Den siste tiden har det vært mye oppmerksomhet rundt hvordan det er å jobbe på steder hvor man er sårbar og spesielt utsatt, særlig knyttet til psykiatrien. Dette etter at nattevakten Tamima Nibras Juhar ble funnet hardt skadet og døde kort tid etterpå under en vakt på en barnevernsinstitusjon på Kampen i Oslo, i august.

Som sykepleierstudent kan slike hendelser være skremmende å forholde seg til. Hvor utsatt er man egentlig når man går inn i et pleiende og relasjonelt yrke hvor man møter alle typer mennesker? Man har ingen garantier. Likevel mener jeg det er viktig å også belyse det som fungerer og hvilke krav du som student har. 

Det aller viktigste er å føle seg trygg i praksis.

Vi møter mennesker og ikke bare diagnoser

Jeg er selv i psykiatripraksis akkurat nå. Her har jeg møtt mange forskjellige mennesker med ulik bakgrunn, forskjellige behov og ulike livshistorier. Det har lært meg én ting: at ingen pasienter er like. Det er aldri diagnosen alene som definerer hvem en pasient er.

Det å jobbe i psykiatrien handler i stor grad om å se mennesket bak symptomene, bak det som virker skremmende eller annerledes, og møte det med profesjonell omsorg og respekt.

Ubehagelig? Ja, noen ganger. Utrygt? Nei.

Selv om flere av pasientene som er innlagt, har dommer bak seg, og noen ganger kan fremstå som skumle, har jeg aldri følt meg utrygg i praksis. Dette skyldes ikke bare flaks, men fordi praksisstedet mitt er bevisst på informasjon, trygghet og god veiledning. Vi blir tatt imot med åpenhet, blir godt forberedt på utfordringer og fulgt opp underveis.

Dersom du som student opplever å føle deg utrygg, utsatt eller ukomfortabel i praksis, skal det gjøres endringer. Det finnes krav og rutiner for dette. Du har rett til trygghet, støtte og til å bli hørt. Praksis kan være krevende, men skal aldri være skremmende.

Psykiatrisk sykepleie er ikke for de «tøffe». Det er for deg og meg

Jeg tror mange har en forestilling om at psykiatrisk sykepleie ikke passer for dem. Kanskje fordi det virker for tøft. Eller for annerledes. Eller rett og slett skummelt. Men for meg har det vært en øyeåpner, og det tror jeg det kan være for flere.

Psykiatri er en allsidig arena. Det er rom for mange personligheter, tilnærminger og faglige interesser. Her jobber sykepleiere med akuttbehandling, rehabilitering, somatikk, miljøterapi og krisehåndtering. Det finnes utfordringer, ja, men også enormt med muligheter for faglig og personlig vekst.

Det tar tid å bli komfortabel 

Det tar tid å bli komfortabel i psykiatrien. Jeg har selv kjent på usikkerheten. Hvordan snakker man med en pasient i en psykotisk episode? Hvordan forholder man seg til noen som truer eller trekker seg helt tilbake? Hvordan vet man om man gjør noe riktig?

Svarene kommer ikke alltid med én gang. Men med trygg veiledning, støtte fra kolleger og en åpen innstilling, vokser tryggheten litt etter litt. Det å få være vitne til at en pasient åpner seg, viser tillit eller gjør viktige framskritt gir inntrykk og skaper mening.

Psykiatrien trenger mangfold

Så til deg som vurderer å søke psykiatripraksis, eller kanskje til og med vurderer en fremtid innen psykiatrisk sykepleie: Ikke la frykten styre. Prøv. Vær nysgjerrig. Still spørsmål. Det er rom for deg også.

For vi trenger flere som tør å se mennesket bak diagnosen. Vi trenger flere som forstår hvor viktig det er å møte pasientene med varme, tydelige rammer og respekt. Og vi trenger flere som våger å være der selv når det er krevende.