ALVDAL (Sykepleien): Når Bjørg Randmæl (56) åpner fjøsdøra hjemme i Alvdal, møtes hun av et brekende kor og nysgjerrige blikk.

Sauene merker fort om matmor har god tid.

– Da stiller de seg opp for å bli klødd. De er alltid så takknemlige og tillitsfulle. Det gjør meg godt.

Randmæl jobber full stilling og vel så det på den jordmorstyrte fødestua på Tynset, et par mil lenger oppe i Nord-Østerdalen.

Der er det ofte krevende dager og netter.

– Jeg er sliten når jeg kommer hjem, men aldri for sliten til å gå i fjøset.

Jordmødrene på fødestua gjør det meste, og det er nok å gjøre. I fjor kom 73 barn til verden her, men jobben stopper ikke der: De ansatte følger også opp kvinnene gjennom svangerskapet og i barseltida. Etter fødselen får mor og barn ligge så lenge det trengs.

I utgangspunktet tar Tynset kun inn friske fødekvinner som har barn fra før og liten risiko for komplikasjoner. Men det finnes ingen garantier, og det hender fødende må følges i ulende ambulanse til enten Trondheim eller Elverum, begge steder noen timer unna.

– Det hender jeg blir ringt opp under bakvakt og må stå i en vanskelig fødsel gjennom hele natta og til langt ut på neste dag.

Når Randmæl omsider kommer hjem til gården, venter en ny, hard økt.

Der noen puster ut på sofaen med et glass vin og siste sesong av favorittserien, skifter Randmæl til fjøshabitten.

Dyrlegedrømmen

Det finnes et gulnet foto av to og et halvt år gamle Bjørg Randmæl der hun sitter på en krakk og melker kua Tulla.

– Jeg pleier å si at jeg vokste opp under et jur, ler hun.

Dyr har alltid hatt en stor plass i hjertet hennes.

– Under lamminga sov jeg på en høydott i fjøset, forteller hun.

– Jeg ville ikke gå glipp av noe. Om det lukta litt fjøs da jeg kom på skolen dagen etter, fikk så være.

Planen var hele tiden at hun skulle bli dyrlege.

Da tiden var inne, viste det seg at søknadsfristen til Veterinærhøyskolen var tidligere enn for andre utdanninger og hadde gått ut.

For å ha noe å gjøre frem til neste opptaksrunde søkte hun på alt mulig.

Hun kom inn på flere studier, men klarte ikke å velge. Lapper ble lagt i en hatt.

– Pappa trakk den der det sto «sykepleien». Jeg visste ikke engang hva det var.

I dag er hun takknemlig for at det gikk som det gikk. Romantiseringen av veterinæryrket har blitt erstattet med realisme. Å skulle tilbringe arbeidsdagene med å håndtere syke, skadde og kanskje vanskjøtte dyr ville vært uutholdelig for dyreelskeren.

– Nå får jeg brukt omsorgsgenet til både folk og dyr, sier hun.

Selv om det finnes likheter, er kontrasten mellom fødestue og fjøs stor.

– Man kan bli – jeg vil ikke si utbrent, men kanskje litt mettet av å forholde seg til mange mennesker gjennom intense skift. Dyrene gir meg en helt annen ro og påfyll.

30 år med fødsler og fjøs

I dag har Randmæl vært jordmor i rundt 30 år.

Hun startet karrieren på Ullevål sykehus i Oslo, men tidlig på 2000-tallet kom spørsmålet om å overta gårdsdriften hjemme i Alvdal.

Etter en tenkepause og litt pendling flyttet hun oppover.

Hun overtok et bruk med melkeproduksjon og sau, men innså raskt at melking vanskelig lot seg kombinere med jordmorjobben på fødestua.

Kyrne kunne ikke bli stående med tunge jur for lenge, og barnefødsler er uforutsigbare saker.

Hun gikk derfor over fra melkeproduksjon til ammekyr. I dag er det kun sau og dyrking av gress det går i, men det er alltid mer enn nok å ta seg til.

Gården har i overkant av 40 vinterforede sauer. Etter lamminga tar Randmæl med seg totalt rundt 120 dyr på setra om sommeren.

– Mange spør hvordan jeg orker både full jobb og gårdsdrift, sier hun.

– Svaret er at jeg ikke helt vet hvordan jeg skulle klart meg uten. Kontakten med dyra gir meg så mye. Gårdsarbeidet holder meg i gang, selv om det gjør vondt.

Artrosen har satt seg i det meste av kroppen. Antallet ryggprolapser har hun sluttet å telle. Begge hoftene er skiftet ut.

– Kirurgen min spør stadig om jeg ikke kan slutte, men jeg har ikke vært psykisk klar for det. Hva i all verden skal jeg gjøre med all fritiden jeg får?

Hun kaller fjøsarbeidet mental hygiene.

– Jeg måker møkk hver kveld. Da blir du, bokstavelig talt, kvitt mye dritt. Etter krevende vakter orker jeg bare å fôre og strø. Men ellers – ut med trillebåra. Det renser hodet.

Husvarm sau

Før dagvakter på fødestua, er Randmæl i fjøset klokken seks.

– Morn, jentene mine. Pullungan mine, hilser hun.

Det er gjerne en viss ulldott som ivrig presser seg frem gjennom flokken for å bli klødd først.

– Lovisa var kopplam og ble båret mye som liten, forklarer Randmæl.

– Nå vil hun helst bo inne i huset sammen med meg, men den tiden er nok over.

Andre sauer er mer forsiktige.

– Jeg prøver alltid å se dem som står bakerst også. Alle skal få kos.

– Når jeg klør dem bak ørene, står de helt salige. Begynner du å kjæle med dem, blir du aldri ferdig.

Den tyngste tida

Like før Sykepleien kommer på besøk en kjølig oktoberdag, døde yndlingslammet Nanna.

– Hun var så fin, sukker Randmæl stille.

– Skulle gå i avl. Så la hun seg bare ned. Antakelig pulpanyre.

Den brutale bakteriesykdommen har tatt flere lam dette året. Nå ligger Nanna tildekket ute på tunet og blir snart hentet av kadaverbilen.

Et tynt lag snø dekker beitejordet nedenfor gårdshusene. Enda lenger ned renner Glomma stille og mørk.

Det er ikke mange dagene siden årets lam ble sendt av gårde for å møte sin skjebne. Det er alltid en stor påkjenning.

– Den uka er det ingen som bør snakke til meg. Jeg føler meg som en landssviker hver gang. Det er helt grusomt.

Lammenes stillhet

Filmen «Silence of the Lambs» (1991) har sin originaltittel fra en scene der FBI-agent Clarice Starling presses av Hannibal Lecter til å fortelle om da hun som barn ble vitne til lammeslakting.

– Jeg begynte å strigråte under den scenen. Han jeg var på kino med, så rart på meg og skjønte ingenting, minnes Randmæl.

Randmæl spiser ikke lam selv.

– Det klarer jeg ikke. Jeg er glad i kjøtt, men ikke lam. Det blir fisk og ribbe til jul. Folk som kjenner meg, serverer ikke lam når jeg kommer på besøk.

Noe av det verste hun vet, er folk som kaster mat.

– Jeg håper de som spiser kjøttet jeg produserer, gjør det med andakt og respekt. Både for dyret og all innsatsen som ligger bak.

Når et av dyrene hennes dør av sykdom eller ulykke, hentes det av kadaverbilen.

– Jeg blir helt knekt. Det er et stort nederlag. Men sånn er livet.

Randmæl lever tett på livets realiteter. Fødsel og død. Glede og sorg. Tilværelsens ubarmhjertige sirkel.

– Jeg føler at jeg har et vanvittig rikt og meningsfullt liv. Det er ikke et lettvint liv, men det er mitt.

To kattunger, to værer – og litt kaos

Inne i det laftede huset er det god fyr på peisen.

Hun bor i det som var mormorens hytte, og før det igjen bygdas grendeskole, oppført i 1890.

To kattunger ser ut til å være overalt samtidig.

De fem måneder gamle søsknene Burre og Luba-Baluba har mye energi og nysgjerrighet.

– Burre elsker klær og drar alt ut av skapet, sier Randmæl og ler.

– Jeg sover dårligere med dem i senga, men det er verdt det. Det er beroligende med katt.

På veggene henger familiebilder og malerier av katter, sauer og kyr.

På andre siden av bilveien går to værer – Houdini og Rykjeguten. Denne dagen skal de inn for vinteren og lokkes med kraftfôr og godsnakk.

– Houdini har gjort sitt. Han er gammel og halt nå. Men Rykjeguten får en sesong til med damene, forteller Randmæl.

Snart skal sauene klippes og pares. Flere tonn talle skal fjernes fra fjøsgulvet. 

Det har ikke blitt mange fridager for jordmora og bonden de siste årene.

– Jeg var to netter i Drammen tidligere i høst. Det var min eneste ferie på de to siste årene, forteller hun.

– Men jeg har aldri angret på valgene mine. Jeg har funnet plassen min.

Liv og død

På fødestua har Randmæl opplevd det meste. I de aller, aller fleste tilfellene går det bra. Men ikke alltid.

– Det gjør noe med deg, men jeg er ikke en som elter på ting. Vi snakker sammen etterpå. Det holder for meg.

Hun husker særlig én tragisk hendelse fra tidlig i karrieren, da et barn døde under fødselen.

– Da var det ingen systemer for oppfølging av de ansatte.

Hun trekker pusten.

– Det er annerledes i dag, i alle fall på Tynset. Vi tar vare på hverandre.

Arbeidet som jordmor er givende, men også svært krevende.

Randmæl tror mange i hennes yrke risikerer å bli utbrent på grunn av stort ansvar og krevende turnus.

– Det hadde sikkert jeg også blitt, om jeg ikke hadde hatt fjøset, sier hun.

– Dyra får meg ned på jorda igjen. De minner meg om hva som er viktig. De klager aldri.

Den beste dagen

Årets desiderte høydepunkt for Randmæl er dagen hun flytter med sauer og lam opp på setra rundt sankthans.

I forkant er det mye jobbing, med vaksinering, spikking av klover og festing av bjeller.

– Da koker jeg kaffe, setter meg ned og bare ser på dem. Da har jeg det aller, aller best.

Hun blir stille et øyeblikk.

– Jeg har blitt mer bevisst på å være takknemlig. Jeg takker Gud for gode dager.

Så forteller hun om det motsatte. Dagen da hun nådde bunnen for rundt 15 år siden.

Det var den kaldeste vinteren i manns minne. Rundballene var harde som stein, støvlene ble sprø som knekkebrød, og traktoren var det ikke snakk om å få start på. 

– Jeg sto der og grein foran pappa. Da sa han bare: «Gir du opp, så har du tapt.» Så jeg ga meg ikke.

Den vinteren ble det litt mye, men normalt har hun ikke noe imot tungt, fysisk arbeid.

– Jeg får skrudd av stress og tankekjør. I fjøset ventilerer jeg meg sjøl mentalt.

Å komme hjem til dyra etter en hard fødsel og lang vakt beskriver hun som meditasjon.

– Dyra klager ikke og møter meg alltid med tillit.

Kveldskos

Høstmørket er i ferd med å senke seg over Alvdal nok en gang.

Ute i fjøset venter flokken på mat, stell og godord.

– Lovisa står nok ved døra allerede, sier Randmæl og smiler.

– Klar for kos.