Norsk team i Gaza: – Vi overtok driften av operasjonsstuen

Gaza, 10. januar 2024: Det norske helseteamet har prøvd å komme seg inn i krigsområdet i tre måneder. Nå skjer det.

Det tar åtte minutter å kjøre fra grensen i Egypt til Det europeiske sykehuset nær byen Khan Younis.

Operasjonssykepleier Hilde Vollan er en av seks i teamet. På bilturen ser hun ruiner. Tomme gater. Teltleirer. Folk på markedene.

Så er de inne på sykehusområdet. Der skal de være i to uker. Etter planen.

«Må de amputere mer?»

En måned senere, på en kafé i Oslo: Der kommer Hilde Vollan inn døren med luen godt trukket nedover ørene. Hun har allerede rukket to nattevakter på rad siden hun kom hjem til Oslo for tre dager siden.

Overgangen føles rar. Trist å forlate kollegene i Gaza. Og hvordan vil det gå med pasientene? Vil sårene gro? Må de amputere mer?

Men det er fint å komme hjem til noe lyst. Sol og snø. Ikke nok med det: I går kveld, da hun kom på vakt på ortopeden på Ullevål sykehus, flokket folk fra sterilsentralen seg rundt henne. De hadde så mange spørsmål.

– En av dem, som har utenlandsk opprinnelse, sa «tusen takk for at dere setter livene deres på spill for oss». Jeg tenker ikke sånn sjøl, sier Vollan over en kopp kaffe og en bolle med krem.

Hun har tatt av fire-fem kilo de siste ukene.

Fjerne kolleger og venner fra barndommen har også tatt kontakt.

– Det er tydelig at palestinerne får støtte.

Lageret blir damerom

Tilbake til sykehusområdet noen kilometer inn på Gazastripen: I håp om å unngå bombene har 25 000 palestinere slått seg ned der.

– Like mange som det er innbyggere i Mo og Rana, sier Vollan om byen hun har vokst opp i.

På området er det tett i tett med telt «laget av alt mulig». Filler. Plast. Pappkartong til gulv. Under ti grader om natten. Regn og gjørme.

Noen har slått seg ned inne på sykehuset også.

Det norske teamet, to damer og fire menn, blir tilbudt et rom på deling i den gamle covid-bygningen. Men da de passerer et lite lagerrom er damene på alerten: «Kan vi to bo her?»

Og slik blir det. Hilde Vollan og makker Kjersti Fiveland, også operasjonssykepleier, rigger seg til på lageret.

De hører det godt, selv om rommet er uten vindu. Og kjenner ristningene.

– Det var særlig om natten de bombet, sier Vollan nøkternt ved kafébordet.

Et komplett team: Sykepleierne, ortopeder, kirurg og anestesilege

På operasjonsstuen skjønner de det med en gang. Her mangler system, arbeidet er uorganisert.

Gjengen fra Norge setter i gang. De er et komplett team: To sykepleierne, to ortopeder, en kirurg og en anestesilege.

– Vi tok oss nærmest til rette og overtok driften av stuen, sier Vollan.

Arbeidsdagen for sykepleieren starter rolig. Ute i korridoren har Vollan spottet en stikkontakt. Der plugger hun i sin lille vannkoker så hun får varmtvann til den medbrakte tørrmaten. Som er kosten de skal leve på under oppholdet.

Inne på selve sykehuset passerer hun flyktningene som har slått seg ned i korridorene og på trappeavsatsene. Operasjonsstuen er i andre etasje.

Fast rutine er å gå forbi sengeposten på utsiden. Bare der er det håp om å få litt 3G på mobilen. Vollan sender sms til søsteren, som er intensivsykepleier: «Si til mor og far at alt er greit.»

Amputerer fire på rad

Det første de gjør, er å be om en liste med pasienter. De fleste pasientene de får, har store sår, men de har ikke fått behandling.

– De var bandasjerte, uten at vi visste hva som var under. Når vi så etter, var alt betent, forteller Hilde Vollan.

Kort oppsummert: De gjør store sårrevisjoner. Det vil si at de fjerner dødt og infisert vev.

– Det var store mengder, sier hun.

