fbpx – 72 prosent av sykepleierne i kommunene har vurdert å slutte Hopp til hovedinnhold

– 72 prosent av sykepleierne i kommunene har vurdert å slutte

SYKEPLEIERE I KOMMUNEN: 72 av 100 vurderer å slutte. Illustrasjon: Sykepleien ved Sissel Hagen Vetter og Nils Kr. Reppen.

– En bemanning som ikke er i samsvar med behovene samt lønn, er begrunnelsene fra sykepleierne. Blant dem som ønsker å fortsette som sykepleier, er arbeidsmiljøet det aller viktigste, skriver Hafstad og Bjørnhaug Johansen.

Dette er en kommentar. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Det viser en ny undersøkelse som Sykepleien har gjennomført.

Om undersøkelsen

Sykepleien sendte 16. juni 2021 en spørreundersøkelse til et randomisert uttrekk av 6000 medlemmer av NSF registrert med arbeidsplass i kommunehelsetjenesten. 1188 av de som mottok undersøkelsen har besvart. 700 har lagt igjen utfyllende fritekstsvar.

Undersøkelsen har en del der sykepleierne svarer på spørsmål om de har vurdert å slutte i jobben og hvorfor. Det er disse funnene vi publiserer nå. En mer omfattende omtale og analyse av flere sider ved denne undersøkelsen vil publiseres i en temautgave senere i høst.

Tallene er et svært alvorlig signal til alle dem som sitter med ansvaret for at befolkningen i hver eneste kommune her til lands får nødvendig helsehjelp når de trenger det. For det knirker i sømmene, og mange sykepleiere orker snart ikke mer. I alle fall hvis vi legger til grunn det rundt 1000 tilfeldig valgte sykepleiere i de kommunale helsetjenestene svarer på undersøkelsen Rekruttering og frafall i kommunehelsetjenesten. En undersøkelse vi i Sykepleien gjennomførte rett før sommeren.

På spørsmålet om de vurderer å slutte eller bytte arbeidsplass svarer altså 72 prosent «ja». Bare én fjerdedel av sykepleierne i undersøkelsen svarer «nei».

Pandemien synliggjør sykepleiermangelen

Nå skal det sies med en gang at denne typen undersøkelser og svar alltid skal tolkes med forsiktighet. Vi må ta høyde for at denne undersøkelsen er gjennomført etter halvannet år med en pandemi som har utfordret hele helsetjenesten til det ytterste. Det gjelder også sykepleiere i Kommune-Norge. Slitne sykepleiere som over lang tid har hatt en enorm arbeidsbelastning, svarer kanskje annerledes enn sykepleiere i en normalhverdag selv om også den er krevende.

Koronaen har synliggjort sykepleiemangelen og fått sykepleiernes stemmer ut i mediene. Da de utenlandske vikarene ikke slapp inn i landet, ble det veldig tydelig at hele Helse-Norge er helt avhengig av innleide sykepleiere for å sikre grunnbemanningen. Det gjelder ikke bare i ferier, men hele året. Situasjonen er særlig kritisk i kommunehelsetjenesten. Pandemien har vist oss at det er en sårbar vei å lene seg på innleide sykepleiere fra andre land.

Stadige meldinger i mediene og sosiale medier om sykepleiere som sier opp på grunn av stort arbeidspress, har skapt uro. Samtidig så vi nok en gang at sykepleiere som streiker for bedre lønn, også denne gangen ble stoppet av tvungen lønnsnemnd. Mange av dem sitter igjen med en opplevelse av at streikeretten ikke gjelder for dem og at de har blitt avspist med applaus og tomme ord etter en hard innsats under pandemien.

Må tas på alvor

Vi må heller ikke glemme at veien er lang fra å vurdere og slutte til å faktisk gjøre det. Det blir imidlertid for lettvint å avfeie funnene som kommer frem i undersøkelsen. De er i stor grad i tråd med tidligere undersøkelser, blant annet fra Statistisk sentralbyrå.

Legger vi til alle reportasjene, kronikkene og ikke minst alle kommentarene i fritekst fra denne undersøkelsen, er budskapet krystallklart. Sykepleiere er slitne og satt under et enormt press over lang tid. For noen er grensen nådd, og de tar sin hatt og går.

