fbpx MRSA: – Jeg skulle gjerne ha gått ut av arbeidslivet med større verdighet Hopp til hovedinnhold

MRSA: – Jeg skulle gjerne ha gått ut av arbeidslivet med større verdighet

Tone Kjellmo
MÅTTE PENSJONERE SEG: – Det forundrer meg, med den sykepleiermangelen som er i dag, at jeg ikke engang kan brukes for å være til stede og holde dødende pasienter i hendene, skriver innleggsforfatteren (bildet). Foto: Privat

– Det er ikke godt å gå hjem fra ei vakt en kveld og ikke vite om man får lov til å komme tilbake, skriver Tone Kjellmo.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Det å få påvist MRSA er en svært omfattende prosess, som griper inn i hele livet. Man føler seg ensom, skitten og også avvist av folk rundt seg, som er redde for å bli smittet. Jeg har også opplevd å bli akutt syk selv, og ligge på isolat, med de konsekvensene det fikk både for meg selv og for mine nærmeste.

Heldigvis har jeg en samboer som har støttet meg hele tiden, selv om det også til tider har vært tøft for ham. Jeg har også savnet å kunne ha noe informasjon å gi ut, for å redusere angsten blant folk jeg møter.

LES: Sluttet i jobben etter MRSA-smitten: – Jeg følte meg skitten

Først negativ, så positiv

Min MRSA-historie startet i august 2017. Min samboer hadde da et sår på ryggen, som det ble tatt MRSA-prøve av. Fordi han er samboer med meg, og jeg jobbet på Nordlandssykehuset, var det naturlig at jeg også tok en prøve. Det viste seg at hans prøve var negativ og min var positiv.

Jeg ble så sykemeldt, fikk antibiotika og utførte sanering etter gjeldende regler på hjemmebane. I løpet av november 2017 ble jeg så testet på nytt, var negativ og begynte å jobbe igjen.

Ved første test etter tre måneder, i januar 2018, testet jeg negativt.

Ved andre test etter seks måneder, i april 2018, testet jeg igjen positivt på MRSA.

Det endte med at jeg ble erklært ‘kronisk positiv MRSA’.

Nå ble det ny sykemelding, ny antibiotikakur og ny sanering av både meg og min samboer, administrert av Vaksineklinikken i Bodø, som er leid inn som bedriftshelsetjeneste i slike tilfeller. Så fulgte det nye prøver i løpet av juni og juli 2018. De første prøvene var negative, for så å bli positive nok en gang.

Jeg ble så satt på de sterkeste antibiotikaene de hadde å tilby, med mange bivirkninger, rød urin og så videre. Jeg fikk også en helt ny prosedyre for sanering, blant annet vask med egne kluter innsatt med medikamenter for å ta knekken på MRSA. Dette var tøft for huden, med mye plager som en følge av dette.

Igjen ble det utført nye tester, og MRSA-prøvene var fortsatt positive. På grunn av eksemhud ble det også tatt prøver fra andre hudpartier. Disse var også positive, så det endte med at jeg ble erklært «kronisk positiv MRSA».

LES: – På tide å ta en diskusjon om MRSA-rådene
LES: #antibiotikaresistens

Jobben var over med et pennestrøk

Min sak ble deretter overført til Nordlandssykehusets HR-avdeling, etter at Vaksineklinikken (bedriftshelsetjenesten) hadde gitt beskjed om at Nordlandssykehuset måtte finne meg en alternativ jobb uten pasientkontakt.

I løpet av høsten 2018 ble det avholdt flere møter med HR-avdeling, Nav og avdelingslederen på min arbeidsplass. De nødvendige papirene ble fylt ut, også til Nav om godkjennelse av MRSA som yrkessykdom.

HR-avdelingen ved sykehuset var lite villige til å se på alternative arbeidsplasser, selv om jeg sa ifra om at jeg ønsket å jobbe frem til fylte 65 år. Nav presset meg også med at de ikke kunne utbetale sykepenger lenger enn til februar 2019, da jeg rundet 62 år.

I januar 2019 ble jeg svært deprimert, da jeg innså at jeg aldri mer kunne komme tilbake som sykepleier. Jeg opplevde å havne i en livskrise, da jobben som jeg hadde vært dedikert til et helt yrkesliv, mer enn tretti år, nå var over med et pennestrøk.

Det forundrer meg at jeg ikke kan brukes

Jeg søkte råd hos forskjellige, blant annet lokale tillitsvalgte, og ble av dem anbefalt å ta ut pensjon ved fylte 62 år. Dette viste seg å være et helt feil råd, da jeg heller skulle ha tatt ut arbeidsavklaringspenger på dette tidspunktet, men jeg var så deprimert at jeg ikke klarte å tenke rett.

På vårparten ble MRSA godkjent som yrkessykdom. Jeg tok deretter kontakt med NSF og ba om advokatbistand videre. Jeg har fått god støtte og hjelp der, selv om de ikke kan hjelpe meg med å få noe erstatning etter MRSA, siden jeg etter feil råd valgte å ta ut pensjon i stedet for arbeidsavklaringspenger. Jeg befant meg ganske lenge i det jeg vil betegne som en livskrise etter dette.

Jeg får ikke anledning til å bevise at det er ‘riktig type’ MRSA jeg har.

Nå går siste fase av forsikringssaken sin gang, men det er lite sannsynlig at jeg kommer til å vinne frem. Dette har sammenheng med at Nordlandssykehuset mener at de på grunn av personvernhensyn ikke kan gå inn i laboratoriedata for å finne ut om den typen MRSA som de pasientene som jeg stelte, hadde, stemmer overens med den typen MRSA som jeg har. Dermed får jeg ikke anledning til å bevise at det er «riktig type» MRSA jeg har.

Når jeg i dag tenker på det som har hendt meg, skulle jeg ønske at jeg kunne ha gått ut av arbeidslivet med mer verdighet enn det jeg fikk. Det er ikke godt å gå hjem fra ei vakt en kveld og ikke vite om man får lov til å komme tilbake. Og enda verre var det den dagen jeg fikk det fastslått at jeg aldri ville få lov til å komme tilbake.

Samtidig forundrer det meg, med den sykepleiermangelen som er i dag, at jeg ikke engang kan brukes for å være til stede og holde dødende pasienter i hendene.

Nordlandssykehuset har blitt forelagt innlegget og spurt om de ønsker å kommentere. De har takket nei til det, av hensyn til personvernet.

Les også:

MRSA: Var lenge et mysterium

Bildet viser  MRSA (meticillin­resistente gule stafylokokker).
METICILLINRESISTENT STAPHYLOCOCCUS AUREUS: Nesten 60 år etter at den først ble påvist, gjorde forskere oppdagelser som kan forklare dens opphav. Foto: Science Photo Library / NTB

Bakterien ble resistent lenge før den ble utsatt for meticillin.

Allerede sommeren 1945 ble det i England oppdaget stafylokokkinfeksjoner som ikke lot seg behandle. Stafylokokkene greide å aktivere enzymet penicillinase, som hindret penicillin i å virke.

Løsningen, trodde man, kom i 1959. Da kom en helt ny type antibiotika som skulle være resistent mot penicillinase. Det ble kalt meticillin.

Men stafylokokkene ble likevel raskt motstandsdyktige. Hvordan var et lite mysterium.

De første penicillinene var nok

Høsten 1960 ble meticillinresistent gul stafylokokk, MRSA, beskrevet for første gang. Bakterien ble funnet i tre prøver fra et sykehus like utenfor London. Men på dette tidspunktet var ikke meticillin tatt i bruk. Hvordan kunne bakteriene likevel være resistente?

Svaret kom i 2017, da skotske forskere tok i bruk gensekvensering og undersøkte bakterieprøvene fra 1960. De fant ut at meticillinresistensen sannsynligvis oppsto lenge før de gule stafylokokkene ble eksponert for meticillin. Nærmere datert til 1947, bare to år etter at penicillin ble tatt i sivilt bruk.

Dette betyr at bakterier ikke trenger å ha vært utsatt for bredspektret antibiotika for å utvikle motstand. Å bli utsatt for de første penicillinene var nok til at gule stafylokokker utviklet et forsvar, ikke bare mot det de ble utsatt for, men også mot fremtidig fare.

Overfører gen

Meticillin er ikke lenger i klinisk bruk.

Men MRSA (meticillinresistent Staphylococcus aureus) er høyst tilstedeværende, både inne på verdens sykehus og ute i samfunnet. Problemet er at den ikke bare er resistent mot meticillin, som var det første betalaktamet, men mot alle antibiotika av denne typen. Den bærer med seg et gen som gjør den motstandsdyktig mot betalaktamene, og dette genet klarer den å overføre til andre bakterier.

Ettersom det er brukt mer og mer bredspektret antibiotika, har MRSA vunnet terreng og fortrengt bakterier som ikke var resistente mot betalaktamer.

Endemisk i flere land

Etter at MRSA først ble beskrevet vitenskapelig i 1961, var det i mange år ganske stille rundt den.

Men utover i 1960-årene var det utbrudd i flere europeiske land. I 1970-årene nådde den Nord-Amerika. Utover 1990-årene fikk bakterien større oppmerksomhet, noe som førte til tiltak for å hindre smitteoverføring og å begrense bruk av antibiotika.

MRSA er endemisk i flere land. Norge er et av landene med minst MRSA, men merker smittepresset.

Kilder: Erik Martiniussen: Krigen mot bakteriene, Bioingeniøren, The Lancet

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.