fbpx Det er tid for et nytt ledelsesideal i norsk helsevesen Hopp til hovedinnhold

Det er tid for et nytt ledelsesideal i norsk helsevesen

Kenneth Ledang

Jeg ser hvordan styringslogikken har tatt plassen til fagligheten i helsevesenet. Når ledelse måles i tall i stedet for tillit, mister både ansatte og pasienter tryggheten.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning og meninger.

Jeg har jobbet i helsevesenet lenge nok til å vite at ledelse betyr alt, og at dårlig ledelse kan koste både mennesker og mening.

De siste årene har jeg sett hvordan systemet har glidd fra faglig fellesskap til styringslogikk. Og der ledere måles på budsjettbalanse snarere enn pasientkvalitet.

Ledelsen har mistet fotfeste

Da helseforetaksmodellen ble innført i 2002, var målet å skape mer profesjonell styring av sykehusene. Politikerne skulle trekke seg tilbake, og direktørene skulle få handlefrihet og ansvar.

20 år senere står vi igjen med et system som har fjernet ledelsen fra virkeligheten på gulvet.

Jeg ser ledere som bruker dagene på rapportering mens ansatte sliter med å få turnusen til å gå opp. Budsjettene balanseres, men fagmiljøene bryter sammen. Og toppledere får millionlønninger for «resultater» som sjelden handler om pasienter.

Da er det ikke rart at tilliten rakner.

Bak hvert tall ligger et menneske

I helsevesenet har styringsspråket tatt over. Vi snakker om «produksjon», «enheter» og «effektiviseringskrav». Men bak hvert tall ligger et menneske.

Hver gang en leder må kutte i bemanningen, flyttes ansvaret for pasientsikkerhet nedover i systemet – til dem som faktisk står i det.

Helseledelse handler ikke om tall, men om mennesker, fag og verdier. Likevel måles sykehusene på indikatorer som aldri fanger det som virkelig betyr noe: trygghet, tillit og kvalitet.

Helsevesenet er ikke et konsern

Jeg har møtt mange dyktige ledere uten helsefaglig bakgrunn. Men jeg har også sett hva som skjer når ledelsen mister forståelsen for hva klinisk arbeid faktisk innebærer.

Når man aldri har stått i et pasientrom der tiden ikke strekker til, eller kjent på ansvaret når et menneske dør, er det lett å tro at helsevesenet kan styres som et konsern.

Samtidig kastes mange fagfolk inn i lederroller uten ledertrening – drevet av idealisme, men uten verktøy til å håndtere systemet. Det er ikke deres feil. Det er systemets.

Det finnes heldigvis unntak

Det finnes heldigvis unntak. Arne Flaat, tidligere direktør i Helse Nord-Trøndelag, var ett av dem.

Han hadde ingen helsefaglig bakgrunn, men forsto mennesker, kultur og fag. Han bygget tillit ved å være synlig, lyttende og ærlig – både når det stormet og når det gikk bra.

Kanskje var det nettopp fordi han ikke var lege at han lyttet mer, stilte flere spørsmål – og dermed forsto mer.

Flaat viste at god helseledelse ikke handler om tittel, men om tillit, relasjoner og reell tilstedeværelse.

Den gode helselederen må kunne to språk

Vi må slutte å spørre om sykehus skal ledes av leger, sykepleiere eller økonomer. Det viktige er ikke bakgrunnen, men forståelsen.

Den gode helse­lederen må kunne to språk: det kliniske – der fag, etikk og pasient står i sentrum – og det administrative – der økonomi, struktur og strategi må til for å holde hjulene i gang.

Det er kombinasjonen som teller.

Vi trenger ledere som forstår pasientbehandlingens virkelighet, men som også evner å tenke helhet, styre ansvarlig og bygge kultur.

Tillit er den egentlige lønna

Debatten om lederlønninger handler ikke bare om symbolikk, men om troverdighet.

Når sykehusdirektører tjener fire ganger mer enn fagfolkene som holder systemet i gang – og samtidig ber ansatte «ta et ekstra tak» – oppleves det ikke som ledelse, men som avstand.

I helsevesenet er tillit selve valutaen. Og den kan ikke kjøpes med bonuser.

Vi må bygge et nytt ledelsesideal

Vi må bygge et nytt ledelsesideal i norsk helsevesen – et som forener faglig tyngde og menneskelig innsikt med strategisk evne.

Det krever systematisk lederutvikling, reell kompetansebygging og en kultur der ledelse er et fag, ikke en posisjon.

Vi trenger ledere som tør å være til stede i virkeligheten, som står i krysspresset mellom fag og økonomi, og som husker hvorfor vi har sykehus: ikke for systemets skyld, men for pasientenes.

2 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

AEriksen

Psyk spl
2 weeks 6 days siden

nå har jeg jobbet i dette vesenet i ca 30 år og jeg hører stadig ekkoet fra min gamle far som jobbet som annleggsslusk, som det en gang ble kalt, og tok etter hvert kveldsskole på både BI og noe annet. Han ble i alle fall bygg-leder på ulike prosjekter på sentrale østlandet, til tross for minimal folkeskole under krigen. Han sa alltid:
«En god leder skal sørge for at folka hans har de verktøyene og materiell de trenger til enhver tid, for å utføre det arbeidet lederen har satt dem til.» Han forklarte at da må man lytte mer enn en prater.
I psykiatrien har vi ledere som ikke forstår psykiatri da de har sin erfaring og utdanning innen somatikk. Om man da legger til at det ansettes bilmekanikere, rørleggere, butikkansatte og sykepleiere som ikke har jobbet med psykiatri, til avdeling for spesialpsykiatri, blir man rimelig oppgitt. Mer oppgitt blir man når man ser at leder ansetter venner og bekjente med videreutdanning innen somatikk og gir dem høyere lønn enn oss med psykiatri utdanning og master innen psykiatri. Men prikken på i’en er jo når man ikke blir hørt men ser at ledelsen prioriterer å høre på ekstravakter og nyansattes ønsker og behov ifht turnus, fri og mulighet til å få overtidsvakter men oss «gamle travere», går for lut og kaldt vann.
Når det leies inn bilmekanikere ved sykdom og huller i turnusen, fremfor en psykiatrisk sykepleier og nøyer seg med en sykepleier på vakt, med en forklaring om at ledelsen blir presset fra den øvrige ledelsen, til å spare penger, ber jeg en stille bønn hver dag: « Kjære Gud, takk for alt som jeg har fått; et friskt hode og visdom til å la ting skure å gå fremfor å kjempe mot Goliat. Pass på familien min slik at ingen av oss blir innlagt i psykiatrien»

Jane

Sykepleier og Masterstudent
2 weeks 4 days siden

Etter mer dekkende svar enn det Eriksen her presterer tror jeg man skal være en forfatter av ypperste kvalitet for å få til. Å svare så treffende for både somatikken, psykiatrien og ledelsen i en smekk er en helt fortreffelig gave til oss alle. Så tusen takk for det Eriksen. Så til poenget: Sykepleiere og omsorgsarbeidere i somatikken må ta seg av tunge psykiatriske pasienter med suicidal problematikk i hjemmebasert omsorg fordi psykiatritjenesten kun jobber på dagtid. De føler seg overhode ikke kompetent til oppgaven. Og som Eriksen sier ledelsen er mer eller mindre fraværende og skyver "problemet"oppover mot økonomien. Det spares og gambles med menneskeliv. Hva sier helsepersonelloven 4 sier og pasient, brukerrettighetsloven og yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere? Yter vi da god omsorg? NPM (new public management) burde kanskje bli ulovlig i kombinasjon med menneskelig pleie og omsorg?

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse