fbpx – Det skal være trygt å være på sykehjem Hopp til hovedinnhold

– Det skal være trygt å være på sykehjem

UNNLATELSESSYND: – Det som i grunnen er mest alvorlig, er at 47 prosent av helsepersonell beskriver forsømmelser – at de «unnlater» å hjelpe pasienter med grunnleggende pleie- og omsorgsbehov som mat, drikke, hvile, dobesøk, bevegelse, unngå liggesår eller til å puste godt, skriver forbundslederen i NSF. Illustrasjonsfoto: Nejron/Mostphotos

– Jeg har brukt vold mot pasienter på sykehjem. Jeg er ikke alene, skriver Lill Sverresdatter Larsen.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Flere enn 7 av 10 av de ansatte melder om vold og forsømmelser på sykehjem. Det skjer ikke fordi de er slemme. Det skjer fordi politikere og arbeidsgivere ikke har bidratt med rammebetingelser og folk nok til at de kan gjøre jobben sin.

Dette er et systemproblem på nasjonalt nivå. Det er et samfunnsproblem som krever nasjonal og tverrpolitisk innsats. Norge trenger et helseløft nå.

Mente ikke å være slem

Studien fra NTNU viser at i underkant av 10 prosent av de ansatte beskriver fysisk vold mot pasienter. Jeg mente ikke å være slem, men på den tiden hadde jeg for lite kunnskap.

Jeg har vært med på å presse ei skje med knust medisin blandet med syltetøy inn i munnen på ei dame som gråt. Jeg gråt selv etterpå.

Jeg har holdt fast en mann for å skifte bleie, selv om vi ikke hadde tvangstiltak. Det føltes ugreit, men det ville også vært ugreit å la ham gå med avføring i bleien over flere timer. Han nektet å skifte, og klemte på avføringen, puttet den i munnen og griste ut andre pasienters klær og fellesarealet.

Denne kollegaen meldte jeg inn. Han ble flyttet til en annen avdeling, men er fortsatt i helsetjenesten.

En kollega av meg kjeftet høylytt på ei eldre dame fordi hun nøs, hostet og spyttet ved matbordet. Hun ble hardt og temmelig brutalt plassert i et hjørne langt borte fra de andre pasientene for å spise alene der. Jeg reagerte på det, men sa ingenting.

Videre beskriver 40,5 prosent av de ansatte at psykisk vold skjer. En annen pasient hadde vi tvangstiltak på, og under stell måtte han holdes fast av to pleiere for å unngå at han slo. Han ga meg blåøye flere ganger i løpet av det året jeg arbeidet med ham.

Min kollega kunne noen ganger håne ham under stellet. Han kunne si: «Oi, så sint du er. Har du lyst til å slå meg, nå? Nå er du ikke så stor og sterk, vel.»

Denne kollegaen meldte jeg inn. Han ble flyttet til en annen avdeling, men er fortsatt i helsetjenesten.

Mest vanlig er ulike former for vold pasienter imellom. Nesten 70 prosent beskriver fysisk vold utført pasienter imellom, og 89 prosent rapporterer om psykisk vold.

Pasienter med demens som ikke alltid forstår hva stol, skje eller hender skal brukes til. Pasienter med frontallappdemens med endret personlighet, økt sinne og manglende innlevelse i andres situasjon og følelser. Pasienter med depresjon og angst som reagerer annerledes fordi de er livredde.

Forsømmelsene er det verste

Vold er et sterkt ord som berører og skaper overskrifter. Vold skjer, også i denne sektoren. Helsepersonell er ikke engler. Noen har dårlige holdninger og personlige problemer som gjør at de aldri burde arbeidet i eldreomsorg.

Andre, og altfor mange i denne sektoren, har ikke utdanning nok til å forstå en sykdom som demens, komplekse symptomer, smerte, angst og bivirkninger av medikamenter.

Jeg fikk frysninger på ryggen da jeg leste rapporten.

Likevel, det som i grunnen er mest alvorlig, er at 47 prosent av helsepersonell beskriver forsømmelser. Forsømmelser som at de ikke kan beskytte pasienten, eller at de ikke oppfyller grunnleggende pleie- og omsorgsbehov.

Grunnleggende pleie- og omsorgsbehov, altså. Halvparten av helsepersonellet beskriver at de «unnlater» å hjelpe pasienter med mat, drikke, hvile, dobesøk, bevegelse, unngå liggesår eller til å puste godt.

