Klokka er 07.58 søndag morgen. Det er stille. Alt jeg hører, er summingen fra motoren i personalutgangen og en brøytebil i det fjerne. Jeg legger adgangskortet i lomma og trekker på meg vottene i regnbuefarger, som min sykepleierkollega strikket til meg, over hender som fortsatt lukter sprit.

Lufta er kald, og gårsdagens slaps har frosset til is. Det knitrer under føttene. Jeg liker det kvarteret det tar å gå hjem. Det hjelper meg å lande. Denne morgenen går jeg saktere enn vanlig. Jeg føler meg tom, men vet at jording i natur alltid hjelper meg. Jeg stopper opp og ser på snøkrystallene som har pakket inn de tørre tromsøpalmene. Ugresset har blitt til vinterblomster.

Kulden biter i kinnene, men det er godt. Jeg trenger den. Etter en heftig natt er dette min debrif – pausen mellom oppmerksomhet på andres liv og omsorg for mitt eget.

Alt vi tar med oss hjem

Mange tror at sykepleiere kan gå hjem fra jobb og legge alt bak seg. Så enkelt er det ikke. Det er sjelden mulig å henge fra seg jobben på en knagg i garderoben. Det tar tid å bearbeide opplevelsene. De lever i oss lenge og påvirker både søvn, familieliv og fritid.

Inntrykkene, ansvaret, relasjonene og menneskeskjebnene blir med hjem – selv om neste vaktskift har tatt over. Det vanskeligste å legge fra seg er følelsen av ikke å ha gjort nok. Ikke rekke over alt som skulle vært gjort. Og å bråvåkne etter to timers søvn fordi hjernen minner deg på at du glemte å følge fru Holm tilbake fra toalettet – fordi en annen pasient plutselig fikk akutt lungeødem.

Når fritiden aldri får være fri

I oktober leverte Fafo rapporten «Arbeidstakeres rett til å kople fra», på oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Den kartla hvor mange som blir kontaktet utenfor arbeidstid, og hvordan det påvirker balansen mellom jobb og fritid. De fleste eksemplene handler om hjemmekontor og e-post. For sykepleiere ser virkeligheten annerledes ut.

Mange sykepleiere og jordmødre blir ofte oppringt eller får sms fra leder eller kolleger: «Kan du ta en ekstravakt – vær så snill?» For noen har det blitt et evigvarende mas som ikke stopper i ferien. Jeg har snakket med sykepleiere som får dårlig samvittighet for ikke å være på jobb selv når de har fri. De tenker på pasientene som ikke får den hjelpen de trenger, og kollegene som tynges av uavgrenset ansvar på en underbemannet vakt. Samvittigheten spiser opp fritiden – den tiden som skulle bli brukt til å lade batteriene.

Systemets ansvar – ikke sykepleierens

Det er ikke den enkelte sykepleiers ansvar å bære konsekvensene av sykepleiermangel og underbemanning. Det er et lederansvar, et arbeidsgiveransvar og et samfunnsansvar.

Bemanning, arbeidstid og arbeidsbetingelser er forutsetninger for kvalitet og pasientsikkerhet. Pauser er en del av beredskapen. Ledelse er avgjørende for å holde laget faglig sterkt. Debrif og kollegastøtte bør ikke være tilfeldig, men en selvsagt og systematisk del av arbeidet – både når noe gikk bra og når noe ikke gjorde det. Hvorfor har ikke ledelsen tatt tak i dette? 

Helsepersonellkommisjonen beskrev begrepet «Joy in work» – gleden i arbeidet. Trivsel og motstandskraft forutsetter at ansatte får hente seg inn. Tid til å spise lunsj, ha et pauserom, ta en kopp kaffe sammen. Å tilrettelegge for arbeidsglede krever bevisst ledelse. Kommisjonen anbefalte å styrke lederkompetansen og oppfølgingen i lederlinjen – en anbefaling jeg fullt ut støtter. Da må toppledelsen faktisk være interessert i førstelinjeledelsen.

Arbeidsgivere, kommuner og helseforetak må legge til rette for at det er mulig å kople fra – ikke bare i teorien, men i praksis.

Egenomsorg er ikke egoisme

Sykepleiere er eksperter på å gi andre helsehjelp og støtte, men burde være flinkere til å bruke den kunnskapen også på seg selv.

Sykepleieteoretiker Dorothea Orem beskrev egenomsorg som «utøvelsen av aktiviteter som et individ selv iverksetter og utfører for å opprettholde liv, helse og velvære for egen del». Å gjøre nettopp det – opprettholde liv, helse og velvære for egen del – er ikke luksus. Det er en forutsetning.

I våre yrkesetiske retningslinjer står det tydelig: «Sykepleiere ivaretar sin egen helse og sikkerhet samt sin faglige, personlige og etiske integritet.»

Når en sykepleier sier «jeg trenger å hvile», er det ikke å slippe unna ansvar. Det er en profesjonell vurdering: Jeg vil møte neste pasient på en god måte. Jeg vil være trygg, nøyaktig og omsorgsfull. For å få til det må jeg lade og omstille meg, både i jobbsituasjon og i hjem.

Å ta vare på sykepleieren er også å ta vare på pasientene. Både dagens pasienter og de som kommer i morgen, neste uke og neste år.

Både arbeidsgivere og beslutningstakere må ta innover seg at høyt utdannede kvinner og menn ikke lenger lever for sykepleiergjerningen alene – selv ikke i verdens beste yrke. De jobber for å leve, meningsfylt – ja, men vi vil ha en jobb som det er mulig å leve med.

Et pling på telefonen

Da jeg kom hjem og la vottene på varmekablene i gangen, hentet jeg fram telefonen. En ny melding. Jeg ble brått redd det var vaktleder på dagskiftet som ville ha meg inn på den ledige aftenvakten. Men det var nattens kollega.

«Takk for vakta. Vi kom igjennom det sammen. Sov godt!»