Norsk sykepleier i Ukraina: – Den største skrekken er å bli hardt skadd

Februar 2024: «Vi venter et angrep i løpet av natten.»

Det er Kurt Mørk Eriksen som sender denne meldingen til Sykepleien. Han er ved fronten i Ukraina som frivillig sykepleier.

«Farlig for deg?»

«Alltid risiko», svarer han.

Kom skadde soldater om natten

I en knapp måned oppholder Eriksen seg i Donetsk-området øst i Ukraina. Hele tiden foregår det kamphandlinger.

Sykepleien har løpende kontakt med Eriksen under oppholdet via en kryptert tale- og meldingsapp.

Dagen etter den skremmende meldingen følger han opp:

«Det store angrepet kom ikke. Men det kom noen skadde i løpet av natten.»

Behandler også russiske krigsfanger

Frontlinjen i Ukraina er tusen kilometer lang, fra grensen til Belarus til Svartehavet. Langs denne linjen er det et ukjent antall stabiliseringspunkter. Eriksen er stasjonert på ett av dem.

Her er han del av en angrepsbataljon i hæren. Selv er han ubevæpnet.

Skyttergravene er bare noen få kilometer unna.

På stabiliseringspunktet tar de først og fremst imot skadde ukrainske soldater. Ingen sivile.

– Men vi behandler også russiske krigsfanger. På en respektfull måte, i henhold til konvensjonene, understreker Eriksen på telefon mens han har vakt.

Det er rolig, så han kan forklare hva arbeidet går ut på.

Blødninger og pneumotoraks er «killerne»

– Den aller første behandlingen skjer i skyttergravene, sier Eriksen.

Der stanser sanitetssoldater blødninger, sikrer frie luftveier og gjør andre nødvendige tiltak før de skadde evakueres til et stabiliseringspunkt for videre behandling. 

– De største «killerne» i krig er blødninger og pneumotoraks som skyldes penetrerende skade i bryst eller lunger.

Hypotermi er også en utfordring.

– Det som skader mest, er det som kommer fra himmelen: Artilleri og droner. Men også miner gir alvorlige skader, forteller han.

Soldatene får også covid, lungebetennelse og andre infeksjoner.

– De fryser og er konstant våte på føttene. Noen har psykiske traumer. Og soldatene får fortsatt hjerneslag og hjerteinfarkt.

Mange av soldatene er godt voksne menn. De kan bli innkalt til de er 60.

– De kan være store og runde og ha høyt blodtrykk. Mange røyker. Det gir usunn livsstil å være i krig. Å være i krig er jo usunt.

Gir blod og fjerner splinter

På stabiliseringspunktene er det meste av helsepersonellet ansatt i hæren. Noen er frivillige, som Eriksen.

– Her gjør vi pasientene så stabile som mulig. Etter behov sendes de videre til høyere nivå.

Som kan være et sivilt sykehus.

Her på stedet renser de sår, tar røntgen og gir blod. De fjerner splinter og andre fragmenter fra sår. Stripser småkutt. Smertelindrer og gir antibiotikaprofylakse.

De følger også opp gamle skader og sår.

– At det er rolig her nå, er jo egentlig greit. Men kanskje er det stille før stormen? undrer han.

Å vente er en del av jobben. Samtidig er de i beredskap. Alle sanser er skjerpet. 

– De siste dagene har det ikke vært alvorlige splintskader. Det er ganske utrolig, for vi ser jo at det foregår kamper ved fronten. Særlig om natten. Men soldatene er vel beskyttet i skyttergravene, sier Eriksen.

I mørket kan de se lysglimtene når artilleriet treffer bakken. Like etterpå kommer drønnet.

– Da skjønner vi hvor nærme vi er kampsonen.

– Mørket føles voldsomt

Eriksen ser at de sivile i området prøver å leve normalt. Men stadig går flyalarmene. 

– Ruiner og bilvrak gjør at du ikke glemmer hvor du er.

Om natten er det seks minusgrader, om dagen sju pluss. Regn, snø som smelter. Gjørme. Tåke. Sur vind. Mørket om natten føles voldsomt.

– Ikke en plass du har lyst å dra på ferie, sier han.

(Teksten forsetter under bildet.)

Får ikke forsikring

Til vanlig jobber Kurt Mørk Eriksen på akuttmottaket i Hammerfest. Som frivillig får han ikke betalt. Ingen perm med lønn. Ikke forsikring.

Det er tredje gang han er i Ukraina som frivillig hjelper. Nesten fire måneder til sammen. Han har møtt mange skjebner.

Denne siste turen startet med at han evakuerte soldater ut fra et sykehus. En av dem var bare noen og tjue år. Han hadde mistet et øye i kamphandlinger.

– Han fortalte at han hadde «60 kills». Han kalte de drepte russerne for «orker». Det er vel for å distansere seg. Det er ikke mennesker han har drept, men noe annet.