I en tid hvor sykepleiermangelen allerede er kritisk, og alle piler peker mot en eskalerende sykepleiermangel om få år hvis ikke det tas grep, er dette ganske enkelt alvorlig.

Bemanning og lønn

På spørsmål i undersøkelsen hvor sykepleierne får en liste med svaralternativer på hvorfor de ønsker å slutte eller bytte jobb, er svarene ikke til å misforstå:

  • 69 prosent oppgir at «Bemanningen ikke er i samsvar med behovet»
  • 64 prosent oppgir at «Jeg er misfornøyd med lønnsnivået»
  • 59 prosent oppgir «Den psykiske belastningen»
  •  57 prosent oppgir «Den fysiske belastningen»
  • 51 prosent oppgir «Lite tid og rom for faglige diskusjoner med kollegaer»

Kort oppsummert så handler det om lønn og bemanning. Så enkelt, og så vanskelig. Arbeidsbelastning og muligheten til å gjøre en god jobb med faglig høy kvalitet går også igjen som en begrunnelse for at sykepleiere vurderer å finne seg noe annet å gjøre.

Gjør noe! Jeg gir meg snart, for jeg orker ikke mer.

En av respondentene fra undersøkelsen

Det er frustrerende over tid å måtte gå hjem fra jobb å vite at du kunne gjort så mye mer for pasientene dine hvis du bare hadde hatt litt bedre tid og litt mer ressurser. Det sliter på å stadig måtte gå på akkord med den faglige standarden du vet at du kan gi pasienter og pårørende.

Økt trykk etter samhandlingsreformen

550 av dem som svarte at de har vurdert å slutte har lagt igjen utfyllende svar i fritekst. Kommentarene er nyttig, og det er tankevekkende lesning.

Flere peker på at trykket i kommunehelsetjenesten har økt etter samhandlingsreformen: «Svært stressende arbeidsdager. Jeg jobber meg syk og har masse stress-symptomer.»

«Merkbart at kommunene har fått mer ansvar og flere skal ivaretas der. Kommunen min har ikke nok sykehjem og omsorgsboliger, så hjemmesykepleien må ta seg av mange brukere som har stor funksjonssvikt, fysisk og mentalt.»

«Brukarane blir fleire og dårlegare. Dei skal bu lenger heime, får avslag på korttids/rehabiliterings-plass med grunngjeving at heimetenesta kan auke opp tenestene, men vi er fortsatt samme bemanning som før.»

Dette er noen av de mange sitatene fra friteksten.

Må lære av dem som lykkes

Men alt er ikke bare dystert, og ingen er tjent med en ensidig svartmaling av sykepleiernes hverdag og jobb. Skal man lykkes med å rekruttere sykepleiere til kommunene må alle dem som jobber der også fortelle hvorfor det er både faglig og menneskelig interessante jobber.

Noen kommuner lykkes med å skape arbeidsplasser for sykepleiere som gjør at de blir og trives. Det burde andre lære av. Vi tror på de positive eksemplenes makt selv om tørre og dystre fakta også må komme tydelig frem.

Undersøkelsen vi har gjennomført, viser også hva som skal til for at sykepleiere i kommunene blir ved sin lest.

Godt arbeidsmiljø er viktig

24 prosent av de spurte oppgir at de ikke har vurdert å slutte. Når vi presenterer dem for en liste med årsaker til det, peker noen forhold seg ut.

70 prosent oppgir at arbeidsmiljøet er grunnen til at de blir. 65 prosent trekker frem at de har den stillingsprosenten de ønsker. Reisevei, flytting eller andre årsaker som ikke har med forhold på arbeidsplassen å gjøre er også begrunnelser for å bli. Rundt halvparten av de spurte oppgir at de vil bli fordi de har arbeidsoppgaver som er faglig tilfredsstillende, og like mange at de har en turnus som passer dem.

Det er verdt å merke seg at for dem som trives og vil bli, handler det ikke bare om lønn, men om arbeidsmiljø, muligheter for faglig utvikling og fleksible løsninger for den enkelte. Det handler om godt lederskap og organisering.

Fra ord til handling

Ingen kan snu ryggen til det faktum at vi i dag totalt sett mangler 7000 sykepleiere og at antallet i 2035 er estimert til svimlende 28 000. Samtidig vet vi at befolkningen blir stadig eldre, og behovet for sykepleiere i kommunene vil øke i takt med et økende antall omsorgstrengende.

