Vi er kommet til 19. desember i corona-året 2020. Et særdeles spesielt og krevende år.

Regjering, med statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie, står flere ganger ukentlig frem på pressekonferanser og gir instruksjoner og stiller krav til oss. Dette handler om hvordan vi alle skal forholde oss i hverdagen vår for å unngå å få, og å spre smitte av viruset covid-19. Samfunnet vårt har hatt og har en enorm belastning på grunn av dette. På et samfunnsøkonomisk plan, men ikke minst på det menneskelige plan. Dette har kostet enorme summer siste år. Nødvendigheten av restriksjonene betviles ikke av meg. Mange mennesker i vårt land er imidlertid redde i dag. Hver dag.

Regjeringen høster anerkjennelse for sin krisehåndtering. VG foreslår til og med Bent Høie som årets navn.

Anerkjennelse fra meg? Det må jeg tilstå at er vanskelig å gi. Som sagt, jeg anerkjenner nødvendigheten av restriksjonene. Men hva slags flott innsats er det å stå og stille strenge krav til hver enkelt av oss borgere, ja til og med belære oss i hvor lang en meter er?

Hva med å ta ansvar for helheten i dette smittebildet? Denne siste faktoren synes jeg er ganske så fraværende. Hva skjedde for eksempel i sommer da sykdomsbildet var litt lettere en stund? Jo, da samarbeidet regjeringen med næringslivet og tilrettela for at utenlandske arbeidere kunne få komme til Norge uten å testes for covid-19. Arbeidskraft til lavkostnad, det vi kaller sosial dumping, var så viktig at man glemte smittefaren.

For hva er helhetsbildet i denne pandemien? Rent utover at et smittsomt og dødelig virus er kommet til verden ellers, og til Norge?

Hva er noe av bakgrunnen for at et virus sprer seg over hele verden med en hastighet ikke fjernt fra lynets?

Hva har kapasitet/beredskap i helsevesenet å si for behovet for alle restriksjoner? Hvor mange pasienter som hadde sykdommer og planlagt behandling – lenge før viruset kom inn over våre grenser – måtte utsette utredning og behandling? Hvor mange helsefagfolk har fått en ekstremt mye hardere arbeidshverdag grunnet dette viruset?

Er noe av svarene på disse spørsmål å finne i en stadig større forbruksmentalitet og effektiviseringsiver, i tråd med markedsøkonomisk tenkning? For det er jo en sannhet at med dagens markedsøkonomiske tenkning og troen på stadig mer/raskere/ bedre, gjør at mange nå reiser jorden rundt flere ganger i året. Anbud og jakten på billigste arbeidskraft gir stor bevegelse i arbeidsstyrkene. I Helse-Norge gir bruk av vikarbyråer liten kontinuitet og stor smittefare. Belastningen på pressede, fast ansatte fagfolk blir også større.

Så jeg må bare medgi at for meg er det ganske så logisk at nettopp den fanatiske markedsøkonomiske styringen i dag gir det vesentligste svakhetspunkt i møte med farlige nye virus.

Hvor mange av landets sykepleiere, leger, helsefagarbeidere med flere var fortsatt slitne da den andre oppturen med smitte kom? Hvor mange ganger skal det være de som arbeider nærmest de syke og pleietrengende som skal jobbe mer enn arbeidsmiljøloven egentlig tillater?

Hva med antallet sykehusplasser/sengeplasser i Norge? Kan vi etter denne pandemien fortsatt, og med rette, hevde at det planlagte antall sykehusplasser skal ned i framtida? Jo, vi får snart en vaksine nå. Men hvor stor er sannsynligheten for at vi ikke får et nytt, smittsomt og dødelig virus i løpet av en femten-tjueårsperiode?

Likevel ser vi at helseforetakene, også nå i år, fortsetter å vedta flytting og sentralisering av nye, store sykehus med færre sengeplasser. Vi ser det i Oslo og vi ser det i Innlandet, blant annet. Dette skjer til og med rett etter at evalueringsrapporten om det feilslåtte foregangssykehuset Kalnes ble publisert. «Vi skulle hørt på de ansatte hele tiden» var konklusjonen der.

Jeg hørte en av de siste dagene argumentasjonen fra administrerende direktør i Helse Sør Øst, Cathrine M. Lofthus. Bakgrunnen var vedtak om å bygge nytt storsykehus i Innlandet, i Brumunddal. Det var så klart at man måtte vente mye uro og bråk med slike store omveltninger, sa hun.

Ja, men betyr det også at man bare skal kjøre på med det som er bestemt av noen byråkrater, uten å lytte til ansatte og fagfolk? Særlig er dette et vesentlig spørsmål nå etter evalueringsrapporten fra Kalnes.

Ikke minst er det et høyst betimelig spørsmål etter erfaringene vi har til nå med corona-pandemien. Hvordan kan det som ble tenkt var riktig før 12. mars 2020 få fortsette å være sant, og uten at politikere som helseminister Bent Høie går ut og instruerer om å vente med vedtak til denne pandemien er over?

Jo da, administrerende direktør i Helse Sør-Øst er lege. Men skal du ha solid kunnskap bak vedtak, også på det medisinske og omsorgsbaserte feltet, må du utvikle denne kunnskapen i dialog med fagfolk/fagfeller på ulike nivåer, ikke bare de som sitter i ledelse og byråkrati. Blant fagfolkene som inngår i reelle dialoger, må det også finnes fagfolk som ofte, og her og nå, kjenner pasientens puls. Jeg undrer hvor lenge det er siden administrerende direktør gjorde det?

Det vil aldri være tilstrekkelig å forvente uro og kritikk uten å faktisk lytte og argumentere i en dialog. Helseforetakene synliggjør vel ytterst sjelden at kunsten å lytte er noe de kan. Krone-argumentet er det som vektlegges. Men dette er ikke en velferdsstat verdig.

Så jeg tenker altså, hvordan kan vi berømme dagens regjering for corona-håndteringen, så lenge de ikke ser lenger enn de viser oss i dag?

Retningslinjene vil erstatte de tidligere rammeplanene for utdanning innen henholdsvis anestesi-, intensiv-, operasjons-, barne-, kreft- og helsesykepleie. Jeg har allerede deltatt i diskusjonsrunder, og miljøene er ikke enige på noen punkter. 

Må møte motstand

Det jeg selv brenner aller mest for, og som miljøene er enig om, er selvsagt at departementene må møte motstand på «avslutningsmuligheten». Det er helt uforståelig og ulogisk: Utdanningene skal være på masternivå, men med mulighet for å avslutte før utdanningen er fullført, og likevel får studenten tittel og funksjon som spesialsykepleier?!?

Det handler ikke om hvilken utdanning som har gitt funksjonsdyktige spesialsykepleiere tidligere. Det handler om hvordan utdanningen skal være for fremtiden. I høringsbrevet etterspørres innspill på, blant annet, «i hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov» og «i hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?» Her er, etter min mening, det eneste svaret at retningslinjene oppfyller dette kun dersom kandidaten fullfører dem i sin helhet! 

Minimumskravet bør opprettholdes

Det andre jeg brenner for, men som det råder uenighet om, er opptakskravet til masterløpene. Om vi ser på rammeplanene, definerer alle et minimumskrav til relevant yrkespraksis for anestesi/intensiv/operasjon/barn/kreft på to år og ett år for helsesykepleie. Jeg mener minimumskravet bør opprettholdes.

For det første er det dessverre ingen garanti for hvor studenter som ønsker masterutdanning har vært i sine praksisperioder på bachelor. De kan faktisk ha fullført sykepleierutdanningen uten å ha sett en kritisk syk pasient en eneste gang og ha begrenset erfaring med praktiske prosedyrer som kateterisering og innleggelse av perifert venekateter selv med bruk av avansert medisinsk teknologi.

Etter innføring av nasjonale retningslinjer for sykepleierutdanning, ser det ved Høgskolen i Østfold ut til at 3. års studenter får praksis i sykepleierens organisatoriske og pedagogiske kompetanse. Her vil jeg for det første be deg – du som leser dette og som forhåpentligvis vil komme med høringsinnspill og du som er anestesi/intensiv/operasjon/barn/kreftsykepleier spesielt (men kanskje også helsesykepleier?) – om å reflektere over hvordan det vil være å veilede en nyutdannet sykepleier med nevnte (manglende) erfaring i det høyteknologiske miljøet vi alle er en del av – med de sykeste og mest sårbare pasientene.

