fbpx – Er rød asfalt viktigere enn eldreomsorg? Hopp til hovedinnhold

– Er rød asfalt viktigere enn eldreomsorg?

To bilder som henholdsvis viser et sykkelfelt med rød asfalt og et pleietrengende menneske som får hjelp av helsepersonell
PRIORITERING: – Prosjekter som ikke er helt nødvendige, bør utsettes slik at vi først oppnår bedre arbeidsforhold i sykehjemmene og at de som har stått i frontlinjen for å overholde smittevernbestemmelsene, får et lite pusterom, skriver Sidsel Kampesæter-Michelsen. Illustrasjonsfoto: Mostphotos / Monica Hilsen

– Jeg synes ikke det er riktig at man prioriterer rød asfalt og badestrender fremfor eldreomsorg. Derfor håper jeg politikerne tar en prat om bruken av våre skattepenger når vi har fått pandemien på avstand, skriver avdelingssykepleieren.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Jeg er ansatt ved et av Oslos største kommunale sykehjem – et sykehjem som ikke har hatt en eneste beboer som har vært smittet med covid-19.

Det har vært svært krevende å holde sykehjemmet fritt for smitte. Vi har lyktes, men ansatte er rett og slett utslitt. Og det har kostet mye i form av høyt sykefravær.

Situasjonen gjør ledelsen ved sykehjemmet bekymret for helsen til de ansatte. Sykemeldinger er også kostbart. Det gir et merforbruk, men likevel bare en brøkdel av hva overskridelsene er for den nye hovedvannforsyningen.

Krever mer faglig kompetanse

Denne sommeren har jeg jobbet tett på sykehjemmets avdelinger i forbindelse med ferieavviklingen. Pleiebehovet for vår beboergruppe har økt betydelig de siste årene som følge av målet om at eldre personer skal bo hjemme så lenge som mulig før de får plass på sykehjem.

Beboerne har en helt annen pleietyngde nå enn for bare to til tre år siden.

Vi har derfor beboere som nå er sykere og har mer behov for pleie. Det krever mer av faglig kompetanse av ansatte enn tidligere. Det vil si flere sykepleiere, for det er sykepleiefaglig kompetanse det er behov for. Ressursene har ikke økt i takt med at beboerne har en helt annen pleietyngde nå enn for bare to til tre år siden.

Ikke mulig å fylle rollen

Sykehjemmet har vært heldig i den forstand at vi har hatt flotte og dedikerte sommervikarer. Jeg er svært imponert. Men det er ikke mulig å fylle rollen til en fast ansatt, noe som igjen er krevende for fast ansatte på jobb.

En kveldsvakt kan illustreres på følgende måte: det er 3 ansatte for 18 beboere. De tre skal:

  • Servere middag.
  • Hjelpe beboere som ikke kan spise selv. Det tar 20–30 minutter for hver beboer, og det kan være opptil 7 beboere som trenger slik hjelp på en avdeling.
  • Dele ut medisiner.
  • Gjennomføre ettermiddagsaktiviteter for og med beboerne.
  • Bistå med toalettbesøk.
  • Forberede og servere kveldsmat.
  • Gjennomføre kveldsstell.
  • Hjelpe de fleste av beboerne med å legge seg.
  • Svare på telefoner fra pårørende.
  • Rydde etter måltidene.
  • Sørge for oppvask.

Får ikke jobbet med det viktigste

Mange flere små og litt større oppgaver avhenger også av om noen har besøk, om noen blir syke og så videre. Ja, listen over gjøremål er enda lengre, men allerede her har tiden løpt ut.

Det er en krevende øvelse å oppfylle kravene i tildelingsbrevet.

Det er en krevende øvelse å oppfylle kravene i tildelingsbrevet. Det sier seg selv at det blir lite tid til den kanskje viktigste delen av jobben på et sykehjem: å snakke med beboerne, roe ned dem som er litt urolige og det å være et medmenneske – kanskje den viktigste oppgaven for oss alle.

Prioriterer asfalt og badestrand

På vei til og fra jobb passerer jeg Skullerudveien, Lambertseterveien og Nordstrandsveien. Dette er veier som alle har fått, eller er i ferd med å få, den viktige oppgraderingen med sykkelfelt med rød asfalt. Er det samfunnskritisk nødvendig, eller er det en kostnad vi kan utsette noen år?

Nordstrandsveien var relativt nyasfaltert og med tydelig oppmerket sykkelfelt. Det er skrevet i mediene at den røde asfalten bare i denne veien kostet kr 2,5 millioner kroner. Det er nok penger til at vårt sykehjem kunne hatt betydelig bedre arbeidsforhold.

