Hun har jobbet som sykepleier i konfliktområder i nesten 20 år:

– Krig er djevelskap satt i system

ETTER KRIGEN: Han var to år og veide nesten ingenting. Turid Andreassen møtte han på sitt første oppdrag ute i Sudan. Med pleie, ernæring og medisiner mot tuberkulose gikk han opp i vekt og ble frisk. Foto: Røde Kors

Turid Andreassen er reisende i elendighet. Hun kaller det et privilegium.

Tekst: Nina Hernæs
Grafikk: Nina Hauge / Mostphotos

I 1982 begynte ­Turid ­Andreassen å ­jobbe som sykepleier på ­barne- og ­ungdomsklinikken på Hauke­land universitets­sjukehus.

Der jobber hun ­fremdeles. Men i lange perioder drar hun ut til ­områder med krig og konflikt.

BARE DESTRUKTIVT: Turid Andreassen har sett hvordan krig bryter ned mennesker og systemer. Foto: Odd Mehus

Sudan, 2005

Det overfylte lasarettet

Nesten 10 000 kilometer unna Bergen var det blitt fred i Sudan. Det var akkurat slutt på 22 år med borgerkrig, og Turid ­Andreassen dro ut på sitt første oppdrag. Til Juba, som hadde vært garnisonsby og ligget isolert fra omverdenen.

Sykehuset hun jobbet på, var et gammelt ­lasarett med svære overfylte poster. Tre av dem var for barn.

De led under det hun beskriver som ­infeksjon, infeksjon, infeksjon.

Det var mye malaria av typen falciparum, som også kalles malign malaria fordi den ­ofte fører til alvorlig sykdom og død.

Det var underernæring og tuberkulose som inngikk i en evig og dødelig spiral. Er man ­underernært, får man lettere tuberkulose. Og får man tuberkulose, mister man matlyst.

– Overlevde de til de var fem år, så gikk det bra, sier Turid Andreassen.

Blant de minste var det mange dødsfall.

Hun var kommet til en helt annen verden enn den hun kjente fra Haukeland.

– Men det var utrolig givende. Det var så mye som skulle gjøres. Vi kunne gjøre en forskjell.
Og det aller viktigste: Med behandling og pleie, hvor fine barna kunne bli.

HAR VÆRT PÅ MANGE OPPDRAG: Det første oppdraget til Turid Andreassen gikk til Sudan, det foreløpig siste til Gaza. Grafikk: Nina E.H. Hauge / Sergey Nivens / Mostphotos

Sudan, 2007

En sprøyte om dagen

En skjør fred preget Juba. Veiene var ­åpne og ikke lenger minelagte. Nå gikk det an å ­importere nødvendige varer fra nabolandene.

Folk kunne bevege seg, men det var ­vanskelig å leve. Det var lite penger.

Personalet på sykehuset var slitne. ­Mange av sykepleierne hadde mistet ektefellen i ­krigen og var alene igjen med barn.

Men det var kommet et nytt malariamiddel som var lettere å administrere.

Nå trengte ikke barna lenger å få kinin ­intravenøst. I stedet kunne de få en intra­muskulær sprøyte en gang om dagen.

Afghanistan, 2008

Lurendreiere i basaren

I et land preget av krig og uro ­siden 1980-tallet, fikk hun ikke lov til å gå noen steder. Utenfor ­vinduene var det sandsekker. Hun bodde skrått overfor sykehuset, men ble kjørt i bil til jobb.

Turid Andreassen var «teaching nurse» på Mirwais-sykehuset i Kandahar.

Alle kan se de fysiske vei­sperringene. Inne på sykehuset så hun det sperringene førte til: At sivilbefolkningen ikke nådde frem til sykehus.

I stedet søkte de hjelp ­andre steder. Hos det Turid ­Andreassen kaller lurendreiere, ­«doctors in the bazars».

Der er det lite kontroll og ingen garanti for at den man kjøper ­tjenester av, faktisk er utdannet. Syke mennesker som går til en som tilbyr tjenester, får medisin. Blir ikke frisk og går videre til en annen.

