Sykepleieren ble smittet med MRSA: – Vil bekjempe stigmaet

– De fleste sykepleiere står i smitterisiko hver eneste dag, også utenom pandemien. Det er en forventning om at sykepleiere skal ofre mye for jobben. Det må vi bli mye bedre kompensert for.

Renee er sykepleier ved et stort norsk sykehus. Hun hadde rukket å jobbe i litt over to år da hun testet positivt på en MRSA-prøve i fjor høst.

Når Sykepleien møter henne i midten av april, er hun i gang med andre saneringsrunde. 

Vanskelig åpenhet

Hun vil ikke knytte etternavnet sitt til denne saken:

– Det er for at MRSA ikke skal komme opp for alle som av en eller annen grunn skulle google navnet mitt. Jeg tenker både på fremtidige arbeidsgivere og andre, sier hun.

– Samtidig vil jeg bidra til mer åpenhet, jeg har selv savnet å lese om noen som tør å fortelle om akkurat dette, sier hun.

– Jeg ønsker å fortelle om min erfaring med MRSA-smitte for å få frem noe av alt vi sykepleiere må stå i. Det er et psykisk og fysisk tungt yrke.

– En ting er jo at det kan ta lang tid før man blir kvitt smitten, og gudene vet hvor mange ganger man må gjennom sanering. En annen ting er at det forventes at man bare skal gjøre det, uansett hvor tungt det er, sier hun.

– Går også ut over dem man bor med

Første gang hun måtte gjennom saneringen, var alt nytt. Det opplevdes kaotisk å finne ut hva hun hadde krav på, hvem hun skulle spørre om hva, hvem hun kunne snakke med som hadde opplevd det samme, og hva hun kunne forvente fremover.

– Og nå som jeg må gjennom hele denne saneringen på nytt, kjenner jeg at jeg begynner å bli skikkelig provosert over en del ting. For selv om saneringen i seg selv ikke er problemet, så griper denne MRSA-smitten jeg sannsynligvis må ha fått på jobb, langt inn i privatlivet. Det går ikke bare ut over en selv, men også dem man bor med, sier hun.

Lett å føle på skyld og skam

– Det er et enormt stigma rundt det å være helsepersonell og MRSA-smittet, sier hun.

– Da jeg ble smittet med MRSA, begynte jeg å søke på nett etter andre sykepleiere som hadde opplevd det samme. Men jeg fant ingen sykepleiere som sto frem og fortalte om at de var blitt smittet. 

Slik bør det ikke være, mener hun:

– Vi har økt risiko for å bli smittet, fordi vi har den jobben vi har. Uten risikotillegg står vi i en utsatt posisjon. Og når vi så blir smittet, så skal vi gå med en klump i magen, tenke at det var vår egen skyld og føle på skammen? Jeg kjenner på at det er sånn. Og at det ikke er riktig.

Hun var midt i en flytteprosess da beskjeden kom: Bakterieprøven fra en gjenstridig kvise var positiv for MRSA.

Flyttekaos, oppussing og pinlig nøye saneringsregime måtte forenes.

– Jeg fikk gode instruksjoner på hvordan saneringen skulle gjøres – den prosessen er både omfattende og slitsom, sier hun.

Les også: MRSA-smittet – slik saneres man

Grudde seg til å fortelle om smitte på ny jobb

Så begynte hun i ny jobb i januar:

– Jeg valgte å være åpen om det på min nye arbeidsplass. Til tross for at de har tatt meg imot med åpne armer og er en fantastisk gjeng, så grudde jeg meg skikkelig og grublet en god del på hva de ville tenke om meg, sier hun.

– De tankene var selvsagt irrasjonelle, for de har bare vist meg omsorg og gitt meg klapp på skulderen i etterkant, men jeg tror at min skam kommer fra at det er et tema som er lite snakket om. Jeg følte meg litt alene. Så opplevde jeg bare støtte fra mine nye kolleger. Det var en god opplevelse.

– Det er rett og slett vanskelig å skulle si at jeg er sykepleier og smittet. Dette stigmaet ønsker jeg å bekjempe, for hvem som helst kan bli smittet, spesielt i dette yrket, sier hun.

Negative prøver

Noen uker inn i mai kommer oppdateringen fra Renee: 

Alle prøvene under andre sanering viste seg heldigvis å være negative, og hun er tilbake i jobb. Det som gjenstår nå, er oppfølgingsprøver i ett år.