fbpx – Kan privat og offentlig helsetjeneste utfylle hverandre? Hopp til hovedinnhold

– Kan privat og offentlig helsetjeneste utfylle hverandre?

KLASSESKILLE: – Fire av fem av dem som ifølge Helsepolitisk barometer mener at vi har et todelt helsevesen, opplever at det er negativt. Klasseskille, urettferdighet og tapping av arbeidskraft fra det offentlige helsevesenet oppgis som grunner for at privatisering av helsetjenesten ikke er bra, skriver Silje Naustvik, nestleder i NSF. Foto: Sunniva Tønsberg Gaski

– Noen vil si at flere private aktører vil gi bedre helsetjenester i fremtiden. Andre vil hevde det motsatte. Spørsmålet er om de kan utfylle hverandre. Slik helsevesenet er organisert og finansiert nå, er svaret nei, skriver nestlederen i NSF.

Dette er et innlegg fra NSF. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Et godt offentlig helsevesen har lenge vært vår felles helseforsikring. Vi har vært stolte av å ha et system med gratis helsetjenester til alle nordmenn. Det er fint å si, men det er ikke sant.

Det har aldri vært gratis. Vi har alle betalt. Skatten har vært vår forsikringspolise. En kjempediger kronerulling vi alle bidrar inn i, for å sikre at naboen faktisk får behandling for tykktarmskreften selv om han har vært arbeidsledig de to siste årene.

Det har vært en dugnad gjennom generasjoner som vi har vært stolte av, et hedersmerke på vår velferdsstat. Vi tar oss råd til å ta vare på hverandre. Tar vare på alle. Uansett.

Vårt felles offentlige helsevesen har vært så solid og holdt en så høy standard at selv de rike blant oss har brukt det. Det er jo ingen vits i å lete etter en privat løsning når det er i det offentlige at stjernekirurgene jobber. Et slikt system finnes ikke overalt.

Det offentlig helsevesenet er truet

Men noe er i ferd med å skje. Vår felles offentlige helsevesen er truet. Av et offentlig helsevesen som lider under små budsjetter, mangel på kvalifisert personell og en organisasjon som ikke tilpasser seg virkeligheten raskt nok.

Jeg har tidligere skrevet om at den kommunale fattigdommen truer sykepleierfaget. Sykepleiere beskrev en helse- og omsorgstjeneste så skåret ned til beinet at det truet kvaliteten på tjenesten, etikken og sykepleiefaget.

Det er stor mangel på kvalifisert personell til å løse oppgavene i offentlige sykehus og kommunale helsetjenester. Vi har alle lest tallet at det mangler 7000 sykepleiere, og at tallet vil flerdoble seg i løpet av få år.

Det kan være en mulighet for høyere lønn og bedre arbeidstid for sykepleiere.

Samtidig har det offentlige fått kraftig konkurranse fra den private helsenæringen som rekrutterer de samme fagfolkene. For sykepleierne kan det være en mulighet for høyere lønn og bedre arbeidstid. Og det er et enormt marked for private aktører som kan tilby vikarer til det offentlige eller starte opp private klinikker, sykehus og behandlingsinstitusjoner.

Klassekampen skrev senest for noen uker siden om Dr. Dropin som nå rekrutterer jordmødre til sine klinikker – de tilbyr dagstilling og godt betalt.

Konkurranse er bra, isolert sett

Så er ikke dette egentlig bra, da? For både sykepleiere og pasienter? Endelig kommer det konkurranse som kan pushe opp lønninger og sørge for bedre tilbud til dem som trenger det!

Isolert sett kan det være bra for enkelte arbeidstakere og pasienter. Konkurranse om sykepleieres lønninger og arbeidsvilkår er muligens det som skal til for å endelig få gjort noe med den altfor lave lønna og dårlige arbeidsforhold. For pasientene fyller de private aktørene et behov det offentlige ikke klarer å fylle. Det er ikke tilfeldig at det er kvinnehelse Dr. Dropin satser på.

Jeg har en innrømmelse å komme med. Jeg har brukt private helsetjenester opptil flere ganger. Da vi ikke klarte å få barn, oppsøkte vi en privat gynekolog fordi ventetiden i det offentlige ikke var til å holde ut. Vi hadde penger, i alle fall nok til å gå til privat lege noen ganger.

Den private gynekologen henviste meg til laparoskopi (i det offentlige), og bevandret i systemet som jeg er, visste jeg at om jeg ringte til Ullevål og sa jeg kunne møte på kort varsel, ville jeg kanskje slippe unna ventetiden på opp mot åtte måneder. De ringte kort tid etter, og bare uker etter henvisning var operasjonen gjennomført og egglederne åpne.

