Sykepleiere i krig: Min beundring er grenseløs

De er for tiden mine ubestridte helter og fortjener stor takk. 

Det gjelder våre gode kolleger her i Norge som forlater familie, venner og et trygt liv og reiser til krigssoner som Gaza og Ukraina. Og det gjelder alt lokalt helsepersonell som velger å bli, når andre drar for å komme i sikkerhet. 

Deres mot, kompetanse og vilje til å ofre alt for andre gjør en forskjell i mange menneskers liv når de trenger det som mest. 

Brudd på humanitærretten 

Sykepleiere, leger, alt annet personell og ikke minst skadde skal i utgangspunktet være beskyttet mot angrep, også i krig. Sykehus er i henhold til Genèvekonvensjonene fredede områder. Det vi nå er vitne til, er brudd på humanitærrett og menneskerettigheter. 

I tidligere kriger har sykehus gitt helsepersonell en viss trygghet og arbeidsro. Nå kommer det stadig nyhetsmeldinger om angrep på sykehus og helsepersonell. Mange hundre sykepleiere, leger og annet helsepersonell er drept eller skadet på post i Gaza og Ukraina. Antallet øker stadig. Det viser tall fra Verdens helseorganisasjon (WHO). Det er forstemmende. 

Sykepleiefaget startet i krig

At sykepleiere gjør en imponerende innsats i krig, er ikke nytt. Florence Nightingale er kanskje aller mest kjent som sykepleiefagets «mor». Hennes engasjement for faget startet under Krimkrigen, som pågikk fra 1853–1856. Med ett års erfaring som sykepleier ledet hun en delegasjon med 38 britiske sykepleiere som jobbet ved et feltsykehus utenfor byen Konstantinopel, nå Istanbul. 

Beskrivelsen av hva som møtte de unge sykepleierne den gangen, er til forveksling lik det sykepleiere rapporterer om fra Gaza og Ukraina i dag: 

 «I skitne, illeluktende og overfylte saler lå over 2000 sårede og syke soldater og ventet på pleie. Daglig kom det nye fulle båtlaster over Svartehavet fra fronten på Krim. Operasjoner og amputasjoner ble utført med skitne instrumenter og uten bedøvelse. Bygningene, kloakksystemet og vannledningene var fulle av bakterier», kan vi lese i Store norske leksikon om innsatsen til Florence Nightingale. 

Hun skriver senere dette om krigen: «Det er bare ett ord som dekker det jeg har sett. Og det er morderisk».

Også Norge må være forberedt på krig

Det pågår kriger flere steder i verden. Også Europa er et mer urolig sted nå enn før.

Russlands krig mot Ukraina sender signaler om at heller ikke vi i Norge lever helt trygt nå. 

Norge ruster opp Forsvaret, men hva med helseberedskapen? 

I november i 2023 ble den første stortingsmeldingen om helseberedskap lagt frem. Den er viktig, og det er på høy tid. Krigene i Ukraina og i Gaza viser hvilket press den ordinære helsetjenesten settes under. 

Forsvaret i Norge har ingen helsetjeneste. Det er vårt ordinære helsevesen som må håndtere de helsemessige konsekvensene ved en eventuell krig. 

En allerede presset helsetjeneste som mangler flere tusen sykepleiere, må håndtere strømmen av skadde som kan komme. Da må planer for mobilisering og flytting av personell samt klare planer for prioritering av pasienter, enten de er skadet i krig eller ikke, være på plass. Slik er det ikke nå. 

Sykepleiere kan innkalles

Vi har ikke en fullstendig oversikt over sykepleiere, leger og annet personell. Sykepleiere som ikke er gravide eller under 65 år, kan bli kalt inn til tjeneste. Hvor mange av dem vet det? Eller enda viktigere: er forberedt på det? Ikke særlig mange, vil jeg tro. 

Vår gode offentlige helsetjeneste leverte til gull etter terrorangrepene 22. juli i 2011 og under pandemien. I akutte kriser fungerer helsetjenesten som best. Sykepleiere, leger og helsefagarbeidere viser hvor gode de er og får velfortjent hyllest fra hele befolkningen. 

Faren for krig i Norge er liten. Men vi har en nabo i øst som verbalt stadig oftere egger til kamp, også mot Norge. Det må tas på alvor. 

Ved en eventuell krig blir akutt krise normalen over lang tid. Er helsetjenesten godt nok forberedt på det? Jeg er redd den ikke er det. Det er et politisk ansvar å sørge for at vi er så godt forberedt som mulig.