fbpx – Jeg takker for dansen Hopp til hovedinnhold

– Jeg takker for dansen

Bildet viser tre dansende figurer tegnet opp i sand med en prateboble mellom seg formet som et hjerte
PÅ TIDE Å AGERE: – Det er på tide at vi krever vår spalteplass i den offentlige debatten så vi bedre kan vise hva det faktisk handler om og med vilje og handlekraft til å agere, skriver innleggsforfatteren. Illustrasjon: Mostphotos

 Jeg har danset og sjonglert med det meste. Det ble til slutt en maratondans som fikk hakk i plata og som aldri ville ta slutt. Jeg kom hit, men ikke lenger, skriver Renate Carita Nordh.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Leder for Rådet for sykepleieetikk, Mildrid Haugrønning Søndbø, etterspør i sin kronikk 21.06.21 hvorfor det ikke er noen ledere som tar spalteplass og formidler hvordan det er å inneha et lederansvar de verken har budsjett eller sykepleiere til å kunne ivareta.

Jeg kan ikke svare for alle sykepleieledere, men jeg kan svare for meg selv etter mange år som leder i kommunehelsetjenesten og hva jeg tror årsaken til dette er.

Ikke mer kapasitet

Vi orker det ikke i tillegg til alt annet. Som sykepleieleder skal jeg sjonglere mellom å sikre en daglig forsvarlig drift, sikre kvalitet i tjenestene som gis, sikre kompetanseutvikling, sikre rekruttering, sikre et forsvarlig og trygt arbeidsmiljø sammen med mine medarbeidere, sikre tjenesteutvikling, forebygge og følge opp sykefravær og sørge for at medarbeidere blir sett, bekreftet og får tilbakemeldinger.

Og jeg skal sørge for å drifte tjenesten innenfor de gitte økonomiske rammer og budsjetter.

Det er en lojalitet overfor arbeidsgiver som innebærer at vi er «dressert» til å gå tjenestevei.

Jeg er ikke sikker på om det da er igjen så mye kapasitet og overskudd til å ta spalteplass, men det er igjen en stor innebygd lojalitet. En lojalitet overfor pasientene, overfor arbeidsgiver og overfor sykepleiefaget som vi en gang i tiden valgte.

Og det er en lojalitet overfor arbeidsgiver som innebærer at vi er «dressert» til å gå tjenestevei når vi har ønsker, krav eller har behov for å formidle noe om budsjett og rekruttering, eller drift av tjenesten generelt.

Helhetlig lederansvar

Sykepleierledere er lojale, og vi lar oss skvise. Jeg tør påstå at vi lar oss skvise for mye uten å gi motstand.

Hvem er vi lojale overfor? Vi er lojale overfor en arbeidsgiver som vi gjør vårt beste for – hver eneste dag.

Vi er ansvarlige i vårt lederskap med de redskapene vi har fått utdelt og ut ifra de forutsetningene vi har og som de så flott kaller et «helhetlig lederansvar». Det burde innebære at jeg som leder har full råderett over tjenestens økonomiske ressurser, menneskelige ressurser og for kvalitet-, tjeneste- og kompetanseutviklingen. Det tror kanskje de fleste at jeg har, men det stemmer ikke ut ifra min erfaring.

Det helhetlige lederansvaret innebærer at jeg ikke kan vurdere å fastsette lønnskrav ved en ny rekruttering for å sikre meg kompetanse, eller at jeg kan prioritere og investere i kompetanseutvikling overfor, for eksempel, en femårsperiode fordi jeg ikke har myndighet til å forvalte kompetansemidler for tjenesten eller medarbeiderne jeg leder.

Jeg har ikke myndighet til å planlegge strategisk, viktig og riktig rekruttering- og kompetanseutvikling i tjenesten over tid fordi jeg har et årsbudsjett å forholde meg til. Det er realiteten av det som defineres som et helhetlig lederansvar.

Realistiske rammebetingelser

Det er blitt snakket mye om at vi er klappet for og om lønnsforhandlingene og den gjennomførte streiken.

I dette ligger det også et krav fra meg som sykepleieleder om å ha realistiske rammebetingelser jeg skal forholde meg til. At jeg kan drifte en tjeneste forsvarlig, og med realistiske budsjetter og ikke inneha et «Donald Duck budsjett» som en lederkollega av meg omtalte årets budsjett som. «Det ser fint ut på papiret for resultatet er satt til null ved årsslutt, men alle vet at dette ikke er realistisk å holde, eller å jobbe ut ifra».

Allerede der er vi som sykepleieledere nødt til å sette ned foten. For ingen andre kommer til å gjøre det for oss om vi ikke sier fra. Vi trenger bemanningsnormer som sikrer at vi skal ha de ressursene som kreves for at vi skal kunne gi forsvarlige tjenester med god nok kvalitet, kompetent, og nok, helsepersonell til å utføre tjenestene.

