Takk for et så flott innlegg.

I dèt helsevesenet vi har i dag er det lagt opp til hva sykehusene kan tjene inn av DRG - poeng som igjen er poeng som genererer penger pr operasjon eller gjennomført behandling fra staten. Dette systemet er helt abdurd. Jo mere helsepersonell jobber jo mere penger kommer inn. Kvaliteten blir ikke målt,og når det gjelder kvalitet er det enkelt personer og grupper som sier fra ingen over oss. Så lenge det går bra har de nådd målene om å tjene inn poeng og income til systemet. På denne måten behandler vi bare de akutt syke/ skadde(som vi selvfølgelig også skal) hei og kronikere. Men hvor mye penger og insats blir brukt til forbyggende helsearbeid? Det er meget lite. Jeg antar at det er riktig det jeg har lest flere dteder :5% til forebyggende. Hvorfor? Jo, fordi de tror at det ikke er inn tjenende for sykehuset. Det er latterlig at ikke alle deler av helsetjenesten er lagt inn med et system der behandlerne blir belønnet for å forbyr helse på høyt nivå. Det er selvsagt noe hver og en av oss selvsagt bør være ansvarlige for, men som vi vet er vanskelig for folk. Her kan nevnes banale ting som, sove nok, spise sundt, fysisk aktivitet for helsa. Her har helsemyndigheter en gedigen gevinst og en gedigen jobb å gjøre for å få folk inn i systemer som oppfordrer og hjelper folk med å ta gode valg. Dette hadde gitt mindre utgifter på helsebudsjettet på sikt. Skadde og kronikere skal selvfølgelig få den hjelpen de trenger misforstå meg rett, men en hjelp satt i system på en helt annen måte slik at utgifter til sykdom gradvis blir mindre og befolkningen vil få bedre helse. Dette er det kun systemet som kan hjelpe folk med, da det er mye i matindustrien som gir valg det ikke er så mye tid helse i. Helseforetakene i må derfor endres /legges ned slik si fokuset ikke legges på raskt tempo, effektivisering, inntjening og å få unna køer, men i større grad fokuserer på forbyggende helse satt i system helt fra fastlege til behandlere i sykehus.

Kloke betraktninger og godt beskrevet av 2. nestleder Brenden.
Denne galskapen har pågått i mange år, men hvorfor har ikke politikerne vist vilje til å endre denne modellen? Hvorfor har ikke helsebyråkratene i større grad tatt ansvar? Er det slik at arbeidsgivere og arbeidstakere i privat sektor har helseforsikringer som gir de fortrinn i helsekøene? Det samme med sentrale politikere og helsebyråkratene? Et sort antall helsepersonell og pårørende blir syke av ansvar og arbeidspress. Hvorfor er det fortsatt så store forskjeller mellom kvinnedominerte og mannsdominerte yrkesgrupper og arbeidsplasser i 2025? Hvorfor fikk ikke denne tematikken større oppmerksomhet under valgkampen i 2025? Hvorfor lurer politikerne på hvorfor det er en så stor andel sykemeldte i Norge? Og hvorfor har mange sentrale politikere og andre uttalt at "Vi går tom for folk lenge før vi går tom for penger". Altså er det ikke politisk vilje til å bruke tilstrekkelig med penger på det offentlige helsevesenet, ei heller skrote gamle vedtak og modeller som åpenbart gjør mere skade enn gagn. Illusjonen om "verdens beste helsevesen" lever fortsatt i beste velgående blant flertallet av våre folkevalgte, desverre.

Kai Øivind Brenden setter ord på noe grunnleggende i sin kronikk i Sykepleien:
Systemet undergraver fellesskapet, modellen er i ubalanse, og omstillinger maskerer underfinansiering.
Jeg er helt enig.
Helsetjenestene i Norge er offentlig finansiert. Vi forvalter fellesskapets goder – derfor skal vi ikke sløse.
Men når driften styres etter New Public Management og Scientific Management (Taylorismen), mister vi det viktigste vi har: menneskene i systemet.
Tall og kontroll har blitt likestilt med kvalitet. Men kvalitet handler ikke om kontroll – det handler om tillit, samhandling og faglig kunnskap.
Vi kan ikke «effektivisere» omsorg uten å tape det som gjør helsetjenesten bærekraftig: relasjonene mellom mennesker.
Både ansatte og organisasjoner er slitne av endringer som ikke er forbedring.
Systemet roper «omstilling», men dekker over at problemet egentlig er underfinansiering. Og helsepersonell står igjen i spagaten mellom idealer og realiteter – utmattet, men fortsatt med ansvar for pasientene og hverandre. De blir dratt i én retning for felles helsetjenester hvor sårbare mennesker skal få den hjelp de trenger og i én annen retning hvor det er krav om å være mest mulig effektive, koste minst mulig samtidig som forventninger om hva velferdssystemet skal yte av tjenester øker kraftig.
Har staten råd til det – når vi allerede mangler kvalifisert helsepersonell over hele landet?
Et grunnleggende problem er agendasettingen i norsk politikk. Interesseorganisasjoner som roper høyest, får sette dagsorden, og beslutningene tas under press.
Kanskje tiden er inne for at NSF og andre fagforeninger som organiserer helsepersonell, går sammen med pasientorganisasjonene, for å kreve ny krus i norsk helsepolitikk?
For en helsetjeneste som bygger på evidensbasert kunnskap og tverrsektorielt samarbeid – ikke på kontroll og rapportering misforstått som kvalitet, hvor mennesker blir redusert til tall. Og samtidig erkjenne at «faglig forsvarlig» faktisk er et godt minimumsnivå – og det er det vi har krav på.
Men det krever at vi forsvarer faglighetens og menneskets plass i systemet – og tetter båten før den synker.