I 1989 gikk jeg ut som ferdig utdannet hjelpepleier. Vi var mange som bar avdelinger på skuldrene med ansvar som i praksis nærmet seg sykepleierens. Vi organiserte, observerte, dokumenterte og ivaretok pasienter med en omsorg som var både faglig og menneskelig. 

Det var ikke uvanlig at hjelpepleiere ledet vakter, tok imot nye pasienter og veiledet nyansatte. Vi var til stede – ikke bare fysisk, men med blikk for det usagte, det ubehagelige. Det som krevde nærhet og erfaring.

Så kom endringene. Etter hvert som anbefalingene fra Blankenholmutvalget og liknende prosesser fikk fotfeste, ble hjelpepleierens rolle gradvis omdefinert. Ansvar ble flyttet, oppgaver ble tatt bort, og en ny profesjonsstruktur skjøv oss mot randsonen. Ikke fordi vi manglet kompetanse, men fordi systemet endret hvem som fikk definere omsorg.

Systemet skyver erfaringen ut av omsorgens kjerne

Det er en stille historie, denne nedvurderingen. Den skjer ikke med bråk, men med skjemaer, titler og reformer. Den skjer når erfarne hjelpepleiere blir stående med tomme hender, mens nyutdannede med kortere fartstid får styre. Den skjer når ledelsen snakker om effektivisering, men glemmer hvem som faktisk kjenner pasientene.

Hjelpepleiere kan ikke – og skal ikke – være sykepleiere. Men vi kan utfylle hverandre. Når yrkesgruppene respekterer hverandres kompetanse og ser verdien i ulike perspektiver, oppstår det en helhetlig omsorg. Det handler ikke om å viske ut forskjeller, men om å bygge broer mellom dem.

Etter hvert valgte jeg å gå ut av helsevesenet og tok en høyere utdanning innen et annet felt. Det var ikke et lett valg. Det kom med vemod og sorg. For omsorgsarbeidet hadde vært en stor del av livet mitt. Men jeg ønsket ikke å bli en del av en sektor der man systematisk nedvurderte andre yrkesgrupper. Når verdien av erfaring, nærhet og praktisk klokskap ble oversett, kjente jeg at det ikke lenger var rom for den omsorgen jeg trodde på.

Helsevesenet finner tilbake til verdien av fellesskap og erfaring

Men nå er jeg tilbake – igjen i helsesektoren. Og igjen som hjelpepleier. Det ble aldri sykepleien på meg, selv om jeg kanskje burde ha gjort det. Nå er jeg for gammel, sier jeg med et smil. Men det jeg opplever i dag, ved Lovisenberg sykehus, gir meg håp. Vi verdsettes.

Det letes etter nye måter å innlemme oss i omsorgen på. Vi er en viktig brikke i helheten, og alle yrkesgrupper ser nødvendigheten av hverandre. Det er som om maskineriet endelig har begynt å forstå at det ikke går rundt uten hvert eneste tannhjul, og hjelpepleieren er ett av dem.

Denne endringen gir håp for fremtidens helsevesen. Når ulike faggrupper igjen ser verdien i hverandres arbeid, og når erfaring og nærhet får plass i omsorgens kjerne, kan vi bygge et system som ikke bare fungerer – men som også ærer menneskene i det.