Å ta bakterieprøver er ingen vits, for her er det ingen mikrobiologisk avdeling. 

Det blir mange amputasjoner. En dag gjør de fire på rad. En formiddag kommer det to akutte pasienter rett fra gaten som de amputerer.

Mange pasienter har fått deler av bygninger over seg. Resultatet kan være en helt knust fot eller knust bein.

Det hender de ikke får sårene til å gro eller at blodsirkulasjonen opphører. Da må de også amputere.

Den ortopediske sengeposten er beregnet for 27 pasienter. Nå er det 45 av dem. Derfor er det vanskelig å skrive ut pasientene etter operasjon.

Liggesårene kommer for dagen

Når de snur pasientene, kan stygge liggesår komme for dagen. Avføring i liggesåret gjør vondt verre. Flere får anlagt stomi.

«Fins det stomiutstyr for denne pasienten i fremtiden», tenker Vollan da.

Arbeidsdagene varer mellom ti og tolv timer, til klokken åtte-ti om kvelden. Hver morgen sjekker Vollan listen. Er en sykepleier alene på en stue, går hun dit.

Annenhver dag får pasientene sårrevisjon. Den ene pasienten likner den andre.

– De har så like skader. Mange har amputert høyre bein og sår på det venstre, forteller hun.

Arbeidsspråket er engelsk. De palestinske legene snakket engelsk. Noen av pasientene også.

Anestesilege Mohammed Abou-Arab i den norske gruppen er av palestinsk opprinnelse og snakker arabisk. 

– Han var litt fikser for oss. Byttet to esker tunfisk mot litt ferskt brød, for eksempel, sier Vollan.

Puss og blod i madrassene

På sykehuset mangler det meste. Med seg i bagasjen hadde teamet fraktet flere hundre kilo med engangsutstyr. Som sterile frakker, bandasjer og hansker.

Pasientene ligger rett på madrassene, som er fylt av puss og blod fra tidligere pasienter.

– Da det plutselig en dag kom en trailer med sterile frakker, tenkte vi: «De kan vi bruke som sterilt dekke for operasjonspasientene!»

Autoklaven, som brukes for å sterilisere utstyr, fungerer dårligere og dårligere fordi det bare er vannforsyning to timer om dagen

Den største mangelvaren er likevel lokalt helsepersonell. Personalet kommer seg ikke på jobb. De er redd for å bli mål for skarpskyttere. De er dessuten på flukt selv og må ta seg av egen familie. Noen frykter for å bli arrestert.

– Avdelingen vår hadde opprinnelig 18 ortopeder. Da vi var der, var det bare tre, sier Vollan.

– Men de som kunne, sto på for pasientene. Uten lønn.

Lå med underlivet blottet

Etter to uker skal det norske teamet egentlig dra hjem. Men tre av dem blir med videre: Hilde Vollan, Mohammed Abou-Arab og teamleder Erik Fosse.

Da de norske er vel av gårde, kommer 50 leger fra flere ulike land til sykehuset. 

– De var en blanding av torakskirurger, onkologer, generelle kirurger, nevrokirurger, gastrologer. De ville veldig gjerne hjelpe.

– Men det ble kaotisk?

– På en måte. Det var jo ingen pasienter som hadde skader i toraks. De hadde skader i armer og bein. Hjertekirurger hadde også lite å gjøre. 

Men arbeidslyst har de: Nå vil de gjerne skrape i sår, selv om de ikke gjør sånt hjemme. Pasientsikkerheten blir utfordret.

– Legene var så lystne på å operere. Det var for mange leger per pasient. Alle ville hjelpe til, og alle ville ta bilder, forteller Vollan.

Vollan er vant til å være nøye med ikke å blottlegge pasienten.

– Men når tre leger i sin iver drar i bandasjene og madrassene, blir det fort uverdig. Som når en av damene lå med underlivet blottet.

(Teksten fortsetter under bildet.)

Kolleger jobber med innlagte venefloner

– Klarte dere å holde dere friske selv?

– Vi spiste bare tørrmat. Det var ikke mye vitaminer og grønnsaker.

En avmagret Erik Fosse fortalte på tv etter hjemkomst at han hadde lungebetennelse under oppholdet.