Grunnleggende behov. Jeg fikk frysninger på ryggen da jeg leste rapporten. Det skal være trygt å være på sykehjem, og det er det ikke nå.

Mangelen er størst i eldreomsorgen

Slike unnlatelsessynder skjer fordi det er for få på jobb og for få med riktig og livsnødvendig kompetanse. Vi mangler 7000 sykepleiere og 1900 helsefagarbeidere i dag, og mangelen er størst i eldreomsorgen (1).

Når sykepleiere over tid må observere eller selv være ansvarlig for forsømmelser, så slutter de i jobben sin. Samvittighetskvaler og den emosjonelle belastningen blir for stor.

  • 1 av 5 sykepleiere slutter å jobbe som sykepleier i løpet av de første årene av sin yrkeskarriere (2).
  • 1 av 5 vakter hvor det er nødvendig med sykepleierkompetanse, blir erstattet av ufaglærte (3).
  • 1 av 4 ledere i helse- og sosialtjenester oppgir til Nav at de ikke fikk ansatt personer med rett formell kompetanse (1).
  • 3 av 4 ordførere beskriver sykepleiere som den vanskeligste yrkesgruppen å rekruttere eller beholde (3).

Om kun 14 år er mangelen på sykepleiere og helsefagarbeidere beregnet til 40 000. Hvordan vil rapporter fra eldreomsorgen se ut da?

Dette går ikke lenger. Sykepleiere og helsefagarbeidere kan ikke lenger bufre for et system som er underbemannet, feilbemannet og underfinansiert. Konsekvensene bærer pasienter og pårørende på helseinstitusjoner som burde være trygge og verdige.

Eldreomsorgen trenger en bemanningsnorm

Som sykepleiere er vi innmari lei av at regjeringen – uansett parti – peker på kommunenes ansvar. Kommunene peker videre på underfinansierte tjenester, og ingen endring skjer.

Vi har utallige lover, forskrifter, veiledninger, prosedyrer og kurs som skal gjøre det trygt å være på sykehjem. Utallige gode intensjoner båret frem av politikere og en befolkning som vil sikre eldreomsorg. Men vi mangler folkene som skal gjøre jobben – og på det punktet viser både politikere og arbeidsgivere skremmende lite vilje til handling.

Ledere må få beslutningsmyndighet og rammevilkår til å ansette dem de mener er best egnet.

Norsk eldreomsorg trenger en bemanningsnorm som sikrer en minstestandard – som uansett vil være milevis over dagens situasjon for de fleste institusjoner. Eldreomsorgens ansatte trenger nærledelse, slik at lederne får mulighet til å lede og ikke kun drive administrasjon. Ledere er over år «spart bort», slik at de i dag er satt til å lede i gjennomsnitt 93 ansatte. Noen har lederansvar for opp mot 300 ansatte (4).

Det sier seg selv at dette ikke er ledelse. Ledere må få beslutningsmyndighet og rammevilkår til å ansette dem de mener er best egnet, selv om det koster eksempelvis 20 000 kroner mer. De må også få mulighet til å drive langsiktig kompetansehevingstiltak på avdelingene, og ikke kun ut fra kortsiktige og urealistiske budsjettrammer.

Ærlig, faktabasert debatt

Det er i hovedsak trygt på norsk sykehjem fordi fagpersoner strekker seg så langt som de gjør. Når de er på ferie, eller mangler, så kan avvikene bli for mange og store.

Vi må ha en ærlig og offentlig debatt basert på fakta. Frykt for represalier og trusler om nedskjæringer vil ikke bidra til løsninger.

Erkjennelse av sykepleiermangel, og fokus på et helseløft, kan peke ut retningen for løsninger. Norge må ta grep før vi mister den kontrollen og sikkerheten vi i dag tross alt har på norske sykehjem.

Referanser

1.         Nav. Bedriftsundersøkelsen. Nav; 03.05.2016 [oppdatert 20.05.2021; sitert 09.07.2021]. Tilgjengelig fra: https://www.nav.no/no/nav-og-samfunn/kunnskap/analyser-fra-nav/arbeid-og-velferd/arbeid-og-velferd/bedriftsundersokelsen

2.         Skjøstad O, Hjemås G, Beyrer S. 1 av 5 nyutdanna sykepleiere jobber ikke i helsetjenesten. Statistisk sentralbyrå; 2017. Tilgjengelig fra: https://www.ssb.no/helse/artikler-og-publikasjoner/1-av-5-nyutdanna-sykepleiere-jobber-ikke-i-helsetjenesten (nedlastet 09.07.2021).