– Fattige folk bruker penger på medisiner som ikke virker, ­sier hun.

Til slutt kommer de på syke­huset. Og der må de ofte få bredspektrede antibiotika.

Hun husker et av barna. Beste­foreldrene hadde tatt det med til «kvakk, vet ikke, et eller ­annet». Der fikk barnet perifert ­venekateter, og ­besteforeldrene fikk medisin og beskjed om å ­administrere den.

– Det barnet kom inn til oss med nyresvikt. Det hadde fått altfor mye gentamycin og døde, forteller Turid Andreassen.

I land med krig over tid øker den type kriminalitet parallelt med krigshandlingene. 

– Folk vet å utnytte land der det ikke er kontroll.

Afghanistan, 2010

«Åh nei, ikke sykdom også»

Krigshandlingene var mer ­aktive. Det var militærkolonner i gatene hver eneste dag.

Nå var det enda ­vanskeligere for lokalbefolkningen å ­komme seg til sykehuset. De var blitt enda fattigere. Barna var underernærte.

På sykehuset så de hvordan livssituasjonen tærte på befolkningen. Hverdagen var allerede så hard. Sykdom ble dråpen. 

– Åh nei, ikke sykdom også, kunne de si.

Mange var fryktelig utålmodige, ønsket en quick fix.

Men ikke alt kunne ­kureres. Syke­huset hadde ikke kreft­kirurgi, ikke hjertekirurgi. ­Beskjedene om prognose var ikke alltid ærlige. 

– Ikke alle var like flinke til å fortelle den vonde sannheten: Dette lar seg ikke gjøre.

Irak, 2009

Helt hårreisende hygiene

Sør i Irak var det kamphandlinger. I ­Suleimania i nord i Irak var det fredelig. Det ­irakiske helsedepartementet og ­Internasjonale Røde Kors samarbeidet om å styrke kunnskapen om akuttmedisin og traumer. Turid ­Andreassen var der for å lage et treningsprogram. 

Men sykehuset var preget av et sterkt ­hierarki, og jobben ble vanskelig. 

Hun var på intensivavdelingen og kaller ­hygienen der hårreisende.

– Det så fint ut, sier hun.

Men skrapte hun litt på overflaten, så bildet ­annerledes ut.

Mye av utstyret var gitt som donasjoner. ­Utfordringen er at det gjør det vanskelig å ha kontroll.

De hadde seks nye respiratorer, som kom med slangeutstyr. Men det var engangs­slanger, og det fulgte bare med ett sett.

– Og det var brukt i et halvt år, forteller hun.

Hierarkiet gjorde det umulig å lage trenings­opplegget. Prosjektet ble lagt ned i 2011.

– Det var en god idé som falt til jorden, ­forteller hun.

Hun gir et eksempel på hvorfor det ble så ­vanskelig å drive: Synet på smertebehandling.

Mange av pasientene hadde vært utsatt for ­trafikkulykker og fall fra høyder. Det var mye ­byggevirksomhet i området og lite sikring.

Som sterkeste smertestillende fikk de ­Paracet intravenøst.

Hun prøvde å ta tak i det.

– «Lille du», sa en professor. «Visste du ikke at man kan bli avhengig av opiater?»

Sør-Sudan, 2012 og 2013

En lomme av håp

Sør-Sudan har ­løsrevet seg fra ­Sudan og er blitt ­Afrikas yngste land. ­Turid ­Andreassen jobbet med å ­lære opp sykepleiere på ­Malakal Teaching Hospital.

Hun startet med barne­avdelingen. Den hadde ­ligget i det hun kaller et skur av et hus. Nå var den flyttet inn i nytt hus. 

Der møtte hun erfarne og flinke ­sykepleiere, sugne på kunnskap.

To uker etter at hun reiste derfra, brøt borgerkrigen ut. Sykehuset ble plyndret og brent.

– Alt vi hadde vært med å bygge opp. Nye operasjonssaler. Et sykehus som fungerte så bra, med klokt lederskap. De måtte flykte hals over hode.

MALARIA I MALAKAL: Turid Andreassen observerer en gutt med cerebral malaria i Sør-Sudan. Foto: Tom Stoddart

Sør-Sudan, 2015

Når de ble skutt, ropte de på mamma

Hun måtte tilbake. Men i ­Malakal var alt ødelagt. Seks mil unna ligger Kodok, og der var det en liten klinikk. En del av sykepleierne som hadde jobbet i Malakal, hadde ­flyktet dit.

– Det var veldig sterkt. Alle måtte fortelle sin historie.

I Kodok var det mye urolig­heter og ekstremt ­uforutsigbart. De måtte alltid være klare til å evakuere. Etter fem dager ble hun og de andre i teamet ­fraktet ut. 

Hjelpen Røde Kors tilbyr, er primært for sivile, men det kom også pick up-er med sårede­ soldater. Mange av dem var unggutter.

Barnesoldater, mener Turid Andreassen, er laveste, ­laveste lavmål.

– De har ikke trening, ikke visdom. De kan gjøre de ­forferdeligste ting. Det blir ­veldig brutalt.

Det var gutter med våpen. 

– «Ja, vi er 18 år», sa de. Men når de ble skutt, ropte de på mamma.

Syria, 2019

Kvinnene i annekset

Hun kaller det et fryktelig sted på jord, Al Hol-leiren nordøst i Syria. 

Her var hun «gap filler». Hun ­gjorde alt mulig. Var med på ­oppvåkning, ­behandlet ­akutte ­tilstander. Det var mye reparasjonskirurgi etter krigs­skader som var lappet sammen. 

I tre måneder var hun der, i­ ­mellom 40 og 45 varmegrader. Rundt leiren var det ingenting. 

De som bor der, er fordrevet fra hjemmene sine. 90 prosent er ­kvinner og barn.

I en del av leiren, kalt ­«annekset», satt de utenlandske ­kvinnene. De som hadde reist til Syria for å kjempe for IS. 

Inne i seg hadde Turid ­Andreassen lyst til å riste dem.

MANGE BRANNSKADER: Her er Turid Andreassen med på å gjøre sårstell på en brannskadet jente i Al Hol-leiren i 2019. Foto: Mari Aftret Mørtvedt, ICRC

– De kommer fra trygge land, og så tar de med seg ungene dit, ­sier hun.

Alle fikk helsehjelp. Men de måtte sette grenser.

Hun forteller om en dag da de ­hadde gitt beskjed om at de ­kunne ta sju pasienter i klinikken.

Ambulansen kom, og ut kom 20 kvinner fra annekset.

«Vi sa at vi ikke kunne ta så ­mange», sa Andreassen til en av vaktene som fulgte med dem.

En av dem, en væpnet soldat, ­svarte: «Du aner ikke, de kom mot oss. Vi klarte ikke å stoppe dem».

– Men vi måtte triagere dem og ­prioritere. De likte det ikke, men man må være strikt tilbake, sier Turid Andreassen.

– De skal ikke få manipulere oss også.

Gaza, 2023

De fryktelige sårene

8. desember reiste Turid Andreassen inn i ­Gaza. Planen til Røde Kors hadde vært å ­sette opp feltsykehus, men logistikken gjorde det umulig. Sykehuset var i over 5000 bokser. Hver del kunne ikke tolldeklareres.

Hun hadde vært i Kairo for å forberede. Inne i Gaza hadde helsepersonellet ekstremt mye å gjøre. 

– Det mest fornuftige var å reise inn.

Innenfor møtte hun store brannskader og fryktelige sår.

Hun jobbet på European Gaza Hospital ­utenfor Khan Younis.

Noen pasienter hadde vært der siden krigen startet. Andre flyktet hit.

