Hver eneste pasient og pårørende er unike

Året er 1983. Stedet er Ullevål sykehus. Jeg er på en av mine aller første nattevakter som nyutdannet sykepleier. Jeg kjente på det overveldende ansvaret.

En av pasientene på avdelingen var døende. Mange familiemedlemmer var sammen med pasienten inne på det trange enerommet, men de var ikke bare der. Flere av familiemedlemmene hadde tatt plass i korridoren utenfor rommet. Andre igjen brukte dagligstuen. Det ble en del mer støy enn vanlig i den ellers så stille avdelingen den natten.

Situasjonen på jobb var ny og annerledes for meg og hjelpepleieren. Vi var ikke vant til så mange pårørende på en gang. Den døende pasienten var en av stadig flere som innvandret fra Pakistan til Norge på 1970-tallet. 

Ukjent kultur og ritualer

Pasienten døde den natten. Rutinen jeg skulle gå løs på, var etter boka: Gjøre alt klart og ferdig før dagvaktene kom på jobb. Snakke med de pårørende og gi dem litt tid alene hvis de ønsker det. Tilkalle lege. Vaske og stelle avdøde, før portøren overtar. Rydde og lufte rommet.

Det ble ikke sånn. I denne familiens kultur og religion har de sine ritualer og tradisjoner. Når noen dør, skal hele kroppen vaskes. Den døde skal svøpes, og det skal holdes bønn. Dette ritualet heter «fard kifaya» – en kollektiv plikt som påhviler det muslimske fellesskapet. Aller helst skal begravelsen skje i løpet av et døgn. Familien ønsket at det skulle være i Pakistan. 

Dette var mitt første møte med en pasient og pårørende fra en annen og for meg ukjent kultur. Jeg visste fint lite om helse og ritualer i andre kulturer. Det sto ikke på timeplanen da jeg ble utdannet sykepleier.

Jeg lærte mye den natten. Mine og avdelingens rutiner måtte vike i respekt for pasienten og de pårørende og deres behov, rutiner og tradisjoner. 

Mer enn 1 million

Den gangen var det ikke mange pasienter med en annen kulturell bakgrunn enn norsk på sykehus. Fra begynnelsen av 1970-tallet og frem til slutten av 1980-tallet kom ifølge Statistisk sentralbyrå mellom 4000–5000 innflyttere til Norge hvert år. De aller fleste kom fra Asia, og særlig fra Pakistan, samt fra Afrika. 

I dag er det mer enn 1 million mennesker med migrantbakgrunn i Norge. De kommer fra rundt 200 land og representerer et stort mangfold. Noen kommer til Norge etter flukt fra krig og konflikt. Andre igjen kommer for familiegjenforening, utdanning, arbeid eller av andre grunner.

Vår tids migranter er en heterogen gruppe. Mange er for lengst godt integrert og representerer en betydelig ressurs i norsk samfunnsliv. Andre er nye i et fremmed land med en helt annet kultur enn de er vant til. Noen bærer på traumer og opplevelser vi knapt kan forestille oss. 

Vi som sykepleiere møter mennesker med innvandrerbakgrunn både som pasienter, pårørende og som kolleger. For meg er det opplagt at alle skal møtes med den samme respekten i den gode offentlige helsetjenesten. Etnisitet og bakgrunn skal ikke bety noe som helst, i hvert fall ikke negativt. 

Dessverre viser både forskning og erfaring at ikke alle pasienter, pårørende eller ansatte med innvandrerbakgrunn opplever at de blir møtt med den respekten de så åpenbart har krav på. Innvandrere får ikke alltid den helsehjelpen de trenger. Både pasienter og ansatte rapporterer om opplevd rasisme. Sånn kan det ikke fortsette. 

Mangler kunnskap 

I en kartlegging vi i redaksjonen i Sykepleien nylig gjennomførte, svarer 78 prosent av et tilfeldig utvalg av sykepleiere at deres inntrykk er at innvandrere ofte eller alltid mottar likeverdige helsetjenester. Samtidig opplyser hver tredje sykepleier at de det siste året har observert at pasienter med innvandrerbakgrunn blir forskjellsbehandlet. Dette gjelder ikke bare negativ forskjellsbehandling, men også positiv.

Bildet er ikke entydig, men vi kan ikke lukke øynene for diskrimineringen som finner sted i helsetjenesten. 

Spørsmålet er om vi bruker kunnskapen som er kjent, godt nok, og om vi når frem til alle innvandrergrupper med god og kvalitetssikret helseinformasjon. Svaret er nok nei. Det gjelder både med budskap om forebygging og i dialog med dem som er blitt pasienter. 

Jeg er overbevist om at dagens sykepleiere har betydelig mer kunnskap enn jeg hadde den gangen i 1983. Samtidig hører jeg stadig om rutiner på intensivavdelinger og ellers i helsetjenesten som utfordres. Balansen mellom helt nødvendige rutiner for smittevern, arbeidsflyt og hensynet til andre pasienter må veies opp mot den enkelte pasient og pårørendes behov. Kanskje er tiden moden for å justere rutinene på våre helseinstitusjoner for å ivareta behovene til en voksende heterogen pasientgruppe.

Språk og forståelse

Årsakene til at noen innvandrergrupper oppsøker helsetjenesten senere enn norskfødte, at noen får et dårligere helsetilbud og at noen opplever forskjellsbehandling og rasisme, er sammensatt. Noen kommer fra land hvor tilliten til det offentlige er lav. De stoler i mindre grad på den offentlige helsetjenesten og velger enten alternative løsninger eller unnlater å søke hjelp. Andre igjen har manglende kunnskap om helse og sykdom, og de vet heller ikke hvor de skal henvende seg. 

Dårlig kunnskap om ulike kulturer, religioner og innvandrergruppers bakgrunn hos sykepleiere og annet helsepersonell kan også føre til en negativ forskjellsbehandling. Sykepleierutdanningene må i større grad ta inn over seg det mangfoldet av pasienter vi møter i helsetjenesten, og gjøre fremtidens sykepleiere bedre rustet til å møte disse pasientene og kolleger. Manglende kunnskap blant helsepersonell kan kanskje også føre til en slags utilsiktet form for rasisme.

Språkbarrierer er en sentral utfordring. Det er lovpålagt med tolketjenester, men slett ikke alle får det. Det må på plass. En felles forståelse og kunnskap er avgjørende for gode helsetjenester.

Ingen er like

Avslutningsvis er det viktig å minne om at ingen pasienter er like. De har ulik bakgrunn, ulike ressurser og ulike forutsetninger i møte med helsetjenesten. Det finnes ikke en oppskrift på hvordan vi som sykepleiere skal møte pasienter og pårørende med innvandrerbakgrunn. Hver eneste pasient og dennes pårørende er unike. Sykepleiere må evne å se den enkeltes individuelle behov helt uavhengig av etnisitet og bakgrunn.