– Vi aner ikke om de er i live

Fra basen ved fronten kan det ta opptil tre kvarter å kjøre til huset han bor i. Vedlikehold av veiene er fraværende, punktert har han allerede gjort.

Den private boligen deler han med andre frivillige kolleger fra ulike land.

– Her har det bodd en familie, forteller han en kveld på telefon.

Han slår på videofunksjonen og filmer rundt i rommene. Her er kopper og kar i skapene. Romaner, reiselitteratur og barnebøker i hyllene. Leker. Familiebilder.

Han ser en eldre dame:

– Sikkert en bestemor noen er glad i, sier han og slår av videoen.

– Vi vet ikke hva som har skjedd med dem. Aner ikke om de er i live. Vi håper de er evakuert, sier han.

Ropene fra ruinene hjemsøker ham

Vi går lenger tilbake i tid: 14. januar 2023 er en dato Kurt Mørk Eriksen aldri glemmer.

Han er i Ukraina for første gang, jobber for den frivillige organisasjonen Frontline Medics, som hjelper sivile.

I byen Dnipro kollapser en ni etasjers blokk etter å ha blitt truffet av en russisk rakett.

(Teksten fortsetter under bildet.)

– Vi kom dit klokken 17 og var der utover natten.

Målet er å redde liv. De hører ropene innenfra ruinene. Så blir det stille.

– Da vet du at det er for seint. Vi klarte å redde en eldre mann. Ellers fant vi bare døde. 

Disse ropene hjemsøker ham av og til om nettene. Han tenker på dem som de ikke klarte å redde ut.

Men Eriksen ble også imponert:

– Selv om det var kaotisk, var ukrainerne veldig godt organisert. Det kom andre frivillige til, de ga oss kaffe og mat.

Nulltoleranse for rus og korrupsjon

På tidligere oppdrag har Eriksen kommunisert med hjelp av fingerspråk og Google Translate. På hærens stabiliseringspunkt snakker de fleste engelsk.

– Er det også kvinner der?

– Ja, både soldater og helsepersonell. Her respekteres alle. Slik er det ikke overalt, sier han.

Dessuten er nulltoleranse for rus og korrupsjon heller ingen selvfølge:

– Hvis noen i denne bataljonen blir tatt for å ruse seg, blir de sendt til skyttergraven som straff.

– Og hvis det skjedde deg?

– Jeg ville blitt sendt hjem.

(Teksten fortsetter under bildet.)

– Jeg føler meg veldig trygg på punktet

Dette er første gang han er med i hæren. 

– Hvordan er det?

– Veldig bra. Folkene er både profesjonelle og inkluderende. Og her er godt med utstyr. Jeg føler meg veldig trygg på punktet.

Han legger til at enheten hans har et godt rykte og får mange donasjoner.

– Andre er ikke like godt organisert.

– Leger uten grenser og Røde Kors er ikke her

Både helsearbeidere, ambulanser og sykehus er attraktive mål i denne krigen.

– At Genèvekonvensjonene ikke følges, får store konsekvenser.

Som helsearbeider er Eriksen forpliktet til å ta vare på liv. Men han er kledd som en ukrainsk soldat.

– Det gir meg anonymitet og derfor trygghet. Ambulansene kamufleres også. Du ser ikke rødkledde helsearbeidere eller hvite ambulanser ved fronten. Leger uten grenser og Røde Kors er heller ikke her. Kanskje for utrygt?

Skulle han selv bli tatt til fange av russere, regner han med at han vil bli dømt til døden. 

– Fordi de ser meg som leiesoldat.

Se tall for angrepene på helsetjenesten siden krigens start nederst i saken.

Ble beskutt av Wagner-gruppen

Januar 2023, i byen Bakhmut: Gatekamper pågår. Det er et av de lengste og blodigste slagene i Europa etter andre verdenskrig. Om fem måneder kommer byen til å falle.

Fra 200 meters hold blir Eriksen beskutt med håndvåpen av den beryktede Wagner-gruppen.

– Var du redd da?

– Egentlig ikke. Jeg fokuserer på arbeidsoppgavene når jeg er her. Hvis ikke du aksepterer at du kan dø, drar du ikke til fronten.

Han er i boligen når han forteller dette. En dur høres i bakgrunnen.

– Hører du? Jeg må sjekke, sier han.

Eriksen er fort tilbake:

– Artilleri. Raketter, opplyser han avslappet.

– Du lærer hva som er inngående og hva som er utgående. Det er utgående nå.

Det er lyden av innkommende artilleriangrep han sliter med.

– Det bitte lille sekundet. Du slenger deg i bakken. Du vet du kan bli drept eller alvorlig skadet.

Kurt Mørk Eriksen legger til:

– En ting er å bli drept. Den største skrekken er å bli hardt skadd.

(Teksten fortsetter under bildet.)

