Jeg var så heldig å bli kjent med et nydelig menneske. Hun var syk da jeg traff henne, og hun døde dessverre nylig. Uhelbredelig kreft. Hun var full av livskraft da jeg traff henne. Hun var ambisiøs da jeg traff henne. Hun var glad da jeg traff henne. Hennes energi vil forbli levende for alltid. Helbredende kraft. 

Et møte med døden er alltid ett møte med døden. Din egen, dine nærmeste, noen du nylig har møtt. Et møte med døden er alltid unikt, men vi bør lytte. Lytte til de som har hatt sitt møte, og det har jeg gjort. 

Rikke kjempet for retten til å bestemme sin egen død

Rikke ble 32 år. Hun ønsket å bestemme selv hvordan hun skulle dø. Jeg lytter. Hun ville ha muligheten til å dø på en måte hun opplevde som verdig. Jeg lytter. Hun ville ha muligheten til å velge selv. Jeg lytter. Hun lagde et utkast hun kalte Rikkes lov, et bidrag for noe hun kjempet for helt frem til sin død. En lov om å selv få bestemme sin egen død. En lov om aktiv dødshjelp. Jeg reflekterer. 

Skal vi føde innlagt? Skal vi dø innlagt? Tilbudet om å få hjelp under komplikasjoner skal alltid være der, men skal vi være innlagt når vi føder og når vi dør? Jeg vil alltid ha en jordmor, og jeg vil alltid velge en palliativ sykepleier, men må jeg være innlagt? 

Alle de jeg har møtt med en dødelig sykdom, har hatt et ønske om å selv kunne velge, selv kunne ha kontroll og selv kunne legge til rette. Ha en mulighet, og kanskje bare det. Vite at man har en mulighet?

Jeg ser hvordan valgfrihet skaper trygghet i livets siste fase

Oregon-modellen er en ordning hvor en lege (etter to samtaler med 15 dagers mellomrom) kan utskrive livsavsluttende medisin til mennesker med uhelbredelig sykdom, hvor de har estimert mindre enn seks måneder igjen å leve. Statistikk viser at flere velger å ikke hente ut medisinen sin, men de ble ivaretatt. De hadde en trygghet. 

Ikke lenge før Rikke døde, så møtte jeg henne på butikken. Hun hadde akkurat blitt skrevet ut av et hospits der hun trodde hun skulle dø. Hun ville ikke dø der. Dette handlet ikke om sykepleierne, avdelingen eller legen. Hun ville ikke, og det bør holde. Hvis vi vil dø hjemme, bør det legges til rette for det. Og hvis vi vil ha hjelp til å dø hjemme, så oppfordret Rikke til å snakke om det. Jeg begynte å tenke på min død. 

Når jeg dør, håper jeg det blir på mine premisser. Min død tilhører meg. Blir jeg dødelig syk, vil jeg selv ha muligheten til å avslutte det mens min bevissthet er intakt. Jeg vil ha muligheten. Jeg vil ha tryggheten, så får det være opp til meg om jeg benytter meg av tilbudet. Et tilbud jeg har søkt om. Et tilbud jeg har oppfylt kravene til å få. Et tilbud som per dags dato ikke finnes i Norge. 

Rikke minner oss om hvorfor vi må våge å snakke om døden

Rikke ga meg loven, og jeg bringer videre en refleksjon. Døden er vanskelig for oss levende, og debatten har en tendens til å stagnere, ofte i sakens egen fantasi. Men Rikke hadde ingen tentativ drøm. Hun hadde et ønske. Hun skulle dø. Uhelbredelig kreft. Hun visste at det ikke kom noen lovendring for henne, men hun ville kjempe for andre. 

Vi skal alle dø, men noen tidligere enn andre. Vi skal alle dø, men noen med et sykdomsbilde som gjør situasjonen uutholdelig. Vi skal alle dø, men vi som enda ikke har en dødelig sykdom, bør lytte til de som har hatt en. Døden kan være vanskelig. Derfor bør vi lytte til dem som har møtt den. 

Jeg stoler på Rikke. Jeg tror på henne. Hun fortalte oss at hvis det samme skjer med oss som med henne, så skulle vi hatt en mulighet. Jeg vil ha et lovforslag, i hvert fall en utredning. Jeg vil ha en seriøs debatt, i hvert fall ikke «berøringsangst». Jeg har kun en liten refleksjon. Jeg bare lyttet. 

Rikke sovnet stille inn sammen med sine nærmeste i eget hjem.