I svangerskapet mitt (jeg ble heldigvis gravid) oppsøkte jeg den private helsetjenesten igjen. Tanken på at det kunne være noe feil med fosteret ville ikke slippe. Jeg klarte ikke vente til uke 18 med å se at alt var bra. Volvat reddet meg. Og jeg kunne slappe av. Alt var bra.

Mange mener vi har et todelt helsevesen

I Norge, men ikke minst internasjonalt, vokser «helseindustrien» raskt. De fem høyest verdsatte selskapene i verden i dag, alle opprinnelig IT-selskaper, har nå inntatt helseindustrien.

Vår egen regjering har sågar lagt frem en «Helsenæringsmelding» som med regjeringens egne ord skal bidra til «verdiskaping i norsk økonomi, flere lønnsomme arbeidsplasser og en bedre og mer effektiv helse- og omsorgstjeneste».

Kanskje er det sånn at helsenæringen kan bidra til verdiskaping, flere lønnsomme arbeidsplasser og en mer effektiv helse- og omsorgstjeneste.

De fleste er opptatt av å si at vi skal ha en sterk offentlig velferdsstat hvor lommeboka ikke avgjør.

Men hva går det på bekostning av? Uansett politisk farge, er de fleste av oss opptatt av å si at vi skal ha en sterk offentlig velferdsstat hvor lommeboka ikke avgjør. Faktisk sier alle de politiske partiene i Norge dette.

Mange nordmenn har både lommebok og ressurser til å finne ut av hvordan man kan få hjelp raskt. Det er en lettvint løsning for å løse et problem, uten ventetid. Såfremt du har penger, ressurser og postadresse i sentrale strøk.

Ifølge Kantars årlige undersøkelse «Helsepolitisk barometer» svarer 68 prosent av befolkningen at de mener vi har et todelt helsevesen i Norge i dag der størrelsen på bankkontoen har betydning for hvor god behandling du får.

Det oppstår A- og B-lag

Helsetjenestene er et offentlig ansvar og må også være underlagt politisk styring og kontroll. Et stadig ekspanderende privat helsemarked på siden av det offentlige er vanskelig å kombinere med prinsippet om god ressursutnyttelse, lik tilgang til helsetjenester, forsvarlig arbeidsmiljø og tariffestede rettigheter for de ansatte.

Ikke alle bor i en by med tilgang til private helsetjenester, og ikke har alle penger til å betale for det heller. Dermed blir det raskt et A- og B-lag – de med penger og ressurser kontra de uten penger og ressurser til å navigere i det private helsemarkedet.

En stor tilleggsutfordring er at et stort privat marked effektivt vil støvsuge de offentlige helsetjenestene for både penger og kompetanse. Hva skjer hvis alle jordmødrene her til lands finner ut at de heller vil jobbe for Dr. Dropin der de nå får bedre arbeidstid og bedre lønn? Da står et avmagret offentlig helsetjenestetilbud tilbake.

Det er heller ikke slik at private aktører er kjent for å tilby ansatte bedre lønn og arbeidsvilkår enn det offentlige. For at noen skal anse helse som en attraktiv næring å investere i må det være muligheter for eieren å tjene penger. Bemanningskostnadene er den største utgiften i helsetjenesten. Potensialet til utgiftskutt er dermed på antall ansatte på jobb, eller ved å ha dårlige lønns- og pensjonsvilkår. Det har vi dessverre flere eksempler på fra, for eksempel, private sykehjem.

Det er stor forskjell på kommersielle aktører

Tilbake til Helsepolitisk barometer. Fire av fem av dem som ifølge Helsepolitisk barometer mener at vi har et todelt helsevesen, opplever at det er negativt. Klasseskille, urettferdighet og tapping av arbeidskraft fra det offentlige helsevesenet oppgis som grunner for at privatisering av helsetjenesten ikke er bra.

Likevel er selv de som er negativ til et todelt helsevesen, villig til å betale mer selv dersom de dermed kunne være sikret en enklere og kjappere tilgang til helsehjelp.

32 prosent tror tilgangen til offentlige helsetjenester vil bli dårligere om fem år enn i dag. Bare 16 prosent tror tilgangen vil bli bedre. Høyrevelgere skiller seg ut her. Der tror færre (19 prosent) at tilgangen blir dårligere, mens flere (23 prosent) tror at tilgangen blir bedre.

Noen vil si at flere private aktører vil være garantisten for bedre helsetjenester i fremtiden. Andre vil mene at de er en trussel for det offentlige. Spørsmålet er om det private og offentlige utfylle hverandre uten at det går på bekostning av det offentlige helsevesenet og lik tilgang på helsetjenester?

Slik helsevesenet er organisert og finansiert nå, er svaret nei.

Helt avslutningsvis må vi tilbake til nyansene. Privat er selvfølgelig ikke bare privat. Det er stor forskjell på de kommersielle aktørene (som skal tjene penger) og de ideelle aktørene (som ikke har profitt som formål). Vi har også mange private ideelle aktører som er viktige premissleverandører for utviklingen av helsetjenestene. De fortjener et helt eget innlegg.

Neste gang.

Les også:

– Hvis Norge har en plan om å satse på sykepleierne, er tiden inne nå

FORTJENER MER: Blant dem som er underbetalt, er det sykepleierne som har den høyeste utdanningen og den viktigste kompetansen. Så de fortjener absolutt mer. Men ikke bare på grunn av pandemien, men også med tanke på sykepleiermangel og rekruttering i fremtiden, mener Prenga. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Satser man på sykepleierne i år, belønner man ikke bare sykepleierne for deres innsats under pandemien. Man investerer samtidig i et godt helsevesen, også med tanke på eventuelle nye pandemier, skriver Kastriot Prenga.  

– Sykepleierne har gjort en imponerende innsats under koronakrisen, men det er de ikke alene om. De kunne ikke ha gjort jobben sin uten dyktige medarbeidere og kolleger rundt seg. De har ikke stått alene, sier Fagforbundets leder Mette Nord til Børsen.

Da jeg leste dette, ble jeg forvirret, overrasket, sint, provosert og skuffet på samme tid. Kommer dette fra en arbeidstakerorganisasjon? Jeg fikk plutselig hundrevis av spørsmål jeg ville stille lederen i Fagforbundet. 

Skuffet over Fagforbundet

Jeg har i første omgang tre spørsmål til Mette Nord:

1. Hvordan hadde det gått hvis det ikke var sykepleiermangel?

2. Hvordan hadde det gått med flere sykepleiere i en avdeling i stedet for færre sykepleiere med flere helsefagarbeidere og assistenter?

3. Hvordan hadde du følt deg om du ble innlagt på sykehus (eller om du var eldre og innlagt i et sykehjem) og sykepleieren på vakt ikke hadde nok tid til å følge deg opp fordi det var så mange andre som ropte på den stakkars sykepleieren?

Tusenvis av mennesker hadde ikke mistet jobbene sine om vi hadde hatt nok sykepleiere.

Jeg har svaret på det første og det andre spørsmålet:

Det hadde gått mye bedre, og tusenvis av mennesker hadde ikke mistet jobben sin, hadde vi hatt nok sykepleiere. Kanskje vi ikke hadde trengt å stenge ned hele samfunnet fordi vi hadde hatt nok kapasitet til å fronte covid-19.

Det hadde vært tryggere for pasientene og arbeidsplassene om vi hadde hatt flere sykepleiere på vakt. Vi hadde spart mye penger med tanke på karantene, innleide vikarer og overtid.

Det hadde vært interessant å få svar på spørsmål nummer tre fra deg – Mette Nord – og mange andre som ikke tar sykepleiermangelen på alvor.

Vi bør støtte hverandre

Det er riktig at sykepleierne ikke har stått alene under koronakrisen, men de har hatt et kjempestort ansvar hele veien, og krisen er ennå ikke over. 

Bedre lønn er et av de viktigste virkemidlene vi kan bruke for å bekjempe sykepleiermangelen.

Dessuten er sykepleiermangelen stor, og den må bekjempes. Og bedre lønn er et av de viktigste virkemidlene vi kan bruke for å bekjempe den.

Norsk Sykepleierforbund (NSF) er kun for sykepleiere, og det er naturlig at NSF forhandler lønn for sykepleierne. Fagforbundet, derimot, representerer flere yrkesgrupper og ufaglærte, og da er det Fagforbundet som må forhandle lønn for sine medlemmer uavhengig om det er snakk om sykepleiere, helsefagarbeidere eller andre. Men Fagforbundet trenger ikke kritisere NSF, eller være redd for at NSF skal forhandle bedre lønn for sine medlemmer.

Bare så det er sagt, så har jeg som tidligere hovedtillitsvalgt for NSF hatt et kjempegodt samarbeid med Fagforbundet og de andre arbeidstakerorganisasjonene lokalt. Det burde være slik sentralt også. Vi bør støtte hverandre.

Økt arbeidsmengde

Reaksjonen til Mette Nord minner meg om «rollekonflikten» mellom sykepleierne, helsefagarbeiderne og assistentene i eldreomsorgen. At lederen i Fagforbundet ikke vet bedre enn helsefagarbeiderne og assistentene om hva som er sykepleierens jobb og ansvar, overrasker meg stort. Jeg snakker spesielt om de sykepleierne som jobber i kommunesektoren og ellers i eldreomsorgen der sykepleierne jobber mye alene og under press. I tillegg har de et stort ansvar.

Covid-19-situasjonen, som har ført til en pandemi, har økt arbeidsmengden, ansvaret og arbeidspresset på alle, og spesielt på disse sykepleierne. Det er ingen helsefagarbeider eller assistent som setter i gang smittevernregimer ved mistanke om covid-19. De følger bare rutinene som sykepleierne har utarbeidet ut ifra anbefalingene eller retningslinjene fra nasjonale myndigheter.

Det er alltid sykepleierne som har stått i fronten, gjort mye forberedelser før og under mistanke om covid-19 samt ryddet opp etterpå. De har hatt direkte kontakt med pasienter, holdt kontakten med pårørende og mye mer.

Det er bare trist

Hvis Fagforbundet har gått tom for argumenter for forhandling av lønn for sine medlemmer, så kan de i hvert fall ikke kjempe mot sykepleierne. Å være nybakt sykepleier med så mye ansvar på samme vakt med en kollega som har lang erfaring, mindre kompetanse og som tjener mye mer i lønn er ikke noe motiverende for å si det mildt. Lønn skal tilsvare kompetanse og ansvar. 

Sykepleiermangelen var allerede godt kjent før pandemiens inntog.

Hele situasjonen snakker mer enn kun pandemien. Sykepleiermangelen var allerede godt kjent før pandemiens inntog. Pandemien gjorde det bare enda mer tydelig at vi trenger flere sykepleiere. At Fagforbundet selv prøver å rekruttere sykepleiere samtidig som de sier at sykepleierne ikke fortjener mer lønn, er bare trist. Det viser nok en gang at de er ikke er der for sykepleierne.

Avviser sykepleiernes krav

Sykepleierne som har stått i front under pandemien, har krevd et ekstra lønnsløft. Stein Lier-Hansen, lederen av Norsk Industri, mener det er en svært dårlig idé.

Lier-Hansen skrur forventningene kraftig ned før årets lønnsoppgjør. «Det er ingen automatikk i stadig økt kjøpekraft», sier han. Norsk Industri-sjefen tegner et mørkt bilde av norsk økonomi og norsk industri i forkant av oppgjøret. Til NTB 18. juni sier Lier-Hansen at vi egentlig trenger å forhandle lønna ned.

NSFs leder Lill Sverresdatter Larsen kommenterer Lier-Hansens utspill i Sykepleien. Hun mener han har misforstått hennes budskap rundt sykepleiernes lønnskrav.

Jeg regner ikke med at lederen av Norsk Industri har sykepleierutdanning, og da kan jeg ikke forvente at han forstår sykepleiernes rolle i helsevesenet. Han, som en industrimann, tenker kanskje bare på profitt, effektivitet og produktivitet. Lier-Hansen kan vel neppe forstå at helsevesenet  som ikke produserer noe eller tjener penger  tar den største potten av både nasjonalt og lokalt budsjett.

Han ser kanskje på sykepleiere – og andre som jobber i helsesektoren – som kun kostnader og utgifter? Han forstår kanskje ikke at av å ha et bedre og velorganisert helsevesen, så sparer samfunnet veldig mye. 

Ta fra de rike

Men ... jeg er delvis enig og delvis uenig med Lier-Hansen. Jeg er uenig med ham når han sier at det er en dårlig idé for sykepleiere som har stått i fronten i pandemien å kreve et lønnsløft. Om NSF ville brukt pandemien som argument til å forhandle lønn for sykepleierne, så hadde de ikke ventet til høsten.

Men jeg er enig med Lier-Hansen når han sier at vi egentlig trenger å forhandle lønna ned på generell basis. Her mener jeg at han er inne på noe. Han har sett og forstått at de som har de viktigste og samfunnskritiske oppgavene også er blant de underbetalte.

Jeg oppfordrer Lier-Hansen til å forhandle ned lønnen til alle de overbetalte lederne.

Jeg oppfordrer derfor Lier-Hansen til å forhandle ned lønnen til alle de overbetalte lederne og heller gi mer til dem som er underbetalt (renholdere, butikkansatte, helsefagarbeidere, sykepleiere og så videre).

Og husk at blant dem som er underbetalt, er det sykepleierne som har den høyeste utdanningen og den viktigste kompetansen. Så de fortjener absolutt mer. Men ikke bare på grunn av pandemien, men også med tanke på sykepleiermangel og rekruttering i fremtiden.

Jeg håper – og forventer – at lønnsforhandlingene i år ikke handler om hvem som skal få mest og minst, eller at pandemien får så stor oppmerksomhet, men at den tar høyde for sykepleiermangel, kompetanse og ansvar.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.