– Mannfolkene hostet. Vi hadde en runde med diare i gruppen.

Fosse har heldigvis med et lager med Imodium, antibiotika og smertestillende.

Selv har Vollan en «hjemmedag». Altså på lagersoverommet uten vindu. Toalettet på gangen deler hun med pasientene.

– Men det var bare én dag.

Kolleger kommer på jobb med innlagte venefloner. De får antibiotika mot ulike infeksjoner. Spesielt luftveiene er utsatt.

Selv får Vollan en halvliter med sukkervann intravenøst mot diareen, så hun kan holde seg på jobb.

(Teksten fortsetter under bildet.)

Ber til Allah om bedre tider

Mange av personellet bor på sykehuset. Madrassen ruller de sammen om dagen. En sykepleier er en av dem. Han har mistet hjemmet sitt, men han vil jobbe.

– Hodet ditt er vel fullt av bilder etter oppdraget?

– Ja, på godt og vondt.

Hun ser for seg de smilende ungene som hopper paradis og leker med ball. Men også kollegene som plutselig detter ut midt i en samtale. De får tusenmeterblikket.

– Hva skjer med dem da, tror du?

– De dystre tankene tar plass. Jeg tenker at de er deprimert, de ser ingen løsning på situasjonen. Alle håper på våpenhvile, men det har gått så lang tid. De hadde forventet at verdenssamfunnet skulle gripe inn. De føler seg glemt.

Hilde Vollan ser folk be i mye større grad enn under tidligere opphold i Gaza. Både folk og personalet leste i koranen.

– Hva er det et tegn på?

– At de trenger trøst. De ber om bedre tider. Når du har mistet barn og barnebarn i krigen, er det vanskelig å akseptere. Men de finner trøst i at det er en mening med alt. At det er Allah som bestemmer når tiden er inne.

Får ikke reise ut av Gaza

Etter tre uker er Vollan og de to legene ferdigpakket og klar for hjemreise. Så kommer beskjeden: Det blir ikke utreise.

– Jeg trodde de tullet, sier Vollan.

Romanen «Jeg dro ned til bror» er lest ferdig. Alt garnet hun hadde med til strikketøyet er brukt opp.

Israel og OCHA godkjenner ikke utreisen, kjøreturen som kun tar åtte minutter. De må bli i minst fem dager til.

OCHA er FNs kontor for koordinering av humanitær innsats.

Da legene fra land som USA, England og Frankrike får høre at de norske ikke har fått klarering, blir de stresset.

– De skjønte at det kunne ramme dem og. De skulle jo ha operasjoner hjemme.

Vollan stresser ikke. Hun slår seg til ro med at dette rår hun ikke over. 

– Jeg lærte av Erik Fosse at det bare var å lene seg tilbake.

Hun fortsetter med å ta seg av pasientene.

Et voldsomt smell

En kveld de tre norske sitter og prater og drikker te, hører de plutselig et voldsomt smell. Strømmen går. Pasientene skriker. På sengeposten ramler takplatene ned.

(Teksten fortsetter under bildet.)

Det var et F16 fly som hadde sprengt lydmuren.

«Dette er sonic bombing», sier Erik Fosse, som har vært i krigen før. «Det er ikke farlig nå, men det kan være en advarsel. Vi skal ut.»

De henter posene sine, som de alltid har hengende på kroker på hver sine senger, i tilfelle de må evakuere i mørket. Der har de pass, ID-kort, flisjakke og hodelykt. 

De avtaler å treffes i operasjonsavdelingen etterpå.

Det går bra denne gangen.

– Jeg ble ikke redd, sier hun nå.

– Du var ikke redd for å dø under oppholdet?

– Jeg tenkte mye over det på forhånd. Jeg trodde aldri at Israel ville bombe på sykehusområder. Og det var jo en hendelse der det ble skutt i veggen inne på et sykehus.

– Jeg var ikke redd da jeg var der. Men jeg har jo gamle foreldre og en kjæreste i Australia.

Må de bli en uke til?

Søndag 4. februar klokken 17 får de omsider klarsignal. Sjåføren skal komme fra grensen neste morgen.