Klinisk erfaring gir faglig innsikt og oversikt

Videre er vel formålet med våre utdanninger at de skal være en erfaringsbasert master (versus en «akademisk master»): jf. Forskrift til krav om master §5. Også her kreves minst to års relevant yrkespraksis. Argumentasjonen imot kravet om erfaring går blant annet på at «løpene» blir så lange – fra bachelor (3 år) – (erfaring 2 år) – master (2 år) – ph.d. (3 år). Da spør jeg: Hvor mange ønsker vi skal ta en doktorgrad? I hvert fall ikke flesteparten, spør du meg!

Vi trenger doktorer til forskning og undervisningsinstitusjonene, men ikke hovedsakelig som klinikere! Klinikerne skal ha mastergrad. For meg tok det 21 år (!!!) fra starten på bachelor til slutten på ph.d. takket være mange års klinisk erfaring både før og etter anestesiutdanning. Og jeg ville ikke vært de årene foruten. Klinisk erfaring gir faglig innsikt og oversikt, og ikke minst troverdighet. 

Riktignok tar det dermed to «ekstra» år for en hypotetisk sykepleier å bli ferdigutdannet spesialsykeleier. Men for de aller fleste utdanningene er søkertallet mye høyere enn antall plasser – selv nå hvor kravet om relevant yrkeserfaring eksisterer. Så, etter min mening vil gjennomførbarheten av retningslinjene faktisk avhenge av de to årene før oppstart.

Viktig med praksis

Det tredje jeg brenner for er omfanget av praksisstudier. Her vet jeg også at diskusjoner har gått på om det virkelig er nødvendig med så mye praksis, om noe kan erstattes av simulering og/eller ferdighetstrening, eller rett og slett bare fjernes.

Igjen ber jeg dere se på rammeplanene. De har gitt oss funksjonsdyktige spesialsykepleiere siden 2005. Omfanget på praksis har utgjort minimum 50 prosent for anestesi/intensiv/operasjon/barn og spesifisert med minimum 90 prosent pasientnært. Her kan man da regne på antall uker og timer per uke. Uavhengig av dette mener jeg at praksis ikke skal reduseres sammenliknet med tidligere, at det fremdeles skal være pasientnær praksis og at eventuell simulering/ferdighetstrening kommer i tillegg, som et pedagogisk middel. 

Her ber jeg igjen den leseren som selv er spesialsykepleier, men nevnte praksisomfang, om å reflektere over egen funksjonsdyktighet ved avsluttet spesialutdanning. Hvor trygg følte du deg den første/eventuelt de første månedene som spesialsykepleier? Hvor takknemlig var du ikke over å ha erfarne kolleger å støtte deg til? Her må vi, etter min mening, være varsomme for ikke å havne i «effektiviseringsfella».

Det er ikke én masterutdanning

Til sist vil jeg gjerne «få brenne for» de ulike funksjonene alle utdanningene skal fylle. Dette er ikke en masterutdanning for spesialsykepleiere. Det er ulike masterutdanninger for henholdsvis anestesisykepleiere, intensivsykepleiere, operasjonssykepleiere, barnesykepleiere, kreftsykepleiere og helsesykepleiere. Det er svært spesialiserte, definerte, funksjonsområder i en stadig mer spesialisert helsetjeneste. 

De nasjonale retningslinjene som er på høring, er utarbeidet i fellesskap av representanter for studenter, klinikere, ledere og ansatte ved utdanningsinstitusjoner. De har alle nedlagt stor innsats og engasjement i arbeidet. Her er det viktig at nettopp de samme gruppene følger opp, kommer med innspill om det er noe de savner, eller fremhever det de mener og støtter er viktig. Og ikke minst er det viktig at vi nå følger prosessen videre, slik at arbeidsgruppene får gjennomslag for sine (reviderte) retningslinjer og at dette ikke overstyres fra departementsnivå!