Vi er så forbanna flinke og vant til å trikse og mikse i hverdagen for at alt skal gå rundt.

Vi er så forbanna «flinke» og vant til å trikse og mikse i hverdagen for at alt skal gå rundt til det beste for alle til enhver tid med minst mulige negative konsekvenser for alle andre – utenom oss selv. Det er en ond sirkel som gir en slitasje og som vi må slutte med.

Det får konsekvenser som gjør at du, jeg og mange av oss slutter som sykepleieledere og sykepleiere. Samt at andre som jobber som helsepersonell går tomme og ikke orker å stå i alle urealistiske krav over tid. Vi får rett og slett redusert helse av det, og mange utvikler, blant annet, stressrelaterte sykdommer.

Kvalitet og kompetanse koster

Hvem mener det er greit å jobbe for knapper og glansbilder, eller for applaus for den del? Jeg har til gode å møte den som mener det, men det er det som er realiteten i dag.

Kvalitet og kompetanse koster, og våre arbeidsgivere må og skal være villige til å investere i oss og tenke langsiktig. For der vi er nå, har vi vært for lenge, og noe må gjøres. Og vi som sykepleieledere er vårt lederansvar bevisst, og vi vet hva slags kompetanse og ressurser vi trenger og hvor og hvem som skal ha den.

Vi tenger arbeidsgivere som er villig til å investere og prioritere og la oss sykepleieledere faktisk lede arbeidet med et helhetlig lederansvar i ordets rette forstand. Det ligger i vårt mandat som ledere og som jeg påtok meg den dagen jeg valgte å bli sykepleieleder.

Vi forventer politikere som har mer enn én valgperiode som sitt prioriterte mål. Vi trenger politikere som på tross av valgløfter og egne ønsker om gjenvalg, er sitt arbeidsgiveransvar bevisst og som evner å ta de riktige valgene og beslutningene på vegne av innbyggere og på vegne av oss som deres medarbeidere.

Sykepleier og leder

Da jeg takket ja til å bli leder, ble jeg spurt om jeg var sykepleier eller leder. Det kan synes som om det er en forventning om at de to rollene ikke kan forenes og at jeg som leder ikke skal være sykepleier lenger. Men jeg er sykepleier, og jeg er leder.

Forskning viser at det å inneha en profesjon og være leder oppleves som en indre konflikt som bør håndteres av den enkelte – som sykepleier, som leder og menneske. For vi står i en skvis, og den skvisen ble valgt for oss den dagen vi valgte å bli sykepleieledere.

Men det betyr ikke at vi ikke kan eller skal si fra når nok er nok.

Men det betyr ikke at vi ikke kan eller skal si ifra når nok er nok om at vi ikke får utøvd vårt helhetlige lederskap, eller at vi må forholde oss til urealistiske rammebetingelser som ikke lar seg forene med å ha riktig kompetanse, nok ressurser, eller god nok kvalitet til pasientene våre og tjenestene de mottar.

Jeg har danset for lenge

Jeg er helt enig med Haugrønning Søndbø i at etikken er med i alt det vi sier, er og gjør. Den er også med i alt vi ikke sier, ikke er og ikke gjør. Etikken skal være i holdningene, meningene, verdiene, kunnskapen og i kompetansen vi forvalter – som sykepleieledere med et helhetlig lederansvar.

Kanskje har det vært en blind ærbødighet for reglene og lojaliteten? Ja, jeg tror det. Kanskje har vi vært lojale lenge nok med å gå tjenesteveien som arbeidsgiver forventer og krever av oss?

Det er på tide at vi krever vår spalteplass i den offentlige debatten så vi bedre kan vise hva dette faktisk handler om – med en vilje og handlekraft til å agere.

Det er på tide om det skal være et håp om å få en tid til å danse. Jeg har danset for lenge alene, og takker derfor som så mange andre av for dansen.

Les også:

– Presset er høyt. Vi har mange slitne ledere

Bildet viser en sliten sykepleier
TRENGER STØTTE: – Hvis sykepleielederne som skal styre oss gjennom denne pandemien skal klare å fortsette å lede og være i jobben, må de anerkjennes, skriver innleggsforfatteren. Foto: Mostphotos

– Jeg er virkelig bekymret for den økte arbeidsmengden til allerede pressede sykepleieledere, skriver Lene Røsæg Olsen, og lurer på hvem som følger dem opp og gir dem anerkjennelse for all den jobben de gjør.

Sykepleielederne står nå i en situasjon der arbeidsoppgavene er ekstraordinære sett opp imot en normalsituasjon. Koronapandemien krever at informasjon skal formidles, vaksinering skal planlegges og koordineres, rutiner skal fortløpende oppdateres og kvalitetssikres. Sykepleierne er slitne, men det er sjeldent tema for diskusjon at sykepleielederne, som en del av sin jobb, går mye overtid uten ekstra godtgjøring. Fleksitidsordningen er verdiløs da oppgavene venter til etter endt avspasering. Hvem ivaretar disse ledernes behov for fritid? Og hvordan blir ekstrainnsatsen kompensert?