Sjåføren kommer som avtalt. Vollan tror det bare er å sette seg i bilen. Men Erik Fosse sier: «No, no! Vi må vente på grønt lys.»

Turen ut av Gazastripen er ennå ikke klarert. Kanskje de må bli en uke til? Nå blir selv Vollan utålmodig.

Så plutselig blir kjøreturen godkjent. De krysser grensen til Egypt. Kommer seg på flyet i Kairo, lander på Gardermoen om ettermiddagen 9. februar.

– Alle har en historie

– Hvor mange pasienter behandlet du på en måned?

– Opp mot 130, tipper jeg, sier Vollan.

Vel hjemme holder Hilde Vollan kontakt med de lokale sykepleierne hun ble kjent med. Hun kikker på mobilen: «Bombing i natt. Ni drept, mange skadde. Men ingen i familien», melder en.

– Alle har en historie. En av sykepleierne mistet kone og to barn. Han har bare en treåring igjen. En pasient ville være med på begravelsen av sin bror. Selv om han var nyoperert.

Å ha en erfaren kollega med på laget syns hun er uvurderlig:

– Det at Erik sier «vi vet ikke hva som kommer, men det er ikke farlig nå», var beroligende. 

I den norske gruppen var stemningen god hele tiden. De kunne debrife, og de spiste sammen hver dag.

(Teksten fortsetter under bildet.)

Vollan merket seg at det var gnisninger i et britisk team. Hun ble overrasket da hun hørte at de ikke hadde spist sammen en eneste gang. 

– Norwac-teamet fungerte bra sammen, også på det personlige planet. Vi var avhengige av hverandre og tett på hverandre. Privatliv er fraværende på sånne oppdrag. 

Fra før kjente Vollan bare en av ortopedene og hadde truffet noen av de andre. 

Nyttig erfaring fra Malawi

– Så du mange dø?

– Nei, ingen. Vi mistet ingen på avdelingen. Men vi så mange likposer som kom med ambulansene. De kom med både døde og skadde.

– Vi amputerte 12-13-åringer, men vi så ingen skadde småbarn. 

Hun fikk høre at de minste sjelden overlever når hus raser.

– Små kropper tåler mindre enn store.

De med toraksskader blør ofte ut før de kommer på sykehus. Det er ingen ambulanser om natten heller, det er for utrygt.

Vollan hadde ikke jobbet i krig før. Men hun har vært i Malawi, et av verdens fattigste land. Den erfaringen var god å ha:

– Det å ikke ha noe og å kunne snu seg rundt var nyttig læring. Der var det ikke krig, men nød og elendighet. I Gaza var den en annen standard. Folk hadde fine biler, Iphone og nyoppusset kjøkken før krigen.

– Det må gå bra

– Var du redd for selv å bli alvorlig syk?

– Jeg har aldri tenkt på det før. Men nå slo det meg: Tenk om jeg får tarmslyng? Eller underlivsblødning? Men nei, sånn kan jeg ikke tenke.

Så hun konkluderer:

– Jeg har farta så mye rundt, sykla, det har gått bra. Det må gå bra.

Hun har altså vært på to hjul fra Nordkapp til Cape Town. Fra Canada til Mexico. Trådd pedalene i Ecuador, Myanmar, Usbekistan og Mongolia. Hun og sykepleiersøsteren pleier å sykle Trondheim-Oslo.

I april skal hun sykle på Madagaskar. Sammen med nevnte kjæreste, som er onkolog bosatt i Melbourne. De skal bo i telt.

– Givende å se sårene minke

– Vil du tilbake til Gaza?

– Gjerne. Jeg er glad for at jeg fikk fire uker, så jeg kunne følge pasientene over tid. Det er givende å se sårene og infeksjonene minke.

Men neste gang kan hun ikke ta fire uker.

– Jeg har jo en jobb å skjøtte her hjemme.

Hilde Vollan bare må skryte av sjefen, Lillian Haukås.

– Som er?

– Operasjonssykepleier. Hun gir meg lov til å reise. Bedre sjef skal man lete lenge etter.

Selv kaller Hilde Vollan seg «vanlig fotfolk». 

– Jeg er ingen aktivist.