Telefonen vibrerer, det er en alarm hos en pasient. Det er en søndag ettermiddag i desember, og jeg har vært sykepleier i nesten seks måneder. «Minus svar», sier alarmen. Jeg vet at den ansatte som har denne pasienten – en komplisert, men stabil pasient – er en ganske ny vikar.

Jeg har tid og tar alarmen, snur bilen og er der på et par minutter. Starter besøket i appen og låser opp døra med en annen. Noterer meg adressen som står på et hvitt skilt på husveggen. Jeg roper «hallo». Ingen svarer. Jeg kommer inn i stua og pasienten ligger fastklemt mellom sofaen og stuebordet. Pulsen øker, og adrenalinet kicker inn. Pasienten lager rare lyder. Jeg drar vekk det tunge trebordet. Pasienten beveger seg ikke. Jeg ruller pasienten over på ryggen. Hen er blå og stiv i blikket. 

Hva gjør jeg nå?

Jeg kjemper for livet i en stue jeg aldri har vært i før

Er det en overdose? Jeg finner ikke pulsen, tror jeg, eller er det min puls? Jeg klyper hen i armen, hardt. Ingen respons. Hjertestans? Jeg drar knoken hardt nedover brystbeinet og roper navnet til pasienten høyt. Fortsatt ingen respons. 113! Jeg må ringe 113. En dame svarer. Jeg skriker alt jeg kan. «Hjelp, hen puster ikke». «Hvor er du?», får jeg til svar. Damen er like rolig. 

Det hvite skiltet på husveggen dukker opp i hodet mitt, og jeg roper det tilbake til henne. Tårene triller. Damen stiller alle de riktige spørsmålene, men jeg klarer ikke svare på alle. Hen er blå og puster ikke, gjentar jeg til damen. 

Jeg starter med hjerte og lungeredning. Damen veileder meg gjennom det. Damen begynner å telle – 1, 2, 3 … Adrenalinet kicker for alvor inn. Det knaser i ribbein. Jeg brekker meg etter hver innblåsing, og tårene spruter ved hvert knekk i brystet. 28, 29, 30 … Tydeligvis roper jeg fornavnet på pasienten mellom innblåsinger og kompresjoner, og damen spør hva mer pasienten heter enn det. Navnet detter inn i hodet på meg mellom kompresjonene. Hvor er ambulansen? Jeg trenger hjelp.

Jeg får hjelp og lærer hva ekte støtte betyr

Blålysene blinker gjennom vinduet. Hold ut. Snart er de her. Inn døra kommer det en armé med ambulansepersonell og leger. «Fortsett kompresjoner», instruerer de. Klær blir klippet, og elektroder og diverse utstyr blir festet på. «Flytt deg», får jeg beskjed om. Damen på AMK legger på. Samtalen varte i cirka 10 minutter. 

Det svartner for meg. Jeg må spy. Jeg springer inn på kjøkkenet og henger over vasken. En fra ambulansen spør hvordan det går og prøver å berolige og støtte meg. «Jeg har det fint», svarer jeg mens det vrenger seg i magen og verker i hele kroppen. 

Telefonen min ringer. Den andre sykepleieren på vakt i hjemmetjenesten i kveld spør om hun kan hjelpe meg. «Ja, kan du ta resten av besøkene jeg har igjen», sier jeg. «Null problem», får jeg til svar.

Jeg titter inn i stua, og pasienten får hjelp med å puste. Pasienten lever. Godt jobbet, får jeg beskjed om før de tar pasient med seg. Jeg setter meg i bilen og ringer avdelingslederen min. Jeg forklarer situasjonen, og hun møter meg på kontoret ikke lenge etterpå. Debrif, en lang klem, mye snørr og tårer og mye god støtte. 

Læringskurven har vært bratt det første året som sykepleier i hjemmetjenesten. Ansvaret er stort. Samtidig vil du kjenne på stor mestring. Her får man bruk for alt man har lært, og du kan henge mange situasjoner på teoriknaggene dine. Først føltes det veldig ensomt og skummelt å skulle jobbe som sykepleier i hjemmetjenesten, men nå gir det meg så mye mer. Spesielt fint er møter man får med pasienter, gode samtaler og nære relasjoner. 

Jeg oppdager hvor bredt, krevende og meningsfullt hjemmetjenesten er

Hjemmetjenesten har blitt så mye mer enn bare støttestrømper og varme middager. Vi følger mange pasienter gjennom den siste delen av livet og ofte helt til siste pust. Vi tar vurderinger som redder liv, for vi kjenner ofte våre pasienter så godt at vi vet når noe ikke er som det skal. Vi gir dem mer enn bare nødvendig helsehjelp. Vi er en del av akuttkjeden sammen med ambulanse, fastlege og legevakt. 

Vi er der for våre pasienter i flere av livets faser. Vi møter dem som trenger ekstra støtte mens de gror nytt liv i magen sin, de som skal håndtere medisiner og sykdom gjennom skolegang og jobb. Og d som har blitt sykemeldte på grunn av akutt sykdom og skade og trenger hjelp i en ekstra periode. Men også dem som syns alderdommen kan bli for tøff og trenger at hjemmetjenesten bistår der det trengs. 

Det er så mye spennende du kan gjøre og lære i hjemmetjenesten. Kunnskapsnivået ditt vil spre seg ganske bredt. Jeg har i løpet av det siste året fått være med på dialyse, intravenøs væske og næring, injeksjoner av ulik variant, sårstell alene og via videokonsultasjon med spesialisthelsetjenesten, håndtere medikamenter av mange ulike slag, palliativ omsorg og medisinering, tvangsinnleggelser, forventet og uforventet dødsfall, legge inn kateter og engangskateterisere, ikke minst alarmer. Alarmer kan være alt fra et dobesøk til akutt sykdomsforverring eller skade. 

Men det som er så fint, er at du aldri er helt alene på jobb i hjemmetjenesten. Du har alltid kollegaer som kommer når det trengs eller hjelper deg med å ta besøk, eller over de over telefon på legevakta, fastlegekontor eller 113, eller de som kommer brasende inn døra i rødt med en stor gul bil og tar over situasjonen når det trengs som mest. 

Så hvis du som leser dette kunne tenkt det å jobbe i hjemmetjenesten vil jeg anbefale det på det varmeste om du er sykepleier, helsefagarbeider eller du kanskje ikke helt vet hva du vil jobbe med i fremtiden, men vil prøve noe nytt og spennende.