Så, da er det bare å regne ut hvor mye byens røde asfaltveier har kostet oss de siste årene og hvor mye bedre drift Oslos sykehjem kunne ha hatt ved å disponere disse midlene istedenfor. På toppen av det hele kommer kostnadene ved å lage en helt ny badestrand. Ved Operaen!

Det oppleves som en hån

Vi burde kanskje sørge for å dekke inn ettervirkningene av covid-19-restriksjonene før vi tillater oss å gå på stranda? Det oppleves nærmest som en hån mot oss som tar oss av de svakeste svake.

Det forundrer meg at ingen har eldreomsorg og situasjonen ved sykehjem på agendaen i valgkampen. Forresten, jeg glemte jo at vi har fått applaus!

Mitt håp er at prosjekter som ikke er helt nødvendige, utsettes.

Mitt håp er at byens politiske ledelse setter seg ned etter pandemien vi har vært gjennom og ser kritisk på bruken av tilgjengelige midler og bruken av våre skattepenger.

Mitt håp er at prosjekter som ikke er helt nødvendige utsettes, som for eksempel symbolprosjekter som rød asfalt, slik at vi først oppnår bedre arbeidsforhold i sykehjemmene og at de som har stått i frontlinjen for å overholde smittevernbestemmelsene, får et lite pusterom.

Det er fortsatt mulig å prioritere annerledes og sørge for at våre eldre får et bedre tilbud.

Les også:

Omsorgsfull sykepleie er både nærhet og avstand

Illustrasjonen viser en hånd som både kan illustrere å si "stopp", men også å skulle ta på noen
BALANSEGANG: Av og til kan en var og forsiktig berøring bli avvist av pasienten. Sykepleieren må respektere avvisningen, men samtidig være åpen og mottakelig og utøve den nødvendige sykepleien. Illustrasjon: Kathrine Kristiansen

God omsorg innebærer innlevelse og empati, men den må ikke invadere pasientens innerste grenser. Men sykepleieren har ikke ansvaret alene. Det hviler et betydelig etisk ansvar også på beslutningstakerne i samfunnet.

På en nattevakt for en tid tilbake er en av pasientene mine en kvinne med hjerneskade etter alvorlig sykdom. Hun er vurdert til å kunne få bedre helsetilstand over tid. Hun er motorisk urolig og må ha tilsyn fordi det er fare for at hun trekker ut slanger eller skader seg. Hun ynker seg hele tiden når hun er våken.

Jeg gir smertestillende og beroligende medikamenter intravenøst med jevne mellomrom, og jeg må snu henne for å forebygge trykksår. Jeg stryker innimellom over armen hennes, holder henne i hånden og klemmer forsiktig og forsøker å snakke beroligende. Hun mangler verbalt språk, og jeg forsøker å forstå hva blikket hennes forteller. Det er intenst, men jeg leser ikke sinne i det.

På et tidspunkt trekker hun hånden til seg og rister kraftig på den. Vifter meg bort på en måte, slik jeg opplever det. Har jeg trådt henne for nær? Er det problematisk at det er en mannlig sykepleier som gir omsorg?

I løpet av natten trenger jeg hjelp fra en kollega til å skifte våt bleie og vått sengetøy. Hun står på den andre siden av sengen. Hjerneskaden gjør at pasienten har mindre oppmerksomhet mot den ene siden av kroppen.

Likevel snur hun denne siden mot kollegaen min og har et mildere drag i ansiktet, som et smil. Kollegaen satt nylig hos denne pasienten en natt, og gjenkjennelsen hos pasienten er tydelig. Etter en kort stund må kollegaen gå tilbake til sin egen avdeling.

Denne natten var pasienten overlatt til meg, og jeg holdt hennes liv i mine hender. Å hjelpe henne til livsmot og verdighet var opp til meg (1).

Hvor går pasientens innerste grenser?

Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere (2) sier i avsnittet «Sykepleieren og pasienten» at «sykepleieren ivaretar den enkelte pasients verdighet og integritet, herunder retten til faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp, retten til å være medbestemmende og retten til ikke å bli krenket».

En usikker situasjon kaller på ydmykhet.

I møte med pasienten utfordres evnen til å være åpen, sanse og ta imot pasientens uttrykk. En usikker situasjon kaller på ydmykhet. Er det noe her jeg ikke forstår? Åpenheten og ydmykheten inviterer inn nye erkjennelser. Pasienten synes å avvise meg, men hvorfor? Varhet og oppmerksomhet gjør det mulig å forstå hvilke verdier som står på spill (3). Gjøre godt og ikke skade er åpenbare verdier, men det handler også om tillit og å ta vare på kvinnens integritet.

