litt og litt.

Sist, men ikke minst så ga det meg en påminnelse om hvor heldig jeg er som gjennom yrket mitt får ta del i andre menneskers liv og sårbarhet. At til og med gjennom noe så grunnleggende som å holde ei hånd, gi omsorg, vise trygghet og empati. Og at selv om vi er pakket inn i all slags beskyttelse og plast, likevel får det varme gode faste håndtrykket på vei ut døra, som en stort takk for hjelpen.

Les også:

Ble koronasmittet: – Som sykepleier føltes det som en personlig smekk

Ann Kristin Vanem
KORONASMITTET: Jeg fulgte med på situasjonen ved sykehjemmet ved å lese avisen. Da tenkte jeg mye: Søren at jeg ble syk! Jeg skulle vært der og hjulpet til! Og igjen: Hvorfor ble jeg syk? forteller Ann Kristin Vanem.

Sykepleier Ann Kristin Vanem tok ekstravakter ved Metodisthjemmet i Bergen da sykehjemmet ble rammet av korona og hun selv ble smittet.

Å få koronasmitte inn på sykehjem, er skrekken for ansatte, pasienter og pårørende. Ni måneder med korona har etter hvert gitt mange medieoppslag med hvor fatalt det kan bli når viruset kommer inn dørene.

Metodisthjemmet i Bergen var ett av de første sykehjemmet som ble virkelig hard rammet av koronaviruset. Av sykehjemmets 46 beboere, ble 24 smittet. 18 døde. 27 ansatte ble smittet. Ann Kristin Vanem er en av dem.

Les også: Hun styrer sykehjemmet som har mistet flest i korona

Jobber som lærer

Siden 2006 har Ann Kristin Vanem jobbet som lærer i helse og oppvekst i videregående skole.

– Etter at jeg skiftet beite, har jeg tatt sykepleiervakter ved siden for å holde faget ved like. Det var sånn jeg ble kjent med Metodisthjemmet, forteller Vanem.

De sist fem årene har hun tatt vakter her etter behov og lyst.

– Jeg har vært en såkalt «ringevikar». Jeg kjenner mange av pasientene og de fast ansatte.

Da hun fikk forespørsel om å jobbe ved sykehjemmet i påsken 2020, sa hun ja.

– Jeg visste ikke da, at de fem faste sykepleierne på den avdelingen jeg pleide å ta vakter ved, var i karantene. Jeg visste heller ikke at det var mistanke om at to pasienter kunne ha covid-19, sier Vanem.

Påvist smitte

– Dette var tidlig i pandemien. Vi visste lite, og det var mangel på smittevernutstyr. På Metodisthjemmet fikk helsepersonell som pleiet de to pasientene med mistenkt covid-19, smittevernutstyr. Vi andre gikk rundt uten munnbind og praktiserte normale hygienetiltak, sier hun.

At ikke alle brukte verneutstyr, handlet ifølge Vanem om mangel på utstyr, og å være solidarisk.

– Vi fikk jo beskjed om å spare utstyr for å være sikre på at de som virkelig trengte smittevernutstyr, hadde nok.

På påskeaften ringte legevaktlegen med beskjeden om påvist smitte hos den ene pasienten.

– Jeg gikk rett inn til ledelsen og fortalte nyheten. De opprettet krisestab, og vi skjønte alle at nå var det alvor.

– Å få prøvesvar tok også lengre tid enn det gjør i dag. Vi har lært mye siden utbruddene våren 2020, sier Vanem.

Før hun gikk fra jobben på påskeaften, kikket hun innom pasienten som nå var positiv.

– Dette var en pasient jeg hadde hatt kontakt med i flere år. Jeg tenkte at «jeg skal ikke på jobb igjen før på tirsdag, tenkt om jeg ikke ser deg igjen». Det var trist. Da jeg gikk hjem den dagen, følte jeg at jeg hadde deltatt i «koronakrigen».

– Dette kan jeg jo

De neste dagene ble alle ansatte med symptomer testet, og alle pasienter ble testet.

– Siden jeg ikke hadde symptomer, fikk jeg beskjed om at jeg ikke skulle testes. Jeg gikk på jobb på tirsdag og torsdag, men fredag våknet jeg med feber. 

– Jeg fikk testet meg, og fikk beskjeden om at jeg hadde korona.

– Hva tenkte du da?

– «Klarer jeg ikke å beskytte meg?» «Smittevern kan jeg, jo». Som sykepleier føltes det som en personlig smekk. 

Vanem snakket med lederen på sykehjemmet.

– Hun roet meg ned. Det var da klart at vi var mange smittet, både pasienter og pårørende. Sannsynligvis var viruset over alt på sykehjemmet.

Etter at det ble kjent at sykehjemmet hadde koronasmittet pasienter, brukte de ansatte beskyttelsesutstyr.

– Jeg håper bare jeg ikke smittet noen andre før den tid, sier hun.

Da alle, var testet ble det klart at av sykehjemmets 46 beboere, ble 24 smittet og 18 pasienter døde. 27 ansatte ble smittet.

Ledere som ikke var smittet eller i karantene, opplevde også stort arbeidspress.

– De jobbet 24 timer i døgnet. Den ene lederen flyttet til og med inn på sykehjemmet i en uke, forteller Vanem.

Vond stemning

Sykehjemmet fikk mye oppmerksomhet i pressen.

– Det var vondt å se alt som ble skrevet. «Hva skjedde på dette sykehjemmet?» Det var en vond stemning. Vi er jo glad i pasientene våre, og det å bli mistenkeliggjort for at vi ikke gjør jobben godt nok, føltes veldig tøft – også etter jeg ble sykemeldt. Jeg fulgte med på situasjonen ved sykehjemmet ved å lese avisen. Da tenkte jeg mye: Søren at jeg ble syk! Jeg skulle vært der og hjulpet til! Og igjen: Hvorfor ble jeg syk?

Vanem er glad for at fylkesmannen og Helsetilsynet gikk igjennom rutinen og fant at de ansatte ikke hadde gjort noe galt.

– Vi ville nok gjort ting annerledes i dag. På den tiden visste vi noe, men ikke nok. Heldigvis er mye blitt bedre. Det er heller ikke lenger mangel på utstyr, sier hun

Sykemeldt i tre uker

Vanem selv fikk beskjed om holde seg hjemme og fikk tre ukers sykemelding.

– Jeg hadde feber i 4–5 dager, men var ellers lite plaget. Jeg har heller ikke hatt noen store ettervirkninger. Jeg følte meg sykere sist jeg hadde influensa, sier hun.

Vanem har tatt to antistofftester etter at hun ble symptomfri.

– Fastlegen min mener jeg fremdeles er immun mot korona.

– Tar du fremdeles vakter på sykehjemmet?

– Kontrakten min gikk ut nå ved nyttår. Jeg har valgt å ikke forlenge den, men å ta en pause fra helsevesenet. Jeg har tenkt mye på dette, og kommet til at jeg trenger en pause fra redselen for å smitte andre. Selv om legen min mener jeg er immun, kan jeg potensielt smitte andre. 

– Jeg får se om jeg går tilbake som vikar når vaksinen blir mer tilgjengelig, og flere er vaksinert. Jeg savner pasientkontakt, så jeg ønsker meg tilbake. Yrket vårt er fantastisk givende, sier hun

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.