SANDNES (Sykepleien): Når Klaus Skrudland skal lage en stol, begynner han med å felle treet. Han kløyver det med motorsag. Så kjører han det hjem og lar det tørke. Først minst to år i garasjen, så seks måneder i boden.

Fra han peker på treet ute i skogen, til han har en stol, tar det tre til fire år. Men det er dette tidsspennet, selve prosessen, som gir den største gleden.

– Det høres litt klisjéfylt ut, sier han.

– Men når jeg begynner på en stol, så er det verken fordi jeg trenger en stol eller fordi noen andre trenger en stol. Det er bare fordi jeg har lyst til å lage en stol.

Klaus Skrudland er også intensivsykepleier og jobber på intensivavdelingen på Stavanger universitetssjukehus.

Både som sykepleier og stolmaker bruker han hendene.

En walisisk krakk

Hjemme i leiligheten i Sandnes står selvlagde krakker og stoler av tre på gulvet. På veggene henger tegninger av stoler. På bordet ligger bøker om stoler. Men han er forsiktig med å kalle seg selv stolmaker.

– I håndverk er jeg opptatt av å finne røttene, forklarer han. 

Stolmaking har dype røtter og lange tradisjoner.

– Derfor sitter det langt inne å kalle meg selv det.

Han er glad i det som er usminket og autentisk – og å ta vare på tradisjonen i håndverket.

På hånden har han tatovert en walisisk krakk. 

– Det er en trebeint krakk som man typisk fant på gamle gårdsbruk i Wales – og en urform for mye av det jeg driver med, forklarer han.

Begynte med en lyst

Rent møbelteknisk regnes stoler å stå i en klasse for seg. De utformes etter menneskekroppen og utfordrer snekkeren både på konstruksjon og teknikk.

For Klaus Skrudland begynte det med en interesse, en lyst, som gjorde at han kjøpte en bok og meldte seg på kurs. Han traff andre stolmakere og er blitt så oppslukt at han har vært med på å lage bok om stolmaking. Han skriver også om faget for det amerikanske forlaget Lost Art Press.

Duften av tre

I leiligheten, som han deler med tre barn og hunden Mochi, har han laget seg et lite verksted. Men mesteparten av trearbeidet gjør han på et kommunalt verksted ti minutters gange unna. Her er det store, lyse rom med høvelbenker til manuelt arbeid og et eget maskinrom. 

– Kjenn på lukten, sier han når han låser seg inn her.

I luften henger spor av sagflis. Han viser vei innover i lokalet, der han har en stol under arbeid. Foreløpig er den bare et sete som han høvler og rasper på.

– Dette blir veldig nerdete på en god måte, sier han om møbelsnekringen.

– Man kan grave seg veldig dypt ned. 

Veien til sykepleie

Det finnes bilder av en yngre Klaus Skrudland med lengre hår og et mer rocka uttrykk. Siden han var 14, har han drevet med musikk. Han gjorde det ganske stort med bandet Elektrofant. De spilte det han beskriver som litt jazza elektronika, holdt konserter og reiste på turné.

Etter videregående tok han strøjobber og ville helst bare drive med kunst og musikk. Men da han var 24, bestemte han seg for å gjøre noe «ordentlig».

Han begynte på sykepleie, men så fikk bandet platekontrakt. Det ble permisjon fra studiet og ikke bare en, men to plater. Elektrofant spilte på Maijazz og Moldejazz – og ble lagt ned i 2008, med en oppblomstring i 2016.

– Det var en drøm, men alt til sin tid, sier Skrudland i dag.

Fremdeles skriver han musikk, av og på. Han har materiale til en hel plate og ny låt til en samleutgivelse.

Men han ble også sykepleier, videreutdannet seg til intensivsykepleier og jobbet deltid i ulike brøker, heltid i perioder. Ved siden av har han, i tillegg til håndverk, drevet med foto, bildekunst, skrevet for kulturavisen Natt & Dag og vært med på å utgi bok om strikkeluer. Blant annet.

Han har blitt spurt om hvordan han har tid til alt. 

– Men det har jeg ikke tenkt over selv, sier han.

– Før jeg brant meg helt ut.

Den løse skruen

For om han ikke hadde undret seg over kapasiteten, så hadde han lurt på noe annet.

– I mange år har jeg tenkt at jeg har en skrue løs, sier han og smiler litt.

– Og den har jeg lett etter.

Han forteller om en utvikling fra 20-årene, der forpliktelsene var få, og energien varte evig. Så begynte det å stramme seg til i 30-årene med flere forpliktelser, før det raknet i 40-årene med enda flere forpliktelser og samlivsbrudd.