Kari Martinsen bruker begrepet «urørlighetssonen» om pasientens innerste grenser. Trår vi over disse grensene, står vi i fare for å krenke pasientens integritet (4).

Halldis Moren Vesaas skriver også vakkert i diktet «Ord over grind» (5, s. 51) om våre innerste grenser i sammenheng med vennskap. Her er diktet representert med to av versene:

Du går fram til mi inste grind
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjaldt oss to.
Anten vi møttest titt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.

God faglighet må balanseres med empati

I møte med pasienten skal jeg gi faglig forsvarlig sykepleie og omsorgsfull hjelp (6). I god omsorg ligger respekt for pasientens grenser og en faglighet som møter pasientens behov når vedkommende ikke lenger er i stand til å ivareta behovene selv.

I denne situasjonen kunne jeg konsentrert meg om kun å passe på slangene som tilførte ernæring og medikamenter, og gitt de smertestillende og beroligende medikamentene uten å bry meg så mye om at pasienten avviste meg.

I en sykepleie uten empati og innlevelse blir pasienten et objekt for sykepleieutøvelsen. Det blir ufølsomt og lite omsorgsfullt. Innlevelse og empati må balanseres mot en invadering av pasientens innerste rom. Grunnen til pasientens avvisning må jeg respektere samtidig som jeg er åpen og mottakelig og utøver nødvendig sykepleie (4).

I en sykepleie uten empati og innlevelse blir pasienten et objekt for sykepleieutøvelsen.

Det var mitt ansvar å sørge for at pasienten fikk best mulig hjelp. Kanskje burde jeg innsett at det ikke var det beste for denne pasienten å få hjelp fra en mannlig sykepleier? Jeg prøver likevel å vinne tillit, og de aller fleste gangene lykkes jeg. Som praksislærer i sykepleie har jeg også flotte mannlige sykepleierstudenter som er gode omsorgspersoner, og som vinner pasientens tillit raskt.

Noen ganger tar det også tid å forstå situasjonen man står i. Det var natt, jeg var alene i avdelingen med ansvar for flere pasienter, og det var ikke enkelt å få tak i noen som kunne overta sykepleieansvaret. Likevel ligger ansvaret for faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp hos meg.

Økonomiske verdier kan dominere over omsorgsverdier

Løfter jeg øynene og betrakter avdelingen og institusjonen i et systemperspektiv, ser jeg kanskje en kultur der de økonomiske verdiene står sterkt og noen ganger dominerer over omsorgsverdiene.

Når de økonomiske verdiene dominerer, kan terskelen være høy for å velge det beste for pasienten. Jeg kunne ringt en kollega for å styrke bemanningen den aktuelle natten, men kviet meg fordi grunnbemanningen er lav og arbeidspresset på den enkelte er så høyt.

Det hviler et betydelig etisk ansvar også på beslutningstakerne i samfunnet.

Etikk handler ikke bare om deg i møte med pasienten. Det handler også om helsetjenestens grunnbetingelser som organisering, kompetanse og bemanning. Du har ikke ansvaret alene. Det hviler et betydelig etisk ansvar også på beslutningstakerne i samfunnet.

Som sykepleier har du et todelt etisk ansvar. Du har et personlig etisk ansvar i møte med pasienten, og du har et politisk ansvar for å kjempe for sårbare menneskers situasjon i samfunnet – nasjonalt så vel som globalt.

Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere har i avsnittet «Sykepleieren og samfunnet» flere punkter om vårt samfunnsansvar. For eksempel i punkt 6.1 står det følgende: «Sykepleieren engasjerer seg i den sosiale og helsepolitiske utvikling både lokalt, nasjonalt og internasjonalt» og 6.2 «Sykepleieren bidrar aktivt for å imøtekomme sårbare gruppers særskilte behov for helse- og omsorgstjenester» (2).

Referanser

1.          Løgstrup KE. Den etiske fordring. 4. utg. Aarhus: Klim; 2010.

2.          Norsk Sykepleierforbund. Yrkesetiske retningslinjer. Tilgjengelig fra: https://www.nsf.no/sykepleiefaget/yrkesetiske-retningslinjer (nedlastet 10.08.2021).

3.          Brinchmann BS. Etikk i sykepleien. 5. utgave. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2021.

4.          Austgard KI. Omsorgsfilosofi i praksis: å tenke med filosofen Kari Martinsen i sykepleien. Oslo: Cappelen Akademisk; 2010.

5.          Vesaas HM. I ein annan skog: dikt. Oslo: Aschehoug; 1955.

6.          Lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven). § 4 Forsvarlighet. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-64 (nedlastet 09.08.2021).

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.