fbpx – Hvorfor innføres ikke alle nye legemidler? Hopp til hovedinnhold

– Hvorfor innføres ikke alle nye legemidler?

Bildet viser en handlekurv med forskjellige legemidler
 MONOPOL: – Når nye legemidler introduseres får leverandøren monopol i en periode på noen år, skriver innleggsforfatterne. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– De fleste nye legemidler innføres og er tilgjengelig for alle i den norske helsetjenesten. Likevel møter vi nesten daglig pasienter og leger som er oppgitt over at de ikke får rask nok tilgang til nye og bedre legemidler, skriver innleggsforfatterne.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentenes holdning.

Hvorfor skjer dette når vi alle er enige i at vi ønsker å innføre disse legemidlene?

Svaret på spørsmålet er enkelt: I saker der forhandlinger trekker ut eller helsetjenesten sier nei, dreier det seg ofte om en pris som er eksepsjonell høy og som ikke står i et rimelig forhold til nytte.

Problemet gjelder hovedsakelig nye legemidler hvor en produsent har monopol og hvor prisutviklingen er høyere enn for andre varer og tjenester i helsetjenesten.

Hvis helsetjenesten skulle følge med i prisspiralen, vil det få konsekvenser for tilbudet til andre pasientgrupper.

Tre prioriteringskriterier

Prioritering skjer hver dag over alt i helsetjenesten. Det er bred politisk og faglig enighet om viktigheten av klare prioriteringskriterier. Da Stortinget behandlet siste prioriteringsmelding i 2016, sluttet det seg samlet til følgende tre prioriteringskriterier i spesialisthelsetjenesten:

1. Nyttekriteriet

2. Ressurskriteriet

3. Alvorlighetskriteriet

Dette er gode kriterier. Tilslutningen viser også den brede enigheten om at det faktisk er nødvendig å prioritere innenfor de offentlige helsetjenestene.

Mindre behandling til andre pasienter

De fire regionale helseforetakene blir finansiert over statsbudsjettet. De regionale helseforetakene har ingen tillatelse til å bruke penger utover det man har fått bevilget av Stortinget. Innfører helseforetakene et nytt medikament som for eksempel koster 300 millioner kroner årlig, kommer det ikke flere penger over statsbudsjettet.

Økt bruk ett sted gjøre at det blir mindre til behandling til andre pasienter.

Siden den økonomiske rammen er fast der pengene ikke kan brukes to ganger, vil økt bruk ett sted gjøre at det blir mindre til behandling til andre pasienter.

En utbredt misforståelse er at det finnes et «sted» der de regionale helseforetakene kan sende regningene for nye legemidler slik at vi kan si ja til disse uten at det gir negative konsekvenser for andre tilbud.

Det gjør det ikke.

En beslutning om hvorvidt man skal bruke et nytt og kostbart legemiddel, er derfor ikke en avgjørelse begrenset til denne behandlingen. Det er også en prioriteringsbeslutning: Skal man flytte 300 millioner årlig til den nye behandlingen og til de pasientene som vil ha nytte av denne, vil vi samtidig måtte ta et tilsvarende beløp bort fra andre pasientgrupper og oppgaver som vi har ansvaret for.

Stor usikkerhet om effekten

Fortrengningseffekten som rammer andre pasientgrupper når midler flyttes fra dem for å betale for nye medikamenter, gjør at man risikerer et samlet helsetap i befolkningen.

Dette fordi helsegevinsten kan være større hvis pengene brukes for eksempel innen rehabilitering og psykisk helsevern, enn hvis de flyttes til behandling som prises altfor høyt i forhold til den kliniske nytten.

Det er også viktig å huske på at praktisk talt alle nye legemidler er innenfor behandling av fysiske sykdommer slik at en betydelig overføring til nye medikamenter gjør at det blir mindre igjen til psykisk helse og rus.

De kan derfor bruke sin monopolsituasjon for å øke fortjenesten når de forhandler priser.

Når nye legemidler introduseres, får leverandøren monopol i en periode på noen år. Ofte dreier dette seg om legemidler som kan være eneste eller beste alternativet ved alvorlig sykdom. Selv om den nye behandlingen er best, er det ofte stor usikkerhet om hvor stor effekten er på lang sikt.

Selskapene bruker ofte lang tid på å levere relevante data for å kunne vurdere effekt.

Selskapene har heller ingen juridisk forpliktelse til å legge til rette for at legemidler blir tilgjengelig for alvorlig syke mennesker. De kan derfor bruke sin monopolsituasjon for å øke fortjenesten når de forhandler priser.

Kan ikke forskjellsbehandle

Priskravene er ikke knyttet opp mot dokumenterte kostnader til utvikling og produksjon. Det er tilknyttet hva selskapet ut fra sin monopolsituasjon forventer å kunne få spesialisthelsetjenesten til å betale.

