«Vi er alle i samme båt», skrev styreleder i et av de regionale helseforetakene nylig i Dagens Medisin. Han beskrev hvordan økonomiske rammer ikke står i forhold til politiske ambisjoner. Det har han rett i. Men det er helsepersonellet som ror, og vi begynner å bli slitne. 

Som Halvard Vike, professor i sosialantropologi, har pekt på i flere år: velferdsstaten holdes flytende fordi helsepersonell kompenserer for manglende ressurser. Sykepleierne er helse- og omsorgstjenestens omsorgsreservoar. Når reservene tømmes, synker båten.

Ambisjonene er uten retning

År etter år økes bevilgningene til helseforetak og kommuner, men ikke nok til å realisere de politiske målene. Hensikten er å skape «insentiver til effektivisering». Men effektivisering av hva? Politikerne mangler en overordnet plan for prioritering. Alt skal fortsatt prioriteres, bare med mindre penger.

Ledere i både kommuner og helseforetak forteller at det ikke lenger er mulig å få endene til å møtes. Strikken er strammet for hardt.

Helsepersonellkommisjonen ba samfunnet drøfte omfang og kvalitet på tjenestene. Det er kanskje en nødvendig samtale. Samtidig er det grunn til å spørre om alle tjenestene har et høyt omfang og forsvarlig kvalitet. Og hva er forventningene fra befolkningen? Hvem vil gå til valg på å love mindre helse? Og hvem vil arbeide i en tjeneste hvor ambisjonene er urealistiske og ressursene utilstrekkelige? 

Konsekvensen av manglende prioritering blir todelte tjenester: et minimumsnivå for alle og et høyere nivå for dem som kan betale. Er det slik vi vil ha det?

Systemet undergraver fellesskapet

Dagens styringsmodeller skaper i økende grad risiko for at den offentlige helsetjenesten undergraves. Når styringssystemet belønner effektivitet og økonomisk balanse fremfor faglig kvalitet og tilgjengelighet, presses tjenestene mot et minimumsnivå. Det åpner rom for private aktører som kan tilby raskere og mer tilpassede tjenester til dem som har råd til å betale. 

Samtidig mister den offentlige helsetjenesten sitt fortrinn som felles sikkerhetsnett. Hvis pasienter og pårørende vender seg til private løsninger fordi ventetiden blir for lang, svekkes tilliten til det offentlige systemet. Det er et faresignal. Ikke bare for helsetjenesten, men for hele velferdsmodellen.

Utviklingen går i retning av et todelt helsevesen

Vi ser allerede tegn til at utviklingen går i retning av et todelt helsevesen. Antallet private helseforsikringer øker år for år. Mange av dem tegnes riktignok av selskaper i det private næringslivet, men det er også en økende tendens hos privatpersoner. De bemidlede og ressurssterke sikrer seg raskere tilgang til behandling, mens de som er avhengige av det offentlige, må vente lenger. Dette skaper økende forskjeller mellom grupper i befolkningen og bidrar til sosial ubalanse. 

Når beslutningstakerne samtidig opprettholder et finansieringssystem som ikke dekker kostnadene ved egne ambisjoner, svekkes kvaliteten i den offentlige helsetjenesten ytterligere. Resultatet kan bli en helsetjeneste som gradvis forfaller, blir mindre tilgjengelig og i praksis annenrangs for dem som trenger den mest. Det er en utvikling som undergraver både likeverd og solidaritet i helsepolitikken. Det er en utvikling hvor befolkningen etter hvert vil kunne stille spørsmål om det er vits i å betale skatt. De må jo uansett betale mye selv. 

Modellen er i ubalanse

Kommuner og helseforetak møter de samme grunnleggende utfordringene. Staten låner ut penger, og kommunene må betale renter og avdrag. Som i min hjemkommune Lørenskog der nesten 300 millioner kroner alene går til renter neste år. For sykehusene kommer i tillegg avskrivninger på bygg og utstyr. Til sammen forsvinner milliarder av helsekroner i systemkostnader og ikke til pasientbehandling.

Helseforetaksmodellen skulle sikre effektivitet og profesjonell styring. Nå diskuteres det om modellen er bærekraftig. Mange peker på at dagens system kombinerer økonomisk press med politisk detaljstyring, uten tydelig ansvar. Skal styringen bli mer politisk, må også politikerne ansvarliggjøres. 

Samtidig viser erfaringen at krisen ikke bare handler om økonomi. Kommunene, som ikke styres etter foretaksmodellen, står i enda større utfordringer. Finansieringssystemene er i seg selv en del av problemet.

Omstilling maskerer underfinansiering

Det snakkes stadig om behovet for mer omstilling. Men det finnes ikke midler til reell endring. I stedet pågår en kontinuerlig tilpasning. En taus dugnad blant medarbeiderne som forsøker å dekke over manglende prioriteringer og finansiering. Hvor er livbåten? 

Uten en styringsmodell der prioriteringene gjøres på riktig nivå, og der midlene følger de politiske ambisjonene, vil ikke tjenestene stå seg. Ansatte i helseforetak og kommuner har rodd lenge nok. Båten er lekk. Snart synker den.