fbpx – Omsorgsfull og forsvarlig helsehjelp. Tuller du? Hopp til hovedinnhold

– Omsorgsfull og forsvarlig helsehjelp. Tuller du?

Bildet viser overlege Ina Rimberg
AVVIK I ELDREOMSORGEN: – Hadde de samme avvikene skjedd i en barnehage eller skole, hadde utvilsomt noen reagert. Men for eldre og syke er det greit, skriver overlegen som også er utdannet sykepleier. Foto: Marko Golubovic

– Helsearbeidere i eldreomsorgen skal yte faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp til hver enkelt. Det er det overhodet ikke tid, ressurser eller penger til. Derfor brytes loven hver dag og mange ganger daglig, skriver overlegen.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Ikke for å skryte, men jeg jobber på sykehjem.

Her jobber jeg med utholdende, flinke og omsorgsfulle multikunstnere. Hver dag, kveld og natt, 365 dager i året er det noen av disse supermenneskene på vakt. Jeg tror alle gjør sitt aller beste når de er på jobb.

Hvor ofte går vi hjem og er skikkelig fornøyde med egen innsats? Med kvaliteten på stellene vi har utført i dag? Med tryggheten for pasientene? Med følelsen av å ha hatt god tid og å ha gitt den best mulig faglig forsvarlige og omsorgsfulle helsehjelpen vi er pålagt å gi – både etisk og juridisk?

Hverdagen

Dagvakt, fullt bemannet (bekvinnet er vel rettere å si), på én av tre avdelinger:

32 beboere. Tre sykepleiere, sju helsefagarbeidere og to lærlinger på jobb.

27 beboere skal opp til frokost klokken 09.00. De resterende fem er sengeliggende i dag.

Alle beboere skal stelles. De skal få to måltider i løpet av vakten, og begge skal lages av personalet.

Han gråter fordi han ikke vet hvor han er. «R» er sint fordi «B» hallusinerer og påstår at «R» har stjålet brillene.

12 beboere trenger hjelp i måltidet. Tre beboere får intravenøs antibiotika. Urinkateteret til «L» er tett. «S» faller på vei til badet. Hun glemte at hun ikke lenger kunne hjelpe seg selv. Kutt må sys.

Kun tre av beboerne er mentalt klare. Resten har en grad av demens. «K» gråter fordi han ikke vet hvor han er. «R» er sint fordi «B» hallusinerer og påstår at «R» har stjålet brillene hans og kanskje vil ta rullatoren hans. «R» gir fra seg rullatoren til «B», og det resulterer i nok et fall.

For mange oppgaver

Kveldssykepleier har sykt barn, og det må ringes etter en erstatter. Kan noen gjøre det? Åtte beboere skal på konsert og må følges.

Mat må bestilles. Rom må ryddes. Medisinlister må fakses (!) til apoteket innen klokken 12.00. Har legen signert?

Hun som fyller 90, skal få familien på besøk og må få rullet håret. Hårrullene har «B» tatt og hun vil ikke gi dem fra seg.

Musikkterapeuten har jazzgruppe, men vi har ikke tid til å motivere «M» til å delta. Hun har angst og trenger tid til å forberede seg. «N» vil ikke skifte bleie. «H» ligger for døden. Pårørende er der. Det er bra at de kan si ifra hvis «H» trenger noe.

Rent tøy skal legges tilbake til rett beboer. «P» liker å hjelpe til med å brette tøy, men det er det ikke tid til; to av helsefagarbeiderne er på obligatoriske nettkurs. Sykepleier må kontrollere medisinene. Vet noen om blæreskanneren virker?

Og hvem er ansvarlig for å bestille dekoder til TV-en til «E»?

For få helsearbeidere

De ringer fra Helsehus om en ny pasient. Vedkommende kommer om én time. Én time? Det skal gå bra, ja, vi har både hjemmedialyse og velkomstblomst. Velkommen skal han være. «T» blør neseblod igjen. Kan noen ringe legen? Hun er opptatt i en pårørendesamtale. Haster det?

«F» liker vind i håret. «D» vil lukte på syrinene. «B» trenger kroppskontakt for å føle seg rolig. «A» forstår ikke hvorfor han må være her, men det hjelper hvis man viser ham fotoalbum fra gamle dager. «T» leter etter ektefellen sin og husker plutselig at hun er død. Han blir utrøstelig.

Det ringer fra rom 118, men hun ringer hele tiden, så det er sannsynligvis ikke alvorlig denne gangen heller.

Det ringer fra rom 118, men hun ringer hele tiden, så det er sannsynligvis ikke alvorlig denne gangen heller. Men hva hvis?

Pårørende til «K» ringer; hvordan det går med mor etter at hun var på OBS-posten?

Bare vent litt, så skal jeg få tak i mors primærkontakt. Beklager hun er litt opptatt med sårstell. Jeg skal finne ut av det. Jeg ringer deg tilbake, ok?

