MRSA: – Jeg skulle gjerne ha gått ut av arbeidslivet med større verdighet

Det å få påvist MRSA er en svært omfattende prosess, som griper inn i hele livet. Man føler seg ensom, skitten og også avvist av folk rundt seg, som er redde for å bli smittet. Jeg har også opplevd å bli akutt syk selv, og ligge på isolat, med de konsekvensene det fikk både for meg selv og for mine nærmeste.

Heldigvis har jeg en samboer som har støttet meg hele tiden, selv om det også til tider har vært tøft for ham. Jeg har også savnet å kunne ha noe informasjon å gi ut, for å redusere angsten blant folk jeg møter.

LES: Sluttet i jobben etter MRSA-smitten: – Jeg følte meg skitten

Først negativ, så positiv

Min MRSA-historie startet i august 2017. Min samboer hadde da et sår på ryggen, som det ble tatt MRSA-prøve av. Fordi han er samboer med meg, og jeg jobbet på Nordlandssykehuset, var det naturlig at jeg også tok en prøve. Det viste seg at hans prøve var negativ og min var positiv.

Jeg ble så sykemeldt, fikk antibiotika og utførte sanering etter gjeldende regler på hjemmebane. I løpet av november 2017 ble jeg så testet på nytt, var negativ og begynte å jobbe igjen.

Ved første test etter tre måneder, i januar 2018, testet jeg negativt.

Ved andre test etter seks måneder, i april 2018, testet jeg igjen positivt på MRSA.

Det endte med at jeg ble erklært ‘kronisk positiv MRSA’.

Nå ble det ny sykemelding, ny antibiotikakur og ny sanering av både meg og min samboer, administrert av Vaksineklinikken i Bodø, som er leid inn som bedriftshelsetjeneste i slike tilfeller. Så fulgte det nye prøver i løpet av juni og juli 2018. De første prøvene var negative, for så å bli positive nok en gang.

Jeg ble så satt på de sterkeste antibiotikaene de hadde å tilby, med mange bivirkninger, rød urin og så videre. Jeg fikk også en helt ny prosedyre for sanering, blant annet vask med egne kluter innsatt med medikamenter for å ta knekken på MRSA. Dette var tøft for huden, med mye plager som en følge av dette.

Igjen ble det utført nye tester, og MRSA-prøvene var fortsatt positive. På grunn av eksemhud ble det også tatt prøver fra andre hudpartier. Disse var også positive, så det endte med at jeg ble erklært «kronisk positiv MRSA».

LES: – På tide å ta en diskusjon om MRSA-rådene
LES: #antibiotikaresistens

Jobben var over med et pennestrøk

Min sak ble deretter overført til Nordlandssykehusets HR-avdeling, etter at Vaksineklinikken (bedriftshelsetjenesten) hadde gitt beskjed om at Nordlandssykehuset måtte finne meg en alternativ jobb uten pasientkontakt.

I løpet av høsten 2018 ble det avholdt flere møter med HR-avdeling, Nav og avdelingslederen på min arbeidsplass. De nødvendige papirene ble fylt ut, også til Nav om godkjennelse av MRSA som yrkessykdom.

HR-avdelingen ved sykehuset var lite villige til å se på alternative arbeidsplasser, selv om jeg sa ifra om at jeg ønsket å jobbe frem til fylte 65 år. Nav presset meg også med at de ikke kunne utbetale sykepenger lenger enn til februar 2019, da jeg rundet 62 år.

I januar 2019 ble jeg svært deprimert, da jeg innså at jeg aldri mer kunne komme tilbake som sykepleier. Jeg opplevde å havne i en livskrise, da jobben som jeg hadde vært dedikert til et helt yrkesliv, mer enn tretti år, nå var over med et pennestrøk.

Det forundrer meg at jeg ikke kan brukes

Jeg søkte råd hos forskjellige, blant annet lokale tillitsvalgte, og ble av dem anbefalt å ta ut pensjon ved fylte 62 år. Dette viste seg å være et helt feil råd, da jeg heller skulle ha tatt ut arbeidsavklaringspenger på dette tidspunktet, men jeg var så deprimert at jeg ikke klarte å tenke rett.

På vårparten ble MRSA godkjent som yrkessykdom. Jeg tok deretter kontakt med NSF og ba om advokatbistand videre. Jeg har fått god støtte og hjelp der, selv om de ikke kan hjelpe meg med å få noe erstatning etter MRSA, siden jeg etter feil råd valgte å ta ut pensjon i stedet for arbeidsavklaringspenger. Jeg befant meg ganske lenge i det jeg vil betegne som en livskrise etter dette.

Jeg får ikke anledning til å bevise at det er ‘riktig type’ MRSA jeg har.

Nå går siste fase av forsikringssaken sin gang, men det er lite sannsynlig at jeg kommer til å vinne frem. Dette har sammenheng med at Nordlandssykehuset mener at de på grunn av personvernhensyn ikke kan gå inn i laboratoriedata for å finne ut om den typen MRSA som de pasientene som jeg stelte, hadde, stemmer overens med den typen MRSA som jeg har. Dermed får jeg ikke anledning til å bevise at det er «riktig type» MRSA jeg har.

Når jeg i dag tenker på det som har hendt meg, skulle jeg ønske at jeg kunne ha gått ut av arbeidslivet med mer verdighet enn det jeg fikk. Det er ikke godt å gå hjem fra ei vakt en kveld og ikke vite om man får lov til å komme tilbake. Og enda verre var det den dagen jeg fikk det fastslått at jeg aldri ville få lov til å komme tilbake.

Samtidig forundrer det meg, med den sykepleiermangelen som er i dag, at jeg ikke engang kan brukes for å være til stede og holde dødende pasienter i hendene.

Nordlandssykehuset har blitt forelagt innlegget og spurt om de ønsker å kommentere. De har takket nei til det, av hensyn til personvernet.