– Det startet med den her.

Rundt Maria Tessem ligger lodne gensere i ulike kulører. Genseren hun plukker, opp heter Vårin.

– Det var fargene jeg likte godt sammen, og så lekte jeg meg litt i Excel, forteller hun.

Det er i det programmet hun konstruerer mønstrene.

– Jeg ville egentlig bare ha en veldig fargerik genser.

Handler om overflate

Fra en leilighet på Bislett i Oslo utformer sykepleieren strikkegensere med navn som Ruby, Fie og Lotta. Det gjør hun så bra at hun kunne vært designer på heltid. Men hun har lyst til å jobbe som sykepleier også.

Hun forklarer:

– I strikkedesignverdenen kan det kanskje bli litt overfladisk. Alt handler om at det skal se fint ut. Mens når jeg er sykepleier gjør jeg noe som gir mening, og jeg hjelper andre.

Hun sitter i en stol av lyst treverk. I fanget har hun pinner og garn som maske for maske skal bli til en vest. Den er hennes nyeste design.

Tessem, som ble ferdig sykepleier i 2022, jobber også deltid ved akuttpsykiatrisk sengepost på Ullevål sykehus. Hun søkte seg hit rett etter studiet.

– Det var heftig, men spennende, sier hun.

– Pasientene er veldig syke. De fleste er lagt inn på tvang. Det er få sengeplasser i psykiatrien, så de som kommer til oss, er de som er sykest.

Eskalerer på jobb

Mens hun hjemme er omgitt av mykt garn, går hun med alarm på jobb som sykepleier. Hun anslår at hun har løst den ut 20–30 ganger i løpet av de tre årene hun har jobbet der.

– Vi trykker heller en gang for mye, enn en gang for lite. Og alarmen er først og fremst en trygghet, forteller hun.

– Men vi har en grunn når vi utløser den. Og det er at en situasjon har eskalert.

Hun jobber med pasienter som har psykose eller mani med psykotiske symptomer. De har vrangforestillinger. Det vil si at de har en annen virkelighetsforståelse og kan hallusinere. De kan se ting som ikke er virkelige, høre ting som ikke er virkelige og kjenne ting som ikke er virkelige.

– De er ofte veldig redde, forklarer hun.

– De kan oppleve at noen er ute etter dem, eller at noe forferdelig skal skje. Og når man er redd, så kan man bli veldig sint. I hvert fall når man ikke får det som man ønsker. 

Tre slag i veggen

Noe av det heftigste hun har opplevd, begynte med at hun satt i rapport.

– Så hørte vi tre harde slag i veggen.

Hun forteller at pleierne løp ut fra vaktrommet og så en pasient som sparket i døren, slo i veggene og kastet møbler rundt seg. De utløste alarm og isolerte pasienten.

– Vi opplevde situasjonen som så farlig at personalet eller pasient kunne bli skadet, forteller hun.

De kunne se pasienten. Men selv om de var mellom ti og femten pleiere, turte de ikke å gå inn fordi det var store møbler inne på rommet der pasienten var isolert. Situasjonen ble så krevende at de ble nødt til å ringe politiet.

– De kom raskt, og da roet situasjonen seg, forteller Maria Tessem.

Men hun kjente adrenalinet, kjente det i stemmen.

Etterpå tenkte hun over hva hun kunne gjort annerledes. 

– Vi har ofte debrif etter sånne hendelser, som heldigvis ikke skjer så ofte, sier hun.

– Denne situasjonen håndterte vi fint. Vi ble ikke skadet, pasienten ble ikke skadet. Men sånne hendelser gjør noe med meg. Jeg får en veldig respekt for sykdom. Det var ikke pasienten som handlet sik, det var sykdommen som tok over.

Strikking som terapi

Når hun kommer hjem fra vakt, setter hun seg ikke alltid rett ned for å strikke. Men hun pleier å la pinnene gå i løpet av dagen.

– Strikking er veldig terapeutisk, mener hun.

– Jeg er en rastløs type. Det er noe avkoplende i å se et prosjekt fra start til slutt. Å ha noe å holde på med, å være kreativ.

Selv om hun ser på strikkedesign og sykepleie som to veldig forskjellige ting, har hun tatt med strikkingen inn i sykepleien og strikket med pasienter.

Strenge sikkerhetsregler og spisse strikkepinner gjør at det ikke passer for alle. Noen er også så kaotiske i hodet at de ikke har overskudd.

– Men hvis man kan, så opplever jeg at det å strikke sammen kan gi en fin inngang til samtale, erfarer hun. 

– Vi har noe å fikle med og kan kople oss litt av praten om behandling og sykdom. Det er en fin måte å drive miljøterapi på.

Ut av psykosen

Det hun liker best som sykepleier, er å se at behandlingen de, gir hjelper. At de klarer å få pasientene ut av psykose.

– Når man er i psykose på det verste, så kan man bli oppfattet som en annen person enn det man egentlig er. Så det å se hvem de er når de ikke har psykose, det er veldig fint, synes hun.

– Det gir jobben mening.

Hun liker fagfeltet så godt at hun er i gang med videreutdanning til å bli psykiatrisk sykepleier. Målet er å fortsette å kombinere strikkedesign og sykepleie.

– Som designer er jeg alltid på jobb. Det henger over meg hele tiden. Samtidig kan det være litt ensomt. Så det er deilig å komme på Ullevål og kople litt av, sier hun og ler litt.

Begynte å dele

Hun startet å strikke under pandemien. Først mest som hobby. Så fikk hun prolaps i ryggen, ble sykmeldt og kunne ikke jobbe. Da ble hun liggende på sofaen og strikke.

– Jeg begynte å dele egne oppskrifter på sosiale medier. Og så ble det bare større og større.

Nå selger hun både oppskrifter og garnpakker. Ideer til nye mønstre svirrer i hodet. Hun kan sitte en fredagskveld og plotte inn farger og diagrammer i excel. Eller gå i garnbutikk og boltre seg i farger.

Yndlingsgenseren er den hun har på seg nå, ensfarget og med flettestruktur.

– Den heter Løkkagenser fordi jeg bodde på Grünerløkka da jeg laget den. Det er kult å bo der, og denne genseren er litt kul, sier hun og ler.

Feminine gensere

Målgruppen er unge mellom 15 og 30, men også damer i 50-, 60- og 70-årene som strikker. 

– Jeg har fått meldinger fra jenter som er sånn, 13 og som har strikket en genser fra meg. Det er veldig rørende, sier hun.

Hun har også fått tilbakemeldinger om at oppskriftene er lette å følge.

– Men jeg facetimet med en jente som var så fortvilet at jeg brukte en time på å vise henne, sier Maria Tessem.

Hun reiser seg fra bordet og går ut i gangen. Fra øverst i et skap henter hun ned genser på genser. De fleste flerfarget, noen ensfargede. Hun sier det var moren som lærte henne å strikke. Først hjemme i Kragerø, der hun er fra, så via facetime til Trondheim, der hun studerte.

Men det er ikke alltid så lett å forklare strikking digitalt.

– Det ble dårlig stemning noen ganger, sier hun.

For når man strikker, kan det fort gå galt.

– Det verste som kan skje er å miste en maske. Da rakner alt. Skal man lære å strikke, er det best å treffes fysisk.