– Aller viktigst er det du ser

Eriksen er utdannet anleggsingeniør og har vært leder i mange år. I 2021 ble han sykepleier. Mest fordi han hadde lyst å jobbe humanitært. Gjerne i Gaza.

– Så kom denne krigen. Jeg kunne ikke bare sitte og se på. Jeg ville hjelpe folk.

Aldri har han lært så mye om seg selv før, både faglig og personlig:

– Når det står mellom liv og død og du er uten nett og telefon, må du stole på det du kan. Men aller viktigst er det du ser. Det kliniske blikket. Deretter det du måler.

– Vi som jobber i krig, får en unik kompetanse som er lite verdsatt hjemme. Det skuffer meg faktisk. Det bør sykehusene benytte seg mer av. Ikke minst i den tiden vi lever i nå. 

Psykologen sa: «Hold på den tanken»

– Jeg har begynt å tenke over livet, sier han plutselig.

Og forteller om sitt første møte med voldsom død. Det skjedde i Kambodsja i 1997 da han var på et oppdrag som ingeniør. 

Der ser han en knivstukket mann blø i hjel på gaten.

– Ingen hjalp ham. Ikke jeg heller. Det har jeg slitt med, det at jeg ikke gjorde noe. Kanskje det var der det startet? Et voldsomt behov for å hjelpe?

– Får du profesjonell debrifing hjemme?

– Etter første tur til Ukraina, da jeg hørte ropene i ruinene, snakket jeg med en psykolog. Jeg sa: «Jeg er stolt av det jeg har gjort». Psykologen sa: «Hold på den tanken».

Det har han gjort:

– Jeg vet at jeg har berga liv. Vet at det jeg gjør betyr mye for mange.

Han har derfor fått mange klemmer. For eksempel av soldater. 

– De takker for at vi utlendinger er villig til å ofre livet sammen med dem. Takknemligheten du møter, føles fantastisk. Det er det som driver meg.

Kontrast: En lykkelig mor med baby

Å komme tett på folk gir ham mye glede:

– Du føler fort hvem du kan stole på og ikke. Når vi går i oppdrag, legger vi livet i hendene på hverandre. Da blir man godt kjent. Men på neste oppdrag er de kanskje ikke der. De er drept. Det har skjedd flere ganger, sier han mellom flere host. 

– Du har begynt å hoste?

– Ja, jeg er småforkjølet. Vi må blende av vinduene om natten og kan ikke åpne dem når vi sover. Rundt oss er det bare jordsmonn, luften er veldig rå.

(Teksten fortsetter under bildet.)

Da han drev med medisinsk behandling langs fronten i fjor, pratet han med ungdommer fra 12 til 16 år.

– Ting jeg ikke hadde tenkt på, kom frem. De lever ikke normale liv. Å møte så traumatiserte barn var veldig spesielt.

Plutselig skjer det noe uventet som brenner seg fast. Som da han var på et sykehus for å levere en kuvøse – for øvrig donert av Finnmarkssykehuset.

– Jeg ventet ikke å se en lykkelig mor med baby. Normaliteten oppi krigen. Det var jo fremtiden som lå der. Det var motiverende, men også sårt. For hvilken fremtid? Jeg orket ikke spørre: «Hvor er faren?»

Tanker om norsk beredskap

– Jeg drar i morgen tidlig, sier han en dag på vakt. Altså hans aller siste.

Han har dårlig samvittighet, men er også lettet.

– Jeg er heldig som kan dra hjem. Ukrainerne er støkk.

Det blir verre når han kommer hjem. Han vet han skal inn i «bobla». Krigen følger med ham. Han vil få spørsmål, men det blir vanskelig å forklare. Han er sliten. Det blir våkenetter.

– Det er likevel verdt prisen. Fordi det er givende. Men det er ikke sånt du kan drive på med.

Eriksen har noen tanker om norsk beredskap:

– Når jeg ser hvor mange i krigen som trenger intensivbehandling, er jeg skremt over hva man holder på med der hjemme. Hvem skal vi prioritere når det ikke er nok kapasitet? Hvem skal leve? Hvem skal dø? Og er det vi på golvet som skal velge?

Fem og et halvt kilo lettere

Etter tre dager på buss, tog og fly via Polen er han hjemme, mandag kveld 26. februar.

– Jeg har tatt av fem og et halvt kilo. Mer enn jeg trodde, sier han to dager etter hjemkomst.

Før han kan jobbe på akuttmottaket, må han få svar på testene han allerede har tatt:

• røntgen av toraks for å se om han har aktiv tuberkulose
• IGRA-test (blodprøve) for å se om han har latent tuberkulose 
• MRSA-test, som viser om han har antibiotikaresistente gule stafylokokker

Nå skal han legge på seg, begynne å trene og få skikk på søvnen. Å bearbeide psyken tar lengst tid.

– Skal du tilbake?

– Kanskje til høsten.

Testsvarene er fine. Fredag går Kurt Mørk Eriksen på nattevakt på Finnmarkssykehuset.