Denne undersøkelsen gir ikke på noen måte alle svarene. Men den viser at varselsklokkene bør ringe veldig høyt hos alle politikerne som i disse dager driver valgkamp med håp om fremtidig makt og posisjoner.

Uansett valgresultat er tiden overmoden for å gå fra ord til handling. En av respondentene formulerer det sånn: «Gjør noe! Jeg gir meg snart, for jeg orker ikke mer».

Les også:

Lønn og arbeidsliv: Så store er kjønnsforskjellene

LIKESTILT: Tall fra Statistisk sentralbyrå viser store forskjeller mellom kvinner og menn på flere områder. Illustrasjon: SSB/Sykepleien

Om du har lurt på hvor stor forskjellene virkelig er mellom kvinner og menn, hvor mange fedre som tar pappaperm eller om det er flere kvinner som jobber deltid – her får du svarene SSB kan gi. 

Statistisk sentralbyrå har sammenliknet lønn, utdanning og andre temaer for å se om likestillingen går fremover i Norge. De har brukt tall med ti års mellomrom.

2009 mot 2019

Tallene fra 2009 i lysegrått og de seneste tallene fra 2019 i svart.

Alle grafikker av Statistisk sentralbyrå og Sykepleien

Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn kan beregnes på ulike måter, ifølge NTB, som har Teknisk beregningsutvalg som kilde.

Heltidsansatte

Bruker man tall for alle heltidsansatte fra november i fjor, tjente kvinner 89,3 prosent av den gjennomsnittlige lønna for menn på det tidspunktet (89,4 prosent i 2019).

Inkludert deltidsansatte er lønnsforskjellene større. Kvinners gjennomsnittslønn per årsverk utgjorde 87,5 prosent av menns lønn i 2020 (87,8 prosent i 2019).

Medianlønn

Bruker man medianlønn for alle heltidsansatte som utgangspunkt, er lønnsforskjellene mindre medianlønn = lønn justert etter størrelse, nivået i midten). Medianlønna for heltidsansatte kvinner i november i fjor utgjorde 95,2 prosent av medianlønna for menn (95,6 prosent i 2019).

2009 mot 2019

169 900 skiller gjennomsnittslønnen for kvinner og menn i 2019. I 2009 var forskjellen 143 700. 

   

Andelen som jobber deltid, har økt de siste ti årene. Økningen er mer markant for kvinner.

For begge kjønn er det en kraftig økning i antallet med høyere utdanning. For menn er økningen på knapt seks prosent, men for kvinner er økningen elleve prosent på ti år.

Tradisjonelle valg

60 prosent av de i høyere utdanning er kvinner, men utdanningsvalgene er fremdeles tradisjonelle. Flest menn utdanner seg innenfor naturvitenskap, teknikk- og håndverksfag, og flest kvinner innenfor omsorg og undervisning, ifølge SSB.

Statistisk sentralbyrå skriver at litt i overkant av en av tre ledere er kvinner, mens under en fjerdedel av topplederne i Norge er kvinner.

Offentlig og privat

Andelen kvinnelige ledere er større enn andelen mannlige ledere i offentlig forvaltning. Det er imidlertid færre lederstillinger i offentlig forvaltning enn i privat sektor, der er andelen mannlige ledere størst.

Ved kommunevalget i 2019 fikk vi 126 kvinner som ordførere, og 230 menn. Det var ikke kommunevalg i 2009, men i 2011 – da var det 95 kvinner og 334 menn som ble valgt til ordførere.

Stortingsvalg i år

Det er stortingsvalg 13. september i år. Ved siste valg ble andelen kvinner 40,8 prosent, eller 69 av 169 mandater. I 2009 var det 39,6 prosent kvinner som ble valgt inn. I 1909 var det ett kvinnelig mandat.

Det er fortsatt bare to tredjedeler av mennene som bruker pappapermisjonsordningen, eller som benytter seg av hele fedrekvoten, som det heter.

Eldre mødre

Mors alder ved første barn har økt fra 28,1 år i 2009 til 29,8 år i 2019.

Les mer om likestilling på SSBs faktasider.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.