Det er en kald høstdag i Trondheim. Luften er frisk, og bakken er våt etter flere dager med regn. Mellom trærne ligger et tynt lag av snø, nok til å minne om at vinteren er på vei. 

Karen Bjørk kjenner godt til Bymarka. Her har hun gått utallige turer, både alene og sammen med andre.

– Det startet egentlig da jeg var barn og gikk i speideren, forteller hun.

Karen Bjørk er utdannet sykepleier. Etter 16 år på sykehjem har hun valgt å bytte beite. Fra mars i år har hun vært hovedtillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund (NSF) i Trondheim kommune. 

Det er stille i Bymarka. Men man kan høre bekken som klukker, og kvistene som knekker under turskoene.

Etter en liten stund åpner skogen seg, og et vann kommer til syne.

Karen finner seg en plass nede ved vannkanten. Hun legger sekken fra seg, trekker pusten dypt og lar den kalde luften fylle lungene, før hun setter seg på reinskinnet hun har tatt med. 

Spesielt i tiden hun jobbet som sykepleier på sykehjemmet, fant hun roen her ute. Da gikk hun tur tre–fire ganger i uka. 

– Det ga meg tid til å klarne hodet og få frisk luft, sier hun.

Mye dårlig samvittighet

Hun forteller at sykepleierhverdagen føltes uoverkommelig, og dårlig samvittighet ble en del av hverdagen når pasientene ikke fikk den omsorgen de hadde krav på.

Hun har for eksempel opplevd at pasienter har dødd alene uten tilsyn mens hun har vært på vakt.

– Jeg opplevde å måtte velge mellom det å sitte hos en pasient som ligger for døden, og å gi andre pasienter helt nødvendig helsehjelp.

Sånt legger man ikke så lett fra seg når man går hjem for dagen, er hennes erfaring. 

– Politikerne som styrte kommunen, hadde urealistiske forventninger til hva som var mulig innenfor et stramt budsjett. Det var mange oppgaver og for få ansatte til å utføre dem. 

Etter lange dager preget av høyt arbeidspress trengte Karen en måte å kople av på. Turene ble en nødvendig pause fra det mentale presset i jobben, et sted der hun kunne finne ro og hente ny energi.

Hun tror at sykepleiere kan kjenne på utmattelse og en form for omsorgstretthet. 

– Man gir så mye på jobb at det ikke er noe igjen når man kommer hjem. Du vil bare legge deg i sofaen og være stille. Derfor er det viktig å finne en måte å kople av på – ikke bare av hensyn til seg selv, men også for familien.

Med fingre røde av kulde setter hun opp kvistbrenneren. Hun finner frem tørr ved og et par doruller. Mens hun nynner, legger hun dem forsiktig på, før hun tenner med lighteren.

– Noen som har lyst på en kopp kaffe?

Duften av nykokt kaffe og bål sprer seg. 

Karen sitter innpakket i en genser hun har strikket selv – rosa og blå striper som skiller seg ut mot høstfargene rundt henne. Solen titter forsiktig frem mellom skyene og glitrer over havet og snøen. 

Øynene lukkes mens strålene varmer ansiktet. Hun løfter koppen mot leppene, tar en slurk og ser utover vannet som ligger stille. Ikke en sjel å se.

– Akkurat nå nyter jeg bare livet, sier hun lavt. – Jeg suger til meg alle inntrykkene fra alt rundt meg.

Hun tar opp telefonen fra lomma.

– Det er noe jeg gjør mye på tur, sier hun mens hun knipser et bilde av vannet.

Natur på Instagram

På fritiden driver Karen Instagramkontoen Markalykke, som ble opprettet i 2012. Det startet som en vanlig hverdagskonto. Men etter hvert utviklet den seg til en turkonto hvor hun deler bilder fra naturopplevelsene sine. 

– For meg handler ikke foto bare om minner, men om å være til stede. Du legger merke til detaljer du vanligvis overser – som farger på bladene.

– Jeg synes det er hyggelig å dele mine turopplevelser og håper det kan inspirere andre til å gå tur.

Flammene fra bålet knitrer under kaffekjelen. 

– Jeg elsket å være sykepleier, sier hun.

– Alt fra den nære kontakten med pasientene til det å løse vanskelige utfordringer. Det ga meg mye personlig.

Hun tenker seg om et øyeblikk.

– Men stresset og presset, det savner jeg ikke. Rammene ødelegger for både pasienter, ansatte og pårørende.

Roen i øyeblikket

Etter å ha sittet en stund begynner regnet å dale lett. Det stille speilbildet endrer seg, og små ringer sprer seg utover vannet.   

Karen reiser seg, slukker bålet og pakker sammen. Kvikk Lunsj-papir og tomme Mummikopper forsvinner ned i sekken.

– Se, så fint, sier hun og peker på bålet som akkurat har dødd ut.

En siste gnist lyser opp, rød og varm mot grå aske. 

– Folk stresser så mye. De skal rekke alt mulig, og før de gjør én ting, skal de gjøre fem andre. Da glemmer man å legge merke til alt det fine man har – akkurat her, akkurat nå.

Turen er over for denne gang. Karen Bjørk går tilbake mot bilen. Bak henne renner bekken videre rolig og jevnt, som en påminnelse om det hun selv prøver å finne – roen i øyeblikket.