Det er her viktig å påpeke at mye av grunnlaget for legemiddelutvikling i form av utdanning av kompetent personell og forskning allerede er betalt av vanlige mennesker verden. Det gjøres via skatteseddelen eller gjennom bidrag til ideelle organisasjoner og universiteter som finansierer forskning.

I prioriteringsmeldingen blir det lagt til grunn at man ikke kan forskjellsbehandle pasienter ut ifra hvilken type sykdom de har, eller hvilken behandlingstype som brukes.

De regionale helseforetakene praktiserer derfor diagnose- og metodenøytralitet.

Diagnosenøytralitet betyr at man bruker de tre prioriteringskriteriene uavhengig av diagnose. Man gir ikke fordeler eller ulemper, avhengig av om pasienten for eksempel har en psykisk lidelse, en hjertesykdom eller kreft.

Metodenøytralitet betyr at man ikke favoriserer en enkelt behandlingsmetode, for eksempel medikamenter, opp mot andre metoder, som kirurgi eller intensivbehandling.

Et godt grunnlag

Likebehandlingen av pasientgrupper er også helt sentral når brukere deltar i beslutningsprosesser for ny behandling.

Slik brukerinvolvering må ivareta interessene til alle pasientgrupper. Det gjelder også de gruppene som kan få mindre hvis vi ikke prioriterer riktig. Hvert helseforetak har ansvaret for spesialisthelsetjenester for hele befolkningen i regionen. De har også ansvaret for å ivareta pasientgrupper som ikke står sterkt når det gjelder å ivareta sine interesser.

Vi vil gjøre vår del av oppgaven for rask innføring av nye og verdifulle legemidler.

For å gjennomføre dette er de tre prioriteringskriteriene Stortinget sluttet seg til i 2016, et godt grunnlag gitt at de får virke.

Vi vil gjøre vår del av oppgaven for rask innføring av nye og verdifulle legemidler.

Skal vi lykkes, må også legemiddelindustrien bli mer opptatt av hva de kan gjøre for å tilby oss bærekraftige priser.

Innlegget ble først publisert av Aftenposten.

Medikamentregning: – Vi senker ikke kravene, vi øker bevisstheten

Bildet viser en sykepleier som studerer medikamenter
HELHETLIG INNFØRING:  – I den nye studieplanen ønsker vi å knytte legemiddelregning sterkere til konteksten utregningene skjer i, skriver innleggsforfatterne. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Målet med legemiddelregning er ikke at studentene får 100 prosent rett på én prøve, men at de alltid vet at alt er rett – før de gir legemidler til pasienten, skriver Medby og Olsen.

I artikkelen «Tre skoler dropper kravet om null feil i Legemiddelregning» publisert 19. januar blir det opplyst at bachelor i sykepleie ved NTNU ikke lengre har et slikt krav til prøve i legemiddelregning. Studieprogramledelsen ønsker å utdype opplysningene som fremkommer i artikkelen.

En mer helhetlig tilnærming

Når vi ikke lenger har én enkelt prøve i «legemiddelregning» er ikke det ensbetydende med at vi senker kravene til kunnskaper i legemiddelregning og legemiddelhåndtering. I den nye studieplanen ønsker vi å knytte legemiddelregning sterkere til konteksten utregningene skjer i.

Studentene få en helhetlig innføring i legemiddelhåndteringsprosessen, hvor legemiddelregning inngår.

Gjennom et treårig studieforløp skal studentene få en helhetlig innføring i legemiddelhåndteringsprosessen, hvor legemiddelregning inngår. Det legges opp til en progresjon i kunnskaps- og ferdighetsnivå i både teoretiske og praktiske studier. Målet er å øke studentens bevissthet om egen kompetanse i å håndtere legemidler og hvordan yte god sykepleie til pasienter i medikamentell behandling.

Skal bygge kompetanse

Når det gjelder legemiddelhåndtering legger vi – i 1. studieår – vekt på den grunnleggende forståelsen for sykepleierens funksjons- og ansvarsområde med særlig vekt på rutiner for egenkontroll. Her blir studentene vurdert i legemiddelregning knyttet til simulering i injeksjonsteknikk og tar for seg utregning av dose, styrke og mengde ved administrasjon av enkeltlegemidler.

Legemiddelregning blir også testet i 2. og 3. studieår via obligatoriske arbeidskrav og et e-læringskurs i legemiddelregning. Kurset er beregnet for sykepleiere i Helse Midt-Norge. I tillegg innfører vi et studentstyrt læringsverktøy (kompetanseprofil i legemiddelhåndtering) som er et digitalt verktøy som skal hjelpe studenten med å bygge opp kompetansen som trengs for å håndtere legemidler på en trygg og forsvarlig måte.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.