3.         Gautun H. En utvikling som må snus. Bemanning og kompetanse i sykehjem og hjemmesykepleien. Oslo; Velferdsforskningsinstituttet Nova; 2020. NOVA Rapport 14/20. Tilgjengelig fra: https://www.nsf.no/sites/default/files/2020-12/nova-rapport-14-20_en-utvikling-som-ma-snus.pdf (nedlastet 09.07.2021).

4.         Holte KA, Holmås TH, Monstad K, Øygarden O. Leiarspenn og organisering: Samanhengar med sjukefråvær og turnover. NORCE Norwegian Research Centre: 2019. Tilgjengelig fra: https://hdl.handle.net/11250/2755572 (nedlastet 09.07.2021).

Les også:

Demensomsorgen: – Flere sykepleiere på jobb vil redusere vold på sykehjem

Tor Engevik, sykepleier, faggruppeleder, faggruppen for geriatri og demens
Marit Fonn Foto: Marit Fonn

Nok bemanning og rett kompetanse vil redusere aggresjon og vold på sykehjem, mener sykepleier og faggruppeleder Tor Engevik. 

– Skal du fange opp begynnende uro, må det være nok folk på jobb, svarer Tor Engevik.

Han har fått spørsmålet: Hva skal til for å redusere vold på sykehjemmet?

Engevik leder faggruppen for sykepleiere i geriatri og demens. Tidligere har han vært fagleder på to avdelinger for pasienter med utfordrende atferd.

– Uro kan dempes allerede under morgenstellet. Men det er mange å stelle, og da er det viktig at kjøkkenvakten kan ta imot pasientene som er ferdig stelt og gi dem frokost. Når bemanningen er knapp, har man kanskje ikke kjøkkenvakt, for den er valgt bort, sier Engevik.

Vold rettet mot ansatte

Aftenposten avdekket sist høst at 13 000 avvik på norske sykehjem i 2018 handlet om vold, trusler og utagering utført av eldre. 74 prosent av volden var rettet mot ansatte.

Faggruppelederen understreker:

– Skriv avvik!

Engevik vet at mange sykepleiere lar være:

– Vi har en tendens til å godta det vi utsettes for hver dag, selv om det er alvorlig nok. Hvis du ofte får høre at noen vil drepe deg, eller du blir utsatt for kloring, er det lett å unnlate å skrive avvik når det «bare» gjelder litt kniping.

– Dessuten må personalet ha kompetanse til å fange opp uro. De med mange års erfaring har lært hva som skal til. Det kan være å skjerme pasienten på eget rom, fordi det blir så mye stimuli i fellesarealene, sier Tor Engevik.

Les også: Demens: Hva gjør du når pasienten blir sint?

– For lite debrifing etter vanskelige episoder

Spesialsykepleier Trond Eirik Bergflødt mener at demensomsorgen i Norge må bli mye bedre på å ivareta personalet.

Han leder faggruppen for geriatri og demens i Hordaland.

– Ansatte er utsatt for mange belastninger. Demensomsorgen har ikke de nødvendige HMS-tiltakene, slik de oftere har i psykiatrien, sier Bergflødt.

HMS står for helse, miljø og sikkerhet.

– Både på sykehjem og i hjemmesykepleien mangler det å tenke på sikkerhet og forebygging. I psykiatrien håndteres de ansattes belastninger på en annen måte.

Sykepleier Trond Eirik Bergflødt
HJERTESAK: – Dette brenner jeg for. Jeg ønsker meg enda bedre HMS-arbeid i demensomsorgen. I psykiatrien har de det innbakt, sier Trond Eirik Bergflødt. Foto: Marit Fonn

Bergflødt opplever at mange helsearbeidere i kommunehelsetjenesten står på bar bakke:

– De får for lite systematisk veiledning eller debrifing etter vanskelige episoder. Det gjelder ikke bare fysiske belastninger, men vel så mye det psykiske.

Bruker energi på å grensesette pasienter

– De ansatte bruker mye energi på pasienter som er utagerende og somgrensesettes, sier Trond Eirik Bergflødt.

Han er også rådgiver på Kompetansesenter for demens i Bergen.

– Det er naturlig å bli usikker når pasienten skriker og banner til deg. Kollegaveiledning og støtte til hverandre på at vi gjør en god jobb, er viktig. Noen ganger er veiledning utenfra nødvendig, mener Bergflødt.

