Da krigen i Ukraina kom til Ullevål

– Det er helt uvirkelig at mennesker kan påføre andre mennesker slike skader, sier Marte Kjønnøy.

Hun er sykepleier på Medevac-posten på Ullevål sykehus.

Hit evakueres ukrainske soldater for å få behandling. De har kompliserte bruddskader. Bein er brukket og splintret etter skudd og eksplosjoner. Det er åpne og infiserte brudd, hud og muskler er borte.

– Jeg har vanskelig for å forstå at dette er menneskeskapt, sier hun.

I full uniform

Flere enn 100 000 ukrainske soldater er såret siden krigen brøt ut 24. februar i 2022. For å avlaste helsevesenet i Ukraina tar flere europeiske land imot noen av de som trenger avansert kirurgi. 

Den første pasienten ble trillet inn 10. januar 2023, i full militæruniform. For enhetsleder Michelle Vie, for tiden i fødselspermisjon, var det et spesielt syn.

– Det er noe jeg aldri kommer til å glemme, sier hun.

Med de skadde soldatene rykket krigen i Ukraina litt nærmere hverdagen på Ullevål. Helsepersonellet sto med ett overfor skader man ikke hadde sett her på generasjoner.

Marte Kjønnøy sier hun kan se på røntgenbildene og tenke at det er helt uforståelig at skadene skal kunne fikses.

– Men det blir de. Kanskje får de ikke tilbake sin normale funksjon, men de får beholde noe, sier hun.

– Det er veldig rørende å se dem fra de kommer inn, sengeliggende med kjempestore skader, til de går ut herfra på beina sine. 

Er i isolat

Selve posten utgjøres av to lange, luftige ganger. Det som skiller den fra andre sengeposter, er alle tegningene i blått og gult. På en vegg henger det ukrainske flagget.

Men det er ingen pasienter som spaserer i gangene. På grunn av høy forekomst av resistente bakterier er alle pasientene isolert.

Her ligger de på enerom i uker og måneder. En av de som er her nå, har vært her siden før sommeren.

Noen har med seg en pårørende. Andre vil skåne de hjemme og vil ikke fortelle at de er på sykehus i utlandet. Familien har nok bekymringer fra før.

Opptatt av røyken

– Pasientene uttrykker stor takknemlighet for å være her, sier Kjønnøy.

– Samtidig har de det vanskelig.

De er skadet, de er langt hjemmefra, snakker ikke språket, og de går gjennom gjentatte kirurgiske inngrep.

En av utfordringene handler om røyk. Eller ikke røyken i seg selv, men friheten til å kunne ta seg en røyk når de selv vil.

– For mange har røyken vært det som har holdt dem gående i krigen, forklarer Kjønnøy.

– Når de ikke har hatt mat, og lite drikke, så har de i det minste hatt røyken.

Men det er ikke tillatt å røyke på avdelingen. Og fordi de er isolert, får de ikke gå ut når de vil. En sykepleier må være med, utstyrt med spritservietter og klar til å desinfisere alt pasientene uforvarende kan ha kommet borti. 

– Det kan være vanskelig å forstå hvorfor de ikke får gå ut selv, og de kan bli ganske irriterte, forteller hun.

– På sykehus i Ukraina har de andre smittevernrutiner, og det er ikke vanlig at pasienter er isolert på grunn av resistente bakterier. Det er helt nytt for dem at de må være i isolat når de kommer hit.

I Norge screenes de for resistente bakterier, og det har vært overraskende hvor utbredte de er. Rutinene må derfor være strenge for at ikke bakteriene skal spres ut i sykehuset.

Når sykepleierne har mulighet, prioriterer de derfor å gå med pasientene ut.

Ser alt og vet alt

Marte Kjønnøy stopper utenfor døren til et pasientrom, tar opp mobilen og taster. Med nesen inn på rommet holder hun opp mobilen, som oversetter det hun nettopp skrev på norsk, til flytende ukrainsk tale.

Andrij, som sitter i sengen inne på rommet, lyser opp. «Ja, han vil gjerne ta en røyk».

Iført ukrainsk uniform går han sammen med sykepleieren gjennom avdelingen, ned trappen og ut i vårkulden. Der får han fire minutters frihet med sigaretten sin.

Han er ikke alene om å bære ukrainsk uniform på sykehuset. For det er i krigen de lever.

– Fysisk er de her, men de er fortsatt i krigen, sier Michelle Vie.

Det har gitt noen utfordringer for personalet. De var forberedt på tøffe historier og tøffe skjebner. Det de ikke var forberedt på, var at pasientene får krigen ufiltrert inn på mobilen.

– De ser alt og vet alt, sier hun.

– De får bilder rett fra skyttergravene og får med en gang vite om en bror, en medsoldat, er såret. 

Og det de ser fra Ukraina, vil de gjerne dele.

– De vil at vi skal forstå hva de står i, forklarer Michelle Vie.

– For mange var det tøft å høre om og se på, sier hun.

Derfor har de innarbeidet rutiner og verktøy og funnet en måte å håndtere det på. Blant annet har de debrief ved behov, og terskelen er lav. Personalet har også tilgang på psykolog.

Marte Kjønnøy har ikke opplevd å bli vist krigsvideoer.

– Men jeg vet det er andre sykepleiere som har sett at noen blir skutt, sier hun.

Vil tilbake til krigen

Andrij tar en kort pratepause i gangen. Via tolk forteller han at han ble skadet i et artilleriangrep i Bakhmut i november. I to måneder lå han på sykehus i Ukraina, så ble han evakuert til Norge. Nå har han vært her i to måneder.

Før krigen jobbet han som sjåfør, og det var sjåfør han skulle være i militæret også. Men så var det ingen kjøretøyer, så da ble han soldat. I Bakhmut fikk han ødelagt høyre arm og skulder.

På rommet lenger nede i gangen ligger en medsoldat med brudd i begge beina. 

For Marte Kjønnøy er sykepleien mer komplisert enn hun er vant med fra før. Det er omstendelige preoperative rutiner. Flere av pasientene får postoperative sårinfeksjoner.

– Det er viktig med sykepleierblikket og å gjøre nøye observasjoner og kartlegge, forklarer hun.

– De kan få embolier eller hematomer som må dreneres med dren eller vac-pumpe. 

Store sår krever transplantasjon av vev med hud, muskler eller blodkar.

– Disse hudlappene krever nøye oppfølging og gradvis belastning så de ikke havarerer, altså at de mister blodsirkulasjonen, og da kan vevet dø.

Fordi pasientene er sengeliggende så lenge, mister de funksjon i muskler. Ofte har de langvarig rehabilitering foran seg.

– Mobilisering er derfor en viktig del av sykepleien.

Og kanskje den aller viktigste sykepleien: sørge for at pasientenes grunnleggende behov blir dekket til tross for språkbarrieren.

Også Marte Kjønnøy opplever at de mentalt er i krigen. De kan også oppleve å bli kalt inn til tjeneste mens de ligger her.

– De blir hele tiden minnet om at det er behov for dem i Ukraina. Det er nok krevende for dem, sier hun.

Michelle Vie sier at det pasientene vil, er å reise hjem så fort som mulig.

De fleste ønsker også å gå ut i krigen på nytt.

– Det prøver jeg å ikke tenke så mye på, sier Marte Kjønnøy.

– Jeg håper at det skal ta slutt, at de skal få slippe.

Ville hjelpe

Nettopp krigen var grunnen til at hun søkte seg til denne posten.

– Da krigen i Ukraina brøt ut, så berørte det meg veldig sterkt. Jeg hadde et veldig behov for å hjelpe, sier hun.

– Da det dukket opp en stillingsannonse for denne posten, så visste jeg at her ville jeg jobbe.

Hun beskriver arbeidsmiljøet som helt unikt. Flere av sykepleierne er fra Ukraina. 

For Michelle Vie har det vært sterkt å se sykepleiernes engasjement.

– De føler at de bidrar i noe som er viktig, sier hun.

– De kjente hverandre ikke fra før, men de har trappet opp som et team rundt disse sårbare pasientene.

– Selv om det ikke er vår krig, sier Marte Kjønnøy.

– Så føles det litt sånn.

I gangen er Andrij på vei tilbake til rommet. Om et par dager får han vite mer om hva planene fremover er. Han vet det blir en operasjon til. Håper det er den siste.

På spørsmål om hva han ønsker seg fra sykepleierne, ser han litt rådvill på tolken. Så svarer han:

– Det eneste jeg vil, er å få tilbake armen min.