– Ærlig talt – dette kan ikke fortsette!

Mennesker med alvorlige psykiske lidelser dør i gjennomsnitt 10 til 15 år før resten av befolkningen av somatiske sykdommer som i stor grad kan forebygges og behandles. Inkluderer vi selvmord og ulykker i beregningen, er levetiden hele 15 til 20 år kortere enn for gjennomsnittsbefolkningen.

15 til 20 år! Tygg litt på tallene og se for deg hva det egentlig betyr. For den enkelte – og for samfunnet.

For den enkelte og dennes pårørende handler det om mye unødig lidelse, redusert livskvalitet og en altfor tidlig død. For samfunnet er det snakk om en masse mennesker som etter alt å dømme faller utenfor arbeidslivet. De blir nok et tall i en dyster statistikk over uføre, før de dør altfor tidlig.

Levealder som for 100 år siden

Hvis vi holder oss i tallenes verden litt til, kan du tygge litt på følgende: Statistisk sentralbyrå slår fast at forventet levealder i Norge i 2020 var 81,5 år for menn og 85 år for kvinner. I begynnelsen av 1920-årene var tilsvarende tall henholdsvis 60 år for menn og 63 år for kvinner.

Satt på spissen har altså en stor pasientgruppe her i vårt langstrakte land en forventet levetid på nivå med det vi alle hadde for hundre år siden. De har rett og slett ikke vært med på toget som har tatt alle oss andre inn i en ny tidsalder med bedre levekår, moderne medisinsk behandling og et lengre liv. Årsakene er mange og bildet sammensatt og komplekst.

Det er vel kjent at psykisk syke og mennesker med rusproblemer har høyere risiko for hjerte- og karsykdommer og kreft enn folk flest. Det handler om røykevaner, lite fysisk aktivitet, kosthold, overvekt og levekår. Også genetikk og bivirkninger av den medikamentelle behandlingen av psykiske lidelser spiller inn.

Det er også slik at disse pasientene i mindre grad enn andre søker hjelp for sine somatiske plager.

Somatisk sykdom fanges ikke opp

Det gir grunn til ettertanke og bekymring at en del av dette komplekse bildet er at somatiske sykdommer ikke fanges opp av helsetjenesten, noe som igjen fører til senere behandlingsstart og et dårligere behandlingsresultat. Paradoksalt nok snakker vi om en pasientgruppe med flere kjente risikofaktorer for somatisk sykdom og for tidlig død enn de aller fleste av oss.

Skal jeg være helt ærlig, er jeg ikke bare bekymret, men egentlig ganske opprørt på disse pasientenes vegne. Som om de ikke har en tung nok bør på sine skuldre fra før. Da tenker jeg ikke bare på selve diagnosen den enkelte pasient måtte ha, og plagene og utfordringene det gir, men også stigmaet disse sykdommene fører med seg. Psykisk syke møter også i dag fordommer som burde høre fortiden til. Som sykepleier, lege eller annet helsepersonell tenker du kanskje at det er uttrykk for uvitenhet i befolkningen.

Du tenker kanskje at det er der ute i samfunnet at psykisk syke blir møtt med fordommer, mens dere som jobber i helsetjenesten, møter alle pasienter med den samme respekten, empatien og faglige profesjonaliteten. Pasientens diagnose, livsstil eller sosioøkonomiske status gjør ingen forskjell for helsepersonell. Vi behandler alle pasienter likt, tenker du. 

Prestisje og holdninger?

Også sykepleiere og annet helsepersonell kan utfordres, og kanskje reflektere litt over egne holdninger og praksis.

«Sykdommer med fart og dramatikk, sykdommer som folk blør og dør av, rangerer høyere enn dem som kommer gradvis og kanskje er uklare», skrev sosiolog og professor Dag Album ved Universitetet i Oslo i en artikkel i 1991. I flere tiår har han forsket på om sykdommer har ulik prestisje og rang blant helsepersonell.

Nederst på rangstigen setter sykepleiere og leger psykiske lidelser som depresjon og angst. Sykdommene med høyest prestisje er hjerteinfarkt, hjernesvulst og leukemi. Rangeringen holder seg over tid og er den samme nå som i 1990.