Lærer å tolke andres og egen atferd

Faggruppeleder Tor Engevik viser til kurset Resima, som han selv har tatt. Resima står for «ressurser i møte med aggresjon».

– Kurset hjelper sykepleieren til å bli bedre til å tolke andres atferd. Kursdeltakerne utfordres også til å se på egen atferd i møte med utagerende pasienter.

Engevik ser likheter mellom Resima-kurset og opplæringsprogrammet MAP, som er beregnet for psykiatrien.

Les om MAP: Hva gjør du når pasienten er fly forbanna?

– Å gå på kurs er nyttig, men vi må huske at utfordrende atferd oftest har en underliggende årsak, enten psykisk eller somatisk, sier Engevik.

På sykehjem kan utageringen ofte ha somatisk årsak, som smerter.

Tor Engevik

– Syke og sårbare mennesker kan ha både demens og psykiske lidelser, og utagerer fordi de er redde eller fortvilet. På sykehjem kan utageringen ofte ha somatisk årsak, som smerter, delir og ulike sykdommer. Da er det viktig å ha god sykepleiekunnskap, i tillegg til å kunne metodene man lærer på et kurs.

Tor Engevik legger til:

– Kontakt med pårørende er også en vei for å få økt forståelse for pasienten. Men hovedpoenget er at nok og kompetent bemanning alltid vil kunne redusere utagering hos denne pasientgruppen. Derfor bør det være flere sykepleiere, med høyest mulig kompetanse, på jobb. 

Blir invitert til seksuelle handlinger

Trond Eirik Bergflødt mener at ansatte trenger et forum der de kan snakke sammen om tunge opplevelser.

– De kan ha blitt kalt ulike ting. Blitt invitert til intime eller seksuelle handlinger, eller blitt tatt på på intime steder. De har blitt skreket til under stell.

Særlig de under 30 år rapporterer at de utsettes for seksuell trakassering av pasienter, opplyser Bergflødt. «Skal vi sole oss naken på terrassen?» kan pasienten si.

Les også: Sykepleiernes egne historier om trakassering fra pasienter

– En vanlig reaksjon er å ignorere denne typen kommentarer. Pleieren biter det i seg, og da hoper følelsene seg opp. Hun blir mer og mer frustrert og må til slutt ha en pause fra pasienten. Hvis det i tillegg er fysisk, går det virkelig på integriteten løs.

Får en hånd på rumpa

Eksempel: Pasienten ber om en klem, og pleieren får en hånd på rumpa. Eller pasienten vil danse, og blir nærgående.

– For å håndtere det, er det viktig å ha verktøy. Ingen skal akseptere å bli strøket på baken eller brystet.

Snakk om det i et fagmøte, råder Bergflødt:

– Det hjelper å sette ord på det som skjedde. Og så må man lære seg en konkret måte å unngå å bli invadert. Dette skal man ikke finne ut av alene.

Bergflødt foreslår:

– Kanskje kan du takke ja til dansen. Men når hånden sklir nedover mot baken, ta ledelse og rund av dansen med en svingom. Skap naturlig avstand, bukk og si «mange takk for dansen». Det kan bli en hyggelig avledning i stedet for å avbryte brått så pasienten føler seg avvist.

– Si fra med et mildt «stopp»

Under et stell kan mye skje:

– Hjelper du pasientene med personlig hygiene, er det nyttig å si fra med et mildt «stopp» med en gang du merker ubehagelige seksualiserte tilnærmelser. Da gir de seg ofte. Men det må gjerne gjentas mange ganger underveis i stellet, sier Bergflødt.

De trenger hjelp til å begrense seg.

Trond Eirik Bergflødt

Personer som har frontallappdemens, er mest fremtredende her, tror han.

– Sykdommen gjør at de ikke kan noe for det. De trenger hjelp til å begrense seg.

Han legger til:

– Det viktigste er å snakke om hvorfor vi gjør det vi gjør. Er det riktig å holde pasienten som utagerer? Hvordan ligger det an med det etiske og det juridiske?

Ville ikke vaske håret

Mange pleiere føler seg maktesløse. De føler de ikke får det til, påpeker Bergflødt.

Som de som hadde har forsøkt så mye, men håret til pasienten var ikke vasket på tre måneder. Han nektet.

– De hadde til og med tatt ham med til frisøren. Det hjalp heller ikke. Han snudde i døren. De endte opp med tørrsjampo. Så kommer datteren og ser sin far med fett hår.