Helt konkret ga det seg utslag i angst og depresjon. Vansker med å gå på jobb og vansker med å være sosial. 

Han er det han kaller terapivillig og har forsøkt det meste. Uten å få svar.

– Jeg har både tatt imot og oppsøkt hjelp for min egen psykiske helse, sier han.

– Likevel tok det over ti år å få rett diagnose og riktig hjelp. Det er vondt å svelge.

For så var fastlegen på kurs, kom tilbake og sa: «Jeg tror du har ADHD».

En hjelp og en plage

Han ble utredet, fikk diagnose og medisiner. Så måtte han finne ut av ting selv.

– Jeg har fått fantastisk god tilrettelegging på jobb og blitt møtt på en veldig god måte, sier han.

Fremdeles er han på vei opp fra der han falt. Og sier han finner stor hjelp i å finne ut av hva som er ADHD i livet hans, og hva som ikke er det. 

– ADHD griper inn i alle fasetter av livet. Meg selv, diagnosen og alt jeg driver med, er et sammensurium. Men det er ikke ADHD som gjorde meg interessert i håndverk og kunst, presiserer han.

– Men den gir meg mulighet til å ha et ekstremt fokus. Samtidig som den også har slitt meg ut.

Han kaller ADHD et tveegget sverd og sier han kjenner mer på nedsidene av diagnosen som voksen mann.

– Det tiltrekker meg

Med evnen til ekstremt fokus følger en fryktelig tunghet rundt rutiner.

– Jeg kjeder meg hvis jeg ikke blir utfordret, sier han.

– Det er story of my life.

Han tror det kan være med på å forklare valget om å bli intensivsykepleier. Han er veldig opptatt av faget og ville videre inn i sykepleien.

– Intensivfaget er stort. Det er mye å lære. Det tiltrekker meg, og jeg graver meg inn i det, sier han.

Som med stolmaking ser han på sykepleie som et håndverk. På intensiv er det mye verktøy, dingser og apparater. Han møter livet i hele sin bredde.

– Nå skal jeg ikke være pompøs, men det er kunst i sykepleiefaget. Og mye taus kunnskap. Man må ta i bruk erfaring, og man må improvisere, bruke intuisjon.

Mange fag i faget

Han vil ikke trekke direkte paralleller mellom sykepleie og stolmaking.

– Men begge stedene må jeg være kreativ. Jeg går inn med hele mitt vesen og får brukt sider ved meg selv som er viktig for meg. 

Noe av det han liker med intensivfaget, er at det er mange fag i faget. Han må kunne mye om mange spesialiteter, som kirurgi, kardiologi og indremedisin.

– Kanskje det er det som appellerer til meg i stolmakerfaget også. Der handler det om alt fra å skjerpe verktøy til trigonometri for å beregne vinkler. 

Favorittstolen er typisk 200 år gamle vindskeive pinnestoler som gjerne er laget på bondegården eller bygda av den personen som trengte stolen. Et bruksmøbel, eller det man på engelsk kaller furniture of necessity.

– Jeg liker gamle stoler der foten gjerne datt av for hundre år siden, og så satte man inn i en ny og har tatt vare på den videre fordi man er glad i den. Fordi man får følelser for sånne stoler.

Finner ro

Han bruker håndverk og kunst som et sted å hente seg inn. Og han kaller det et hvilested.

– Men jeg har aldri hatt så stort behov for å avreagere fra sykepleierjobben, sier han.

Han viser til at mange tenker at det på en intensivavdeling er intenst hele tiden.

– Det er heller intenst i korte perioder, der man må jobbe raskt og nøyaktig. 

I perioder der pasientene er mer stabile, kan tempoet være roligere.

– Jeg liker veldig godt å jobbe som intensivsykepleier, sier han.

– Det er meningsfullt, og det finner jeg en ro i.

Mer menneskelig

Når han tar av uniformen, skrur han av jobbhjernen allerede på vei hjem. Hvordan livet hadde vært uten håndverket og kunsten, synes han er vanskelig å se for seg. 

– Jeg har alltid hatt en sterk drivkraft til å lage ting.

En stolmakervenn sa for en stund siden: «Making things, make you human». Altså at det å skape ting gjør en litt mer menneskelig. 

– Det er kanskje litt storslått, sier Klaus Skrudland.

– Men det er noe grunnleggende fint med det å skape noe.

Det kan være strikketøy, mat eller en stol.

– Å skape ting gir mening, mener Klaus Skrudland.