Hvor effektiv, hvor dramatisk og også delvis hvor moderne behandlingen er, har betydning for helsepersonells rangering. Det er mer stas å se at syke mennesker raskt og effektivt blir til friske mennesker, enn å behandle pasienter med mer diffuse sykdommer over lang tid og kanskje med varierende behandlingsresultat.

Det er til å forstå fordi sykepleiere og leger er utdannet til å helbrede. Da er raske behandlingsresultater gull.

Det kan ikke utelukkes at dette preger din og annet helsepersonells holdninger til psykisk syke, uten at du er helt klar over det. Pasienter opplever ikke alltid at de blir møtt med respekt. Samtidig er det for enkelt å si at helsepersonells holdninger alene er årsaken til at psykisk syke og mennesker med rusproblemer har kortere forventet levetid enn oss andre. Men mye peker i retning av at også helsepersonell må være åpne for at deres holdninger kan være en del av problemet. 

Knusende dom fra Riksrevisjonen

Likeverdige helsetjenester er en av grunnpilarene i norsk helsevesen. Dette slår imidlertid kraftig sprekker når vi ser forskjellene i levealder for psykisk syke og rusavhengige opp mot den generelle befolkningen. Det er ikke til å komme bort fra at for mange psykisk syke ikke får det tilbudet og den behandlingen de så sårt trenger, verken for sin psykiske eller somatiske sykdom. Det er slått fast i rapport etter rapport og tilsyn etter tilsyn.

Så sent som i juni i år felte Riksrevisjonen en relativt knusende dom over landets psykiske helsetjeneste. Tilgangen til psykiske helsetjenester i kommunene er ulik. Mange med psykiske plager og lidelser får ikke hjelp når de trenger det. Ungdommer med samtidige psykiske lidelser og rusmiddelproblemer får ikke god nok behandling. «Den gylne regel», som innebærer at psykisk helse- og rusbehandling skal prioriteres over somatiske helsetjenester både i kroner og øre og i antall behandlede pasienter, er ikke innfridd. 

Dette kommer etter at psykisk helse har vært løftet frem som et politisk satsingsområde i flere tiår, uavhengig av om statsministeren het Kjell Magne Bondevik (KrF), Thorbjørn Jagland (Ap), Jens Stoltenberg (Ap) eller Erna Solberg (H).

Rett skal være rett. Satsingene har gitt resultater, men målene som er satt i ulike handlingsplaner og offentlige dokumenter, er langt fra nådd.

Stor politisk vilje – begrenset effekt

I de åtte årene med Bent Høie (H) som helseminister har tilbudet i Kommune-Norge blitt bedre. Distriktspsykiatriske sentre er bygget ut, det er kommet flere lavterskeltilbud til barn og unge og flere psykologer i kommunene og nærmere der folk bor. Men det holder ikke, og forskjellene i tilbudet avhengig av hvor du bor, enten du trenger hjelp i kommunen din eller i spesialisthelsetjenesten, er for store. 

Til tross for stor vilje og klare forbedringer sliter helseminister Bent Høie (H) fortsatt med å levere til den standarden og med de resultatene han ønsker. Hans marsjordre til helsetjenesten er ikke til å misforstå. «Den gylne regel» skal gjelde. Psykisk helsevern og rus skal prioriteres høyere enn somatiske sykdommer. Det skjer ikke helt i det omfanget og det tempoet helseministeren gir helsetjenesten i oppdrag fra år til år, og som han så inderlig ønsker. For det er ingen grunn til å tro noe annet enn at Høie mener alvor.

Hvorfor helsetjenesten ikke følger opp mer enn den gjør, er vanskelig å forstå. 

Et betydelig samfunnsproblem

Det er ifølge Riksrevisjonens rapport anslått at psykiske lidelser koster det norske samfunnet omkring 70 milliarder kroner per år. Dette beløpet omfatter både kostnader til behandling og trygde- og sosialutgifter som følge av at mennesker med psykiske lidelser oftere faller ut av arbeidslivet. Når vi i tillegg vet at andelen unge med psykiske lidelser øker, samt at mennesker med alvorlige psykiske lidelser altså har en levealder på nivå med det befolkningen hadde for 100 år siden, må jeg spørre:

Hvorfor får vi det ikke til, og hvor lenge kan vi leve med det?