Hun reagerer: «Tar dere ikke vare på faren min?»

– Det blir et enormt sprik oppi hodet på de ansatte. De har jo ivaretatt verdigheten og autonomien hans – retten til å bestemme over seg selv. Han har fått mer ressurser enn andre i avdelingen. Så klager pårørende.

Må lære å finne nye løsninger

Bergflødt mener at det ikke er mye som skal til før personalet føler mer mestring.

– Men de må prate sammen for å komme videre. Nærmeste leder må sette av tid til strukturerte møter. Den strukturen har vi i Vips fagmøte.

Demensomsorgens Vips
  • En metode for å innføre personsentrert omsorg i sykehjemsavdelinger og hjemmetjenester.
  • Fagmøtet er sentralt: Et fast møte med fast struktur, der ansatte har faste roller.
  • I fagmøtet brukes bakgrunnsopplysninger og pasientens perspektiv som utgangspunkt for å finne løsninger som virker i praksis.

– Det er ofte flere årsaker til at pasienten blir sint. Erfaringskunnskapen er nyttig for raske løsninger, men noen ganger hjelper det ikke, pasienten fortsetter å være sint. Da trengs det å endre metode.

Med Vips-fagmøter kan personalet lære å lete etter nye løsninger, mener han.

Metode for å håndtere seksuelle tilnærmelser

I Bergen kommune kan personalet bestille veiledning fra kompetansesenteret. Når Bergflødt veileder, bruker han TID-modellen som metode.

TID står for Tverrfaglig Intervensjonsmodell ved utfordrende atferd ved Demens.

Særlig når det gjelder seksuelle tilnærmelser er denne metoden nyttig, syns han.

– Ansatte kan si: «Vi har ikke tid til faste møter!» Men de skal slippe å tenke på det. Det er lederen som må lage plass.

Les også: Selvregulering når det koker: – Jeg var oftere i konflikt med pasientene da jeg var ny 

– Hvor gode er ansatte i demensomsorgen på selvregulering? Er de bevisst sine egne følelser og reaksjoner i møte med utagering?

– Jeg tror ikke personalet i geriatrien bruker begrepet selvregulering slik det gjøres i psykiatrien. Men inntrykket er at hver enkelt jobber mye personlig med dette, sier Bergflødt.

Sverre trenger hjelp for ikke å komme i klinsj

Bergflødt forteller om vandreren Sverre, som stadig kommer i klinsj med andre pasienter.

– Etter et fagmøte fant vi ut at han veldig lett blir skremt, nesten ikke hører på høyre øre, og at vi aldri må ta på ham uten at han ser oss, sier han.

Sverre trenger hjelp til å få ordnet opp for seg. Når han møter andre beboere, kjefter de på ham. «Gå vekk» kan de si når han kommer for nært.

– Vi må rendyrke det som virker, ikke minst ved å gjøre det skriftlig. Vi må ut av den tause kunnskapen.

Lotte vil ikke sove på rommet

Å skulle motivere en pasient til noe man aldri kommer i mål med, kan også være tungt, på peker Bergflødt:

– Det blir et gap mellom det man ønsker og det pasienten gir deg anledning til.

Han gir et eksempel: Pasienten nekter å sove på rommet om natten. Hun vil heller legge seg i fellesstuen. Personalet bruker mye energi på å få pasienten til å sove på rommet, men det ender likevel med at pasienten sover i stuen.

Før sov hun på rommet sitt, og da sa hun: «Vær her til jeg sovner.» Da demenssykdommen utviklet seg, klarte hun ikke å formidle det lenger.

– Det handler om trygghet. Det får hun blant folk. Kanskje er det bedre å la henne sove i fellesarealet, så kan man jobbe mot at pasienten sover på rommet på sikt.

Uenige om hva som er uverdig

Bergflødt anbefaler diskusjoner om hvor man skal legge listen:

– Sprikende ambisjonsnivå pleiere imellom kan tære på. Hvorfor synes sykepleier Anne at det er uverdig at pasienten sover i fellesarealet, når sykepleier Trude ikke syns det? Diskuter hva som er viktigst. Og hva er realistisk? Hva er verdig? Juridisk riktig?

Han legger til:

– Og hvordan skal alt dette balanseres? Det vil gi bedre mestringsfølelse for alle på avdelingen hvis de kan prate sammen og avklare slikt.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.