– Jeg brøt smittevern­reglene

For første gang siden 13. mars 2020 hadde jeg holdt en pasient i hånden, uten hanske på. Og ikke nok med det, jeg hadde brutt smittevernreglene. En isolert pasient i påvente av koronasvar.

Jeg husker denne hendelsen så utrolig godt. Det var i vinter. Pandemien hadde vi allerede levd med i snart et år, og 3. smittebølge var på god vei. Smittetallene økte igjen, innleggelser i sykehusene steg dag for dag, og nok en gang måtte både treningssentre, svømmehaller og restauranter stenge.

For min del var frykten for å bli smittet større enn noen gang. Kanskje ikke frykten for å bli syk i seg selv, men frykten for å smitte andre, deriblant kolleger og pasienter. Hendelsen var et uhell, eller på en måte ikke, men likevel.

Strenge prosedyrer

Plutselig på en kveldsvakt sto jeg der, med gode og dårlige følelser om hverandre, inne på pasientrommet. En blanding av gode følelser som å være rørt, glad og takknemlig, men også følelsen av å ha gjort noe galt. Pasienten, en eldre mann, ble kjørt ut av rommet med portør, videre til sengepost, isolert i påvente av koronasvar.

Som prosedyre hadde han blitt tatt imot som smittepasient som de aller fleste andre på den tiden, noe som innebar full «rustning» av meg som sykepleier – med gul smittefrakk, munnbind og visir. Det er nok ikke så lett å få et inntrykk av en sykepleier tett innpakket i gult, men denne mannen ga sånn uttrykk for takknemlighet, selv om han måtte igjennom både stikking til venefloner, blodprøver og blodgass, en rekke undersøkelser, EKG og på toppen av det hele, en koronatest.

Et kaos av følelser

Og det var da det skjedde. Jeg hadde tatt av meg «rustningen» på vei ut av pasientrommet og sto i døra i påvente av portør. Pasienten strakk ut hånda si, så lang den var, mellom de blanke metallrørene i sengehesten. Hånda bar preg av alderdom, og de store, skjøre blodårene lå helt utenpå huden. Uten hanskene på, ga jeg ham hånda mi. Et fast, sterkt og varmt håndtrykk i det han sier: «Mange tusen takk for den gode hjelpen».

For første gang siden 13. mars 2020 hadde jeg holdt en pasient i hånden, uten hanske på. Og ikke nok med det, jeg hadde brutt smittereglene. En isolert pasient i påvente av koronasvar. Det var en merkelig følelse.

Tenk at noe så alminnelig som å holde en pasient i hånda skulle gi meg et slik kaos av følelser. Den gode følelsen det gir av å gi noen god omsorg blandet med en ekstrem frykt for å bli smittet av korona. Jeg stoppet opp et lite minutt for å kjenne godt etter før jeg spritet meg godt, kledde meg i «rustningen» og begynte å smittevaske rommet – klargjøring til neste pasient.

En tankeprosess startet

Pasienten testet etter noen timer negativt på korona, og jeg kunne puste lettet ut, men det var med det en tankeprosess startet i meg.

I over ett år har vi beskyttet oss med munnbind, hansker, visir og briller. Vi holder avstand, begrenser antall personer på rommene og tenker smittevern i alt vi gjør. Og det er fantastisk.

Vi kommer oss igjennom dette. Gjennom 3. smittebølger har denne enorme innsatsen i helsevesenet bidratt til å holde tallene relativt under kontroll. Vi har blitt så gode på smittevern og nye rutiner at jeg snart ikke husker arbeidshverdagen uten pandemi.

Jeg begynte å tenke på nærhet etter denne episoden. Hvordan noe så grunnleggende plutselig kan virke så fjernt og annerledes. Hvor mye det betyr for pasientene å ha ei hånd å holde i. Hvor viktig det er med gode, trygge blikk, med varmende smil og ansiktsuttrykk som viser empati og forståelse. Det er ikke lett å utøve den formen for sykepleie iført «rustningen» hvor det eneste du ser er noen kinn og kanskje et par ører.

Jeg kjenner på en distanse

Jeg tenkte på hvor grunnleggende viktig det er å kjenne på pasienten med ei hånd. Er pasienten varm? Klam? Kald? Hvordan er huden? Når ansiktet mitt ikke synes, og hender og kropp er pakket inn i plast, så kjenner jeg på en distanse. En distanse som får meg til å tenke på hvor selvfølgelig disse tingene var før korona, og kanskje var disse selvfølgelighetene undervurdert i mine daglige arbeidsoppgaver som sykepleier.

I påvente av koronasvar så blir det ikke mange ekstra turer innom rommet, for det tar sånn tid å ta på «rustningen». Heldigvis blir man både mer dreven og finner stadig nye gode løsninger etter 1,5 år med pandemi. Men den ekstra turen innom sengekanten, for å ønske god natt, si god bedring eller bare et håndtrykk har ofte uteblitt.

Den nye normalen

Oppi alt det tekniske vi holder på med, alle målinger og undersøkelser, så minnet det meg på at det er helheten som er så viktig, og vi trenger alt. Det må vi ikke glemme. Og vi må ta alt dette med oss tilbake inn i den nye normale hverdagen nå som det åpner igjen, litt og litt.

Sist, men ikke minst så ga det meg en påminnelse om hvor heldig jeg er som gjennom yrket mitt får ta del i andre menneskers liv og sårbarhet. At til og med gjennom noe så grunnleggende som å holde ei hånd, gi omsorg, vise trygghet og empati. Og at selv om vi er pakket inn i all slags beskyttelse og plast, likevel får det varme gode faste håndtrykket på vei ut døra, som en stort takk for hjelpen.