Line Bjerkeset Hammeren har alltid trent.

– Jeg kommer fra en tøff idrettsfamilie. Far var trener i friidrett, forteller hun hjemme i stuen i Sørumsand.

På et teppe på gulvet spreller Sonja (åtte måneder).

Hammeren drev med høydehopp og løping, men sluttet å konkurrere da det ble seriøst.

– Hele familien var fysisk aktiv. Men følelser snakket vi ikke så mye om, sier Hammeren, som er intensivsykepleier.

For tiden har hun mammapermisjon. Snart skal hun ta med seg datteren til treningssenteret. Det gjør hun fire ganger i uken.

Det er åtte år siden hun ble hektet på triatlon.

– Nå konkurrerer jeg bare på gøy.

Triatlon er en idrett der øvelsene svømming, sykling og løp gjennomføres uten pause.

Se hennes treningstips til sykepleiere nederst i saken.

– Det ble et sjokk

– Jeg fikk ingen trening i å bearbeide negative følelser gjennom livet, forteller Hammeren.

Hun forter seg å si at hun har hatt et lett liv uten så mye å bearbeide.

– Da ble det et sjokk da det skjedde.

Det er hendelser på avdelingen hun sikter til. Altså medisinsk overvåkning på Ahus.

– Hvordan er jobben din?

– Den varierer veldig fra dag til dag. Du vet aldri hva eller hvem som venter deg. Pasientene er der ofte bare ett døgn.

– Vi vet ikke hvordan de er når de våkner opp eller om de blir truende. Noen er rolige, noen kan være veldig sinte. Vi må være forberedt.

Noen av pasientene deres har tatt overdose. Noen har prøvd å ta livet sitt.

Ble skremt av pasientene

Selv ble hun sykmeldt etter traumer på jobben. To ganger, med kort mellomrom, opplevde hun truende oppførsel fra to pasienter.

– Hva skjedde?

– Den første tok tak i meg, i nøkkelkortet og uniformen. Det varte bare noen sekunder. 

– Det ble ingen fysisk skade, men det var skremmende. Jeg følte at jeg ikke hadde kontroll. Det kom folk løpende med en gang. Det var ingen farlig situasjon. Det var bare jeg som opplevde det som skummelt.

To uker senere gikk hun og en kollega inn til en pasient som våknet opp etter overdose.

– Han var veldig sint. Han skrek og hadde et truende språk. Reiste seg fort opp fra sengen, som om han ville ta oss. Vi løp ut av rommet.

– Fikk du debrifet etter disse hendelsene?

– Ja da, jeg snakket med kolleger. Jeg følte det var greit etter det. Jeg tenkte at det kommer til å gå over.

– Dette går ikke over av seg selv

Men på en nattevakt en måned senere bikket det over. En av pasientene hadde hyponatremi. Altså elektrolyttforstyrrelse.

– Han våknet opp på natten og var forvirret og ville hjem. Han gjorde en brå bevegelse mot meg og prøvde å reise seg fra sengen. Jeg skvatt. Fikk høy puls og hjertebankfølelse. Jeg begynte å gråte.

Den tidligere angsten ble trigget, selv om hun mener at situasjonen var ufarlig. 

I pausen den natten snakket hun med kollegene om det som skjedde.

– Hva sa de?

– At jeg ikke kunne ha det sånn.

Selv tenkte hun: «Jeg kan ikke jobbe her mer hvis jeg er redd for pasienter som utagerer eller gjør brå bevegelser.»

– Det er jo mye av det på avdelingen, av ulike grunner. Jeg trives på avdelingen. Nå var jeg redd for at jeg måtte bytte jobb.

– Du var overrasket over din reaksjon?

– Ja, det var sånn: «Oi, dette sitter i mer enn jeg trodde.» Selv om jeg prøvde å glemme de to hendelsene, lå det noe i meg.

– Hva var kollegenes råd?

– Dette går ikke over av seg selv. Du må snakke med noen om det.

– Som mor kan jeg jo ikke dø

Line Bjerkeset Hammeren ble henvist til distriktspsykiatrisk senter for behandling og ble 100 prosent sykmeldt i to uker. Så trappet hun gradvis opp jobbingen i løpet av to måneder.

– Mirakuløst nok ordnet det seg raskt. Men jeg fikk fritak fra ruspasienter.

Dette skjedde i begynnelsen av 2024. Hun hadde da en toåring hjemme.

– Jeg forandret meg da jeg fikk barn. Før ville jeg ikke ha reagert så sterkt. Som mor kan jeg jo ikke dø. Jeg kan ikke bli skadet eller drept på jobb. Derfor ble jeg mer redd.

– I tillegg var jeg preget av lite søvn, siden jeg ble vekket om natten.

Anna er nå tre og et halvt år.

Line Hammeren ble gravid igjen.

– Da hadde jeg uansett ikke pasienter som kunne utagere. Som gravid fikk jeg tilpasset pasientgruppe og arbeid, for ikke å risikere slag mot magen.

Nå er hun spent på hvordan hun vil reagere hvis det skjer igjen når hun skal tilbake i jobb.

Lager sketsjer om hendelser på sykehuset

– Hva betyr treningen for deg?

– Det er veldig bra for psyken å trene. Jeg får god selvfølelse av å være sterk.

– Jeg tenker absolutt at det er terapi når jeg sykler eller svømmer, sier hun. 

– Og hva betyr det å være med i Ahus-revyen?

– Det handler mye om å lage humor ut av det vi opplever. Vi lager sketsjer om hendelser på sykehuset. Da får vi distanse til alt alvoret som det er mange steder på Ahus.

– Har dine opplevelser blitt en sketsj?

– Nei, det har de ikke.

– Trodde jeg var tøffere

Hun er 1,78 høy og full av muskler. Men så var det de følelsene …

– Jeg er ikke så sterk psykisk som jeg trodde. Jeg trodde jeg var tøffere. Å gråte på jobb synes jeg ville vært flaut.

Hun legger til at hun ikke ville tenkt det om det var kollegene som tok til tårene.

– Mannen min snakker mer om følelser enn meg, sier hun.

– Jeg sa til far at det var rart at vi ikke har snakket om følelser. Da ble han litt lei seg. Men det er viktig å snakke om følelser med barna. Det skal jeg gjøre selv. Noen må bryte opp mønsteret.

Krevende turnus

Når man får barn, blir man mer sårbar på jobb, påpeker hun.

– Man sover mindre. Begeret blir fortere fullt. Vi er ikke bare sykepleiere i arbeidstiden. Vi tar med oss det vi har på hjemmebane og.

Hun har drømt om å bli musikalartist, men ville også ha familie. De to drømmene var ikke lett å kombinere.

– Du vil fortsette å jobbe som intensivsykepleier?

– Jeg føler meg sterk nok til å takle det.

– Jeg er glad i jobben min. Intensivsykepleie er spennende. Men jeg må møte opp en halvtime før vakt for å få parkeringsplass. Og det er krevende å jobbe turnus med to barn.

– Arbeidsgiver kan kanskje legge til rette? Intensivsykepleiere er attraktive?

– Det er mange å legge til rette for, sier hun realistisk.

Line Bjerkeset Hammeren kler seg i treningsklær og putter joggesko og baby i vognen. Treningssenteret er fem minutter unna.