Min mors møte med helsevesenet utløste en krise i meg. Ikke bare som datter, men også som fagperson
Jeg har erfart hvor nådeløst systemet kan være. Gjennom min mors sykdom lærte jeg hvor lite rom det er for menneskelighet når omsorg blir styrt av tid og rutiner.
Jeg har kjent systemet fra innsiden og utsiden, og det jeg har sett, har satt spor. Det har også gitt meg innsikt i hvordan system, arv og miljø former oss – og hvordan de kan bryte oss ned.
Systemet former oss
Vi formes av systemene vi lever i. De kan være oppbyggende, men også ødeleggende. Som sykepleier vet jeg at hvert menneske bærer med seg en livshistorie og at denne historien påvirker hvordan vi møter stress, sykdom og motgang. Det er vår plikt å se hele mennesket, ikke bare diagnosen.
Men systemet gir oss ikke alltid tid til det. Stadige omorganiseringer, høyt arbeidspress og mangel på bemanning gjør det vanskelig å gi den omsorgen vi vet pasientene trenger. Og når pårørende må ta over, er det ikke fordi de vil. Det er fordi de må.
Kroppen sier ifra når det blir for tungt
Som eneste datter og helsearbeider ble jeg stående i konstant alarmberedskap. Stressreaksjoner er kroppens måte å si ifra på, men når de varer for lenge, blir de helsefarlige. Jeg vet det, for jeg har kjent det på kroppen. Jeg har mistet kolleger og venner på veien ut av depresjon. Men jeg har også funnet styrke i familien, i samholdet og i kjærligheten.
Forebyggende politikk kan ikke måles i kroner og øre, men den kan redde liv. Skal vi rekruttere nye helsearbeidere, lærere og omsorgspersoner, må det satses mer fra sentralt hold. Det burde ikke være slik at kvaliteten på offentlige tjenester avhenger av hvilken kommune man bor i.
Ledere har et ansvar for å bevare kompetanse og tilrettelegge for livssituasjoner. Stressnivået i helsevesenet er ikke bare en personlig utfordring – det er en systemisk risiko.
Motgangen lærer oss å stå sammen
Gjennom motgang har jeg lært å sette pris på de små øyeblikkene. Jeg har lært at styrke ikke handler om å stå alene, men om å stå sammen. Jeg har sett hvordan familieverdier går i arv og hvordan barn og barnebarn lærer av hvordan vi møter kriser.
Jeg har også erfart at ikke alle har personlige egenskaper til å jobbe med syke mennesker. Én feil person kan ødelegge et førsteinntrykk, og det kan få alvorlige konsekvenser.
Jeg skriver ikke for å klage. Jeg skriver for å bidra. For å løfte stemmen til dem som sjelden blir hørt. For å minne oss om at bak hver pasient finnes en familie – og bak hver helsearbeider finnes et menneske.
4 Kommentarer
Grace Cresencia Aarøen
,Vi trenger flere varme hender og samtidig spl. som er god på det tekniske ting for dokumentasjon og medisinering. Uten menneskelighet kompetanse, det er å møte pasienten først og fremst har man ingenting å dokumentere og medisinere. Vi trenger tid både til pas. og dokumentasjon. Et godt samarbeid med kollegaer. dette er mulig å gjennomføre. Men ikke alle liker å delta på stell, detter er et problem , hvordan kan man kjenne pas. som sin helhet.? Når pas. skal på do, mange som later som at de ikke hører eller ikke fange pas. sin signaler. Tannpuss hos pas. er veldig dårlig. Dårlig med personlig hygiene.
Heidi Grande
,Jeg vil oppfordre til økt bevissthet når det gjelder å omtale helsepersonell som varme hender, noe som kan signaliserer en undervurdering av fagkompetanse i kvinneyrkene. Hvis vi skal benevnes som en kroppsdel så kunne vi like gjerne brukt (kloke) hoder. Dette handler igjen om mangelen på kvalifisert helsepersonell, noe som desverre altfor ofte medfører stor slitasje og sykdom hos både pårørende og de ansatte.
Valgjerd Sæbø
,Er så enig i det du skriver om «varme hender.» Det et en devaluering av sykepleiefaget, og er en betegnelse som politikerene ofte bruker. Som du videre poengterer, her trengs det kunnskap og fagkompetanse!
Nina
,Til artikkelforfatter Monica må jeg si at jeg kjenner så inderlig vel det du beskriver her, dine refleksjoner og opplevelser når det da er en nær relasjon som trenger helsetjenesten og du er både sykepleier og pårørende.
I tidsskriftet.no 24.oktober 2025 står overskriften:" Psykisk helsekrise blant leger?"
WHO har foretatt en undersøkelse i Europa blant 120 000 leger og sykepleiere og funnet at 1 av 3 sykepleiere og leger er deprimerte !
Samtidig har vi WHO definisjon på helse:
"En tilstand av fullstendig fysisk, psykisk og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom eller lidelse."
Så paradokset her, er at skremmende mange helsearbeidere er deprimerte.. og da regner vi også med at det ikke bare gjelder leger og sykepleiere, selv om undersøkelsen begrenset seg på disse yrkene.
Og: syke skal altså forventes å hjelpe syke...
Det er på tide at vi slutter å distansere hvor svikten er ved å bruke ord som "system" og lignende ! "Systemene" er mennesker som har skapt ulevelige forhold for bærekraftig helsevesen.
Vi kan ikke akseptere lenger at byråkratiet vokser i helsesektoren og at folk uten helsefaglig bakrunn styrer dette "vesen" samtidig som de grådig grafser til seg stadig høyere lønninger på fellesskapets bekostning !
Samtidig må vi erkjenne at medmenneskelighet og nestekjærlighet må bli verdier vi må etterstrebe å få tilbake i samfunnet igjen, for samfunnet har endret seg til mer kjølig samfunn, det virker som penger og status er det som dyrkes, folk hilser ikke på nabo eller ser ikke hverandre. Dugnader blir ingen med på lenger osv..
Du blir deprimert og folk forsvinner skriver du.
Ja, det er gjenkjennelig.
Er empati i ferd med å forsvinne ?
Hvordan skal vi løse floken når deprimert helsepersonell skal gi helsehjelp til pasienter som er i krise, når vi samtidig vet at krise også innbefatter depresjon??
Ett av utfallende blir at apatien råder og det blir at man later som man ikke ser og hører at en som trenger bistand for å komme på toalettet, ikke får den hjelpen - noe mer beskrivende for menneskers forfall trenges vel ikke ?
Her bunner det i menneskesvikt og - svik fra topp til bunn !