Utfordrende å drive god ledelse

NSF ønsker sykepleiere i lederstillinger for å kunne ivareta fag, økonomi og personal. Min erfaring er, etter mange tilbakemeldinger fra sykepleieledere på ulike nivåer, at de i mange tilfeller ikke har kapasitet til å ivareta alle tre områdene. I noen organisasjoner fordeles dette ansvaret på flere ledere. Noen har da fagansvar uten at de samtidig har beslutningsmyndighet overfor økonomi eller personal. I andre tilfeller ivaretas hele ansvaret av én sykepleieleder, men kontrollspennet (antall medarbeidere) er for høyt til at det er mulig å drive god ledelse. Det har i mange år vært utfordrende å drive god ledelse på grunn av økende arbeidsmengde, rapporteringskrav, omorganisering og nedskjæringer. Sparetiltak gjennomføres ofte ved å kutte lederstillinger.

Vi vet gjennom forskning at der det er nærledelse, blir arbeidsmiljøet bedre og sykefraværet minsker. Dette fører igjen til at man beholder sykepleierne og flere ønsker å jobbe der. Sykepleiere ønsker å jobbe sammen i et lærende fagmiljø.

Dette vet sykepleielederne. De har jobbet hardt for å være lojale til føringer om effektiv drift. Samtidig skal de ivareta medarbeiderne sine slik at de får en levelig arbeidshverdag, noe som er med på å sikre en forsvarlig tjeneste. Dette er et vedvarende dilemma som er tungt å stå i for en sykepleieleder.

Støtte og forståelse fra dem de er satt til å lede betyr mye, men det er du som har arbeidsgiveransvar som må sørge for at du får beholde din leder i jobb.

 

Lederne har strukket seg enda lenger

Det siste året har disse lederne strukket seg enda lenger. Med samme lønn og arbeidsavtaler, har de fulgt opp føringer om smittehåndtering fra både nasjonalt og lokalt hold. De har laget testrutiner, besøksrutiner, informasjonsrutiner og så videre. Blant annet har informasjonsbehovet vært stort hos både pasienter, pårørende, medarbeidere og innbyggere. Kommunale ledere har måttet svare på alt ifra om det er lov til å ha fest (selv om vi vet at vi ikke kan være mer enn fem på besøk …), om de må teste seg når de hoster litt, om de kan være på jobb når de snufser, om det er nok smittevernutstyr og om de kan besøke sin døende bestemor.

Ledere har vært tilgjengelig døgnet rundt

Journalister og andre har bedt dem om statistikk, de har jevnlige møter med statsforvalter og smittevernleger. Sykehusleder har måtte svare på om de har gode nok rutiner på å ta inn vikarer fra andre land, om de overholder karantenebestemmelser, om de kan reise hjem når hjemmet er i nabolandet og slik kan oppramsingen fortsette og fortsette. Det har vært et år der alt har vært i endring og alle skal ha svar så fort som mulig. Et år der ledere har stilt opp til langt ut over vanlig arbeidstid, vært tilgjengelig døgnet rundt og fritid er noe man kan tenke på et annet år.

Lederrollene er ikke like, men ekstraoppgavene er i stor grad tillagt disse på toppen av de vanlige oppgavene. Presset er høyt. Vi har mange slitne ledere.

Og så kom det et mutert virus inn som gjorde at vi la håpet på vent om en tilnærmet normal sommer …

Få får tilbake innsatsen i fritid eller penger

Som fylkesleder ser jeg dere og jeg lurer på hvem som følger dere opp og gir dere anerkjennelse for all den jobben dere gjør. Få av dere får tilbake innsatsen i fritid, for når skal den tas ut? Enda færre av dere får kompensert den ekstra tiden økonomisk.

Dere må være tilgjengelig for å lede en tjeneste som ytes 24/7. Dere liker jobben når dere har ressurser til å gjennomføre oppgavene og har tid til medarbeidere og ikke minst, at deres ledere forstår de helse- og omsorgsfaglige utfordringene.

Det er kostbart å miste en leder

Hvis sykepleielederne som skal styre oss gjennom denne pandemien skal klare å fortsette å lede og være i jobben, må de anerkjennes. Sykepleiere vet at det ikke er nok med applaus og klapp på skulderen. Lederne må avlastes, de må få ressurser som gjør at de kan gjennomføre arbeidsoppgavene sine, og de må få lønn for ekstraarbeidet.

Støtte og forståelse fra dem de er satt til å lede betyr mye, men det er du som har arbeidsgiveransvar som må sørge for at du får beholde din leder i jobb. Det er kostbart å miste en leder.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.