Hvem skal ta lunsjpause først (ikke betalt)? Men ikke forlat avdelingen. Vi trenger en som kan holde oppsyn. Har du gitt beskjed til legen om at «T» kanskje har urinveisinfeksjon? Urinprøve må sendes til Ullevål, husk det!

Og jeg lurer på om «F» begynner å bli verre i sin hjertesvikt. Når er legen klar igjen?

Omsorgsfull helsehjelp?

Et stell, et delt måltid, en klem eller en prat gir anledning til å vurdere beboeren fysisk og psykisk, skape trygghet og tilhørighet og gi individuell omsorg. Det er vel noe av det vi mener når vi snakker om omsorgsfull helsehjelp?

Og en verdig alderdom?

Men ... disse øyeblikkene er tidstyver som stjeler verdifulle minutter fra noe som er mer produktivt/nyttig/effektivt. For hvem?

Her er poenget: For mange, for store, for alvorlige, for tidkrevende oppgaver skal løses av for få helsearbeidere. Disse helsearbeiderne skal dekke alle behovene til den unike gruppen «eldre».

Helsearbeidere i eldreomsorgen skal yte faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp til hver enkelt. Det er det overhodet ikke tid, ressurser eller penger til. Derfor brytes loven hver dag, mange ganger daglig.

Hva skjer når medisiner deles ut feil, pasienter faller fordi de måtte være alene i to minutter, vi ikke har tid til å motivere til stell og når beboere ikke får kommet seg ut i frisk luft fordi det rett og slett ikke er noen som kan følge?

Gjentatte avvik

Avvik på situasjoner som gjentas og gjentas.

Avviksmeldinger er brannslukking. Avvik er beskrivelser av et system som stiller den enkelte helsearbeider til ansvar for faglig forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp uten at vi er i nærheten av å ha ressursene til å kunne gjennomføre det.

Jeg har lurt på om den enkelte helsearbeider bør stilles mer direkte ansvarlig for sine handlinger. Eldre menneskers rettssikkerhet er dårlig.

Brukes det tvang uten vedtak (og det gjør det!), er ikke refleksen å kalle det et overgrep, men å «øke kompetansen om tvang».

Hvorfor i alle dager fortsetter vi? Og hvorfor protesterer vi ikke?

Hadde disse avvikene skjedd på en skole eller i en barnehage, hadde konsekvensene vært helt annerledes. Kardemommeloven og nestekjærlighetsprinsippet er godt kjent i velferdsstaten Norge.

De fleste av oss vet forskjell på rett og galt, og bør vi ikke kunne «ta» dem som utfører disse avvikene?

Men så enkel er ikke virkeligheten.

Vi som jobber i eldreomsorgen vet at hverdagen er en Sisyfos’ oppgave. Hvorfor i alle dager fortsetter vi? Og hvorfor protesterer vi ikke mye høyere mot det åpenbare enorme gapet mellom vårt ansvar for faglig forsvarlig og omsorgsfull helsehjelp på den ene siden og de manglende ressursene på den andre? Når vi i tillegg blir gjort ansvarlige for at ting går galt?

Som en bil uten bremser

Man kan ikke gjøre mer enn sitt aller beste. Og avvikene fortsetter å skje til tross for den enorme innsatsen til helsearbeidere.

Det blir som å skrive avvik på en bil uten bremser; en bil som alle vet at ikke har bremser og som selvfølgelig burde hatt bremser, og som er full av folk som har juridisk rett på at bilen skal kunne bremse, men det er den eneste bilen vi har fått utdelt.

Hvis det skjer noe galt med passasjerene, er det vi som sjåfører som er ansvarlige.

Hva skal vi gjøre? La pasientene bli igjen på fortauet? Og vi bremser med bena ut av dørene og hjelper hverandre.

Men vi holder ut

Vi svinger og roper for døve ører at denne bilen faktisk ikke har bremser. Og vi prøver å holde farten nede. Vi bufrer og legger madrasser i store hauger for at ingen skal bli skadet når vi krasjer.

Og alle vet at dette er bilen vi har. Det er den vi kan bruke, og hvis vi ikke bruker den, får i hvert fall ingen noe hjelp.

Kanskje alle helsearbeidere bør skrive et på-forhånd-avvik?

Kort ut i min første jobb etter turnus vurderte jeg å sende en føre-var-melding til Fylkesmannen: Jeg gjør så godt jeg kan, og jeg er ganske flink. Likevel kan jeg umulig få til alt jeg er pålagt etisk, mellommenneskelig og juridisk. Bare for å si ifra på forhånd liksom, så ansvaret blir litt mindre.

Hvordan kan ansvaret dyttes mer tilbake dit det hører hjemme? Kanskje alle helsearbeidere bør skrive et på-forhånd-avvik for å si ifra om at bilen fortsatt ikke har bremser?

Ikke for å skryte, men i dette systemet holder vi ut.

Dette innlegget ble først publisert av Ytring.

Les også:

– Ja til hjertesvikt, nei til demens

Bildet viser en eldre kvinnes hånd som strekker seg ut etter noe eller noen
IKKE PRIORITERT: – Mor har ringt oss pårørende på natten med panikkanfall fordi hun ikke kjenner seg igjen i leiligheten, eller mener det har vært fremmede på besøk. Likevel har bydelen hevdet at  hun ikke kvalifiserte til sykehjemsplass, skriver sønnen.  Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Min mor er dement. Det skulle likevel mye til for å sikre henne en sykehjemsplass, skriver Ole Berthelsen.

Moren min har lenge slitt med demens.

Hun er sikker på at det er fremmede i leiligheten, og hun kan sjekke døra og gå ut i korridoren et titalls ganger i løpet av natta.

Hun har blitt plukket opp av naboer som har møtt henne på kveldstid ved inngangen og fulgt henne opp i leiligheten fordi hun ikke fant veien selv.

Hun har ringt oss pårørende på natten med panikkanfall fordi hun ikke kjenner seg igjen i leiligheten, eller mener det har vært fremmede på besøk.

Uforsvarlig og uverdig

Dette er en tilstand vi pårørende mente var både uforsvarlig og uverdig. Ikke minst fordi vi vet at mor bare unntaksvis er i stand til å håndtere telefonen og ringe oss.

Bydelen hevdet likevel hun ikke kvalifiserte til sykehjemsplass. Signalet var at så lenge det ikke var noe alvorlig fysisk i veien, var det heller ikke behov for sykehjem.

Kontrasten var stor da hun nylig ble innlagt for mulig hjertesvikt.

Kontrasten var stor da hun nylig ble innlagt for mulig hjertesvikt. Da kom ambulansen ikke bare én gang, men to, i løpet av samme helg. Det ble gjort utredninger, og hun ble innlagt til observasjon.

Det samme var ikke tilfelle da søsteren min og jeg på nyåret påpekte at mor var blitt mer dement, forvirret og paranoid i løpet av bare noen måneder.

Søknad avslått

Den første søknaden om sykehjem ble avslått med henvisning til at hun fikk forsvarlig omsorg hjemme. Det ble også vist til at hun hadde trygghetsalarm til tross for at bydelen var informert om at hun ikke var i stand til å bruke den dersom noe skjedde.

Etter å ha klaget på vedtaket, fikk vi beskjed om at saken ville bli sendt til gjennomgang hos statsforvalteren, og at behandlingen der kunne ta lang tid.

På spørsmål om hva hun skulle gjøre i mellomtiden, var svaret fra bydelen at hun enten måtte vente til statsforvalteren hadde behandlet saken, eller trekke klagen og fremme en ny søknad.

Vi valgte da å trekke klagen og fremme ny søknad av frykt for hva som kunne skje med mor mens klagen ble behandlet.

Rystende holdninger

Jeg skulle like å se hvordan en tilsvarende klage om manglende behandling for hjertesvikt ville blitt håndtert.

Hadde vi da fått svar om at ny vurdering måtte vente til statsforvalteren hadde sagt sitt, og at en klage på vedtaket måtte trekkes før hun kunne få behandling?

Dette avslører den absurde forskjellsbehandlingen av demente.

Dersom det er snakk om psykiatri, virker det som om hjelpeapparatet tror tid ikke er en faktor.

Har noen en somatisk lidelse, tar helsevesenet det på alvor og handler umiddelbart. Dersom det er snakk om psykiatri – i dette tilfellet demens i utvikling – virker det som om hjelpeapparatet tror tid ikke er en faktor.

Så lenge klienten greier å gå på do ved egen hjelp, er det ikke så farlig om hun er oppe ti ganger i løpet av en natt for å sjekke om det er fremmede utenfor, eller spør oss som kommer på besøk om hvor doen er.

Som pårørende er det rystende å se slike holdninger i Norge i 2021.

Dømt til å tape

Dette er først og fremst et ledelsesproblem. Den enkelte hjemmesykepleier eller saksbehandler i systemet gjør så godt de kan. Men at lederne deres ikke tar begreper som forsvarlig omsorg og livskvalitet på alvor, er uforståelig.

Man kan mistenke at bydelen bevisst bagatelliserer behovet for sykehjemsplass fordi en uforsvarlig hjemmesituasjon utløser en lovfestet plikt til å tilby plass.

Derfor er det kanskje enklere å late som at klienten fortsatt kan greie seg med hjemmesykepleie og innsats fra pårørende, til tross for overveldende dokumentasjon på det motsatte.

En slik holdning pålegger bydelen et stort ansvar dersom noe går galt.

Heldigvis har mor nå fått sykehjemsplass – etter et halvt års runddans med søknad, klage på avslag, trukket klage og ny søknad.

Andre demente i samme situasjon, uten hjelpere som tar opp kampen, er dømt til å tape.

Det eneste de kan håpe på, er en hjertesvikt. Det klinger bedre enn omsorgssvikt. Man kan spørre seg: Hvor ligger egentlig svikten, og er det slik vi vil ha det?

Dette innlegget ble først publisert av NRK Ytring.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.