GODE KOLLEGER: Turid Andreassen sammen med en palestinsk kollega og to andre Røde Kors-delegater i Gaza i januar 2024. Foto: Privat

De lokale ansatte skulle både ivareta ­pasienter og håndtere sine egne sorger og problemer.

Hun reiste inn 8. desember og kom ut 9. ­januar i 2024. En måned hun karakteriserer som ­ganske skrekkelig.
Hele tiden hørte de bombene. Og med ­flere bomber kom det flere pasienter. Mens ­pasienter som allerede var innlagt, klamret seg til ­sengene sine.

– De hadde ingen steder å dra.

Om natten lå hun i korridoren i den ­bygningen helsepersonellet bodde i. De kunne ikke sove i rom med vindu.
Den siste ukene var det stor mangel på nødvendig utstyr som bandasjer og kompresser.

– Det var ikke fordi Røde Kors ikke sendte materiell, men fordi det sto fast på grensen, ­sier Andreassen.

– Så hva gjør du da? Jo, du tar sårstell ikke hver andre dag, men hver tredje eller fjerde.

TILBAKE I BERGEN: Det er ikke lenge siden Turid Andreassen måtte melde fra om hun var disponibel for nye oppdrag. Inntil videre er hun hjemme i Bergen. Foto: Odd Mehus

Norge, 2024

Jeg vet jeg skal hjem

Turid Andreassen er ­tilbake på barne- og ungdomsklinikken på Haukeland i Bergen. I et land i fred.

Ute er det krig, konflikt og ­humanitære kriser.

– Hva gjør at du reiser ut gang på gang?

– Jeg får blod på tann, sier hun.

– Det første oppdraget var så kjekt. Jeg blir kjent med ­lokale på en helt annen måte. Det er noe med å bo et sted og å ­være der over tid. Jeg kommer på innsiden.

– Hva har det gjort med deg?

– Jeg vet ikke. Jeg må vel si at det er et privilegium. Jeg får jobbe sammen med mennesker som gir meg mye, sier hun og ­viser til Juba:

– Og jeg får følge utviklingen til ­alle de flotte menneskene jeg ­møtte på mine første oppdrag. ­Optimismen og fremtidshåpet etter mange år med krig, stoltheten da landet var blitt det helt nye Sør-Sudan. Og så ­bare ­ødelegges det hele i ny uro og krig. Det er så fortvilende.

Samtidig:
– Jeg vet jeg at skal hjem. Jeg gjør noe viktig i en ­periode, og så reiser jeg. Mens de ­lokale må fortsette å stå i den ­vanskelige hverdagen.

– Du kommer veldig tett på krig?
– Jeg ser hva krig og konflikt over tid gjør med mennesker. Man blir ikke akkurat solidarisk når man står midt oppe i det, og det blir forsterket over tid. Krig er bare destruktivt på så mange plan. Man ødelegger ikke bare hus og infrastruktur, men også organiseringen av et samfunn, påpeker hun.

– Det er djevelskap satt i system.

– Hva gjør at du klarer det?
– Gode kolleger. Bare jeg har én jeg kan snakke godt med, så holder det.

– Har du vært redd?
– Jeg har aldri tenkt at ­risikoen har vært for stor. Men mine ­gamle foreldre var ­bekymret denne sisten ­gangen i Gaza. 

De siste ukene var det ­kamphandlinger så nært at grunn­muren i huset hun sov i ­ristet, ­forteller hun.

– Da lå jeg i korridoren i ­soveposen min.

– I en sånn situasjon blir jeg veldig praktisk. Vi hadde vårt ­internasjonale Røde Kors-flagg på taket, og israelske myndigheter visste veldig godt at vi var der. Da måtte jeg velge å ­stole på at de ikke angrep oss, sier hun. 

– Også i en krig som er ute av kontroll.

Bildetekst: SLAGET VED SOLFERINO: Tusener ble skadet og tusener døde. Fra slagmarken spirte grunnlaget for opprettelsen av Røde Kors. Fotograf: Füllhaas, J. C. / ÖNB-Bildarchiv